Fordommer mot psykisk syke

«Du gjør jo ingenting, hvordan kan du være så sliten da?»

- Altfor mange tenker at folk med psykisk sykdom er snyltere.

LATE SOM: - Å late som man er syk, er lett. Å late som man er frisk er utmattende, skriver Janniche.

LATE SOM: - Å late som man er syk, er lett. Å late som man er frisk er utmattende, skriver Janniche. Foto: FOTO: Privat

Publisert Oppdatert

Janniche Brustad

  • Bor i Oslo
  • Jobber som sekretær
  • 41 år
  • Mamma til ei jente på 11 år
  • Samfunnsengasjert med spesielt stort er engasjement for barns rettigheter og oppvekstvilkår, samt for de som faller utenfor det som betraktes som normalt i samfunnet
  • Bidrag til skrivekonkurransen med tema "Vendepunkt"

KOMMENTAR:

«Jeg later ikke som om jeg er syk, jeg later som jeg er frisk.» Setningen ble sagt av ei dame som ikke var rammet av den type sykdom som synes på utsiden, men den type sykdom som er psykisk.

Setningen oppsummerer på en presis måte hvordan det er å slite med psykisk dårlig helse.

Hva som er årsaken, er ikke interessant. Det som er interessant, er hvordan altfor mange forholder seg til mennesker som på grunn av dårlig psykisk helse, helt eller delvis faller utenfor både arbeidslivet og det sosiale livet. Med andre ord, faller ut av fellesskapet.

Kjenne på avmakten

«Du kan vel forsøke å ta deg sammen!» «Kunne ønske jeg hadde fri hele dagen slik som du.» «Du gjør jo ingenting, hvordan kan du være så sliten da?» «Du ser ikke syk ut.»

Kommentarene er mange og kreative med tanke på hvordan det er mulig for andre å vise at de overhodet ikke forstår hvordan det er å være psyk. Kommentarene blir en påminnelse om hvor liten man føler seg, hvor udugelig man føler seg.

Det er umulig å møte slike kommentarer på en positiv måte fordi avmakten over å ikke være god nok, over å ikke passe inn, er enorm.

Det eneste man kan håpe på, er aksept hvis det er umulig å vise forståelse. Det er faktisk bedre å si at «Jeg skjønner ikke helt hvordan du har det, hva du sliter med og hvordan det påvirker deg, men jeg aksepterer at det er slik det er for deg.»

De vanskelige spørsmålene

Når man er psykisk syk, er det noen spørsmål man ikke har lyst til å få: «Hva jobber du med?» «Hva har du gjort i dag?»

Følelsen av å være dyttet inn et hjørne, uten mulighet til å komme seg vekk, er total. Skal man velge å være ærlig og ta sjansen på forståelse, eller skal man lyve og forsøke å finne en annen forklaring på hvorfor man ikke klarer å delta i arbeidslivet eller i livet generelt slik som andre klarer?

Løgn og omskrivning av virkeligheten blir ofte løsningen fordi psykiske lidelser fremdeles er noe ukjent, noe uforståelig - og for noen synonymt med latskap.

Psykisk sykdom kan virke provoserende, en lettvint måte å snike seg unna plikter og krav fra samfunnet. Snyltere rett og slett. Alle som lever med psykisk sykdom vet at dette er noe altfor mange tenker.

Man ser det i blikket når man en sjelden gang våger å fortelle om hverdagen og livet sitt.

I et skuespill

Å late som man er syk, er lett. Å late som man er frisk er utmattende. Det er som å være en annen person, som å være med i et skuespill man ikke har manus på. Improvisasjon for å dekke over hva man er, nemlig syk, er krevende.

Samtidig som man gjør sitt beste for å være tilstede her og nå, gjør sitt beste for å late som man er frisk, lengter man tilbake til det trygge hjemmet, der man kan slippe seg løs, og få det hodet og kroppen skriker etter; ro. Ro til å hvile, ro til å hente frem krefter til å fortsette å late som man er frisk ved neste anledning.

Vendepunktet

Vendepunktet blir når man møter det ene mennesket som ikke bare forstår, men som godtar deg og livssituasjonen du er i.

Det mennesket som ikke synes du er lat, som ikke synes du er en belastning for samfunnet eller en vanskelig venn.

Det mennesket som nærmest jager deg i sengen for hvile, ikke ut av sengen.

Det mennesket som tar vekk det dårlige selvbildet du har bygget opp fordi du ikke klarer å leve opp til forventningene andre har og til forestillingen om hva det innebærer å være syk.

Det mennesket som vet at skader er noe mer enn det som synes fysisk, som vet at skader kan sitte i sjelen.

Det mennesket som ser alt dette, som ser deg, betyr alt for fremgang.

Det er når man møter dette mennesket veien begynner. Veien tilbake til et liv hvor man kan føle verdighet og styrke, på tross av psykisk sykdom og konsekvensene av den.

Veien tilbake til felleskapet begynner her.

Vil du lese flere lignende saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag