Å møte den rette

«For første gang på det jeg kunne huske fikk jeg den type latterkrampe hvor man ikke får puste»

Vilde tenkte bare på spiseforstyrrelsen. Helt til hun møtte Jan Axel.

KJÆRESTEN: - Jan Axel har gitt meg den følelsen. Følelsen av at jeg er nok, skriver Vilde.

KJÆRESTEN: - Jan Axel har gitt meg den følelsen. Følelsen av at jeg er nok, skriver Vilde.

Publisert Oppdatert

KOMMENTAR:

02:23. Jeg ligger alene i senga, får ikke sove og plukker opp Iphonen som ligger på nattbordet. På skjermen lyser bildet av Jan Axel opp mot meg.

Vanligvis irriterer jeg meg grønn over at han bruker uendelig lang til på å komme seg i seng og over at jeg må sjekke om alt er skrudd av i stua før vi kan legge oss. Nå som jeg ligger her alene er det noe som mangler. Mens jeg hører på stillheten utenfor leiligheten på Bjølsen, får det meg til å tenke på hvor mye som har skjedd på to år.

Jeg kunne ikke ligge i en seng sammen med en annen person og like det.

Jeg var overbevist om at jeg ikke var i stand til å være barnslig og knisete lengre.

Jeg kom aldri til å kysse eller leie foran andre offentlig.

Jeg skulle aldri ha barn.

Fremfor alt; jeg var ikke i stand til å bli forelska. I hvert fall ikke sånn ordentlig-euforisk-tenke-på-tjuefire-timer-i-døgnet-forelska.

En ukjent verden

Etter fire år med spiseforstyrrelser var en verden bestående av følelser så og si ukjent. Det eneste som sto i hodet mitt var primærbehovene som ikke var oppfylt; mat og søvn. Til tross for at jeg var på bedringens vei, var jeg overbevist om at jeg aldri ville bli frisk. Kanskje mest fordi jeg ikke lenger visste hvem jeg var uten det ensidige fokuset. Tanken på å møte "meg selv" igjen var skummel.

Vilde Bratland Hansen

22 år

Blogger på www.vildebhansen.blogg.no

Ellers: Tidligere eliteseriespiller i håndball og nå student og samfunnsdebattant. Utga boken «13-21» i april i år.

Bidrag i skrivekonkurransen med tema «Min helt»

Så møtte jeg Jan Axel. En høyreist og muskuløs politimann som lurte på hvem jeg var. Hva var jeg interessert i, sett bort fra flate mager og sunnifiserte oppskrifter?

Jeg opplevde at han var oppriktig interessert i å svare på de dumme spørsmålene som jeg bare måtte ha et svar på.

Han gadd for eksempel (etter litt om og men) å svare på hva i ansiktet sitt han var mest fornøyd med, hvilket personlighetstrekk han ville endret ved seg selv dersom han hadde fått muligheten og han lo av hvordan jeg vrengte av meg buksa før jeg lot den bli liggende på gulvet i en krøll om kvelden.

Ansvar for egne valg

Han fikk meg til å le. For første gang på det jeg kunne huske fikk jeg den type latterkrampe hvor man ikke får puste. En sånn latterkrampe som er så intens at den ender opp i endeløs og lydløs klukking.

Det var så forbanna deilig. Visst faen kunne jeg ha det moro!

Dessuten fikk han meg til å ta ansvar for mine egne valg. Det virket ikke som at det var en bevisst strategi, men hver gang jeg sto og veide alternativene opp mot hverandre, sa han alltid "det bestemmer du selv."

Jeg, som var blitt en mester i fortelle meg selv og alle andre hvor vanskelig det var å bli frisk, hvor umulig det var å endre på noe som hadde vært vanskelig så lenge, måtte stå for de valgene jeg tok uten å skylde på alle andre.

- Han passet ikke på meg

Det var opp til meg selv om jeg dro på middag sammen med jentegjengen fra videregående, til tross for at jeg ikke visste hva som ville bli servert. Det var opp til meg selv om jeg skulle trene og spise. Han passet ikke på meg.

Det var vanskelig og frustrerende i starten, men etter hvert ønsket jeg velkommen den forandringen som overtok meg og mitt liv.

Og forandringen som skjedde med mitt forhold til andre mennesker, og ikke minst for oss.

En helt

Kanskje skjedde det fordi Jan Axel vet hva jeg trenger. Når han skal lytte, når han skal holde kjeft, når han skal le og når han skal prate.

Han er i grunn et av de få menneskene i hele verden som jeg liker meg selv hundre prosent med. Folk kan fortelle en at man er bra, men ingenting slår følelsen av å kjenne seg fornøyd med seg selv.

Jan Axel har gitt meg den følelsen. Følelsen av at jeg er nok.

Og de menneskene i livet ditt som gir deg den opplevelsen, er helter.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag