«Jeg måtte ta en avgjørelse om å bli mor nå - eller risikere å aldri få barn senere»

KOMMENTAR:

Dette skjedde for ti år siden. Jeg var en ung student som startet min praksis ved et lokalt sykehjem. Jeg var ambisiøs og sterk, og hadde mye energi.  Jeg var 23 og hele verden lå for mine føtter.

Det jeg tenkte var viktig i livet, var å ta en lang utdannelse og gjøre en god karriere. Kjærlighet, familie og barn var bare et fjernt ønske som ikke trengte å bli fullført med en gang. Jeg skulle ha nok penger, kjøpe meg en leilighet og oppleve verden. Jeg hadde en kjæreste som jeg nettopp var blitt sammen med, og vi bestemte oss for å flytte sammen.

Av og til forestiller jeg meg livet mitt som en elv som renner fritt, og det virker som om det er lite som kan forandre ens retning.

Allikevel skjer det noen ganger at en tilfeldig hendelse kan forandre eller vende elvens retning som en liten stein på veien - og livet blir aldri det samme igjen.

En viktig beslutning

Kjæresten min og jeg levde et ubekymret liv som to unge mennesker med god helse og masse tid som kunne brukes til alt vi ønsket oss.

Helt til det smalt en dag. Jeg fikk en uventet beskjed. Jeg måtte ta en avgjørelse om å bli mor nå - eller risikere å aldri få barn senere.

Det var masse tanker dag og natt, redsel og flere spørsmål som stod ubesvarte. Var jeg klar for en familie? Hva med alle drømmene mine? Kommer kjæresten min til å støtte meg uansett hvilken avgjørelse jeg tar?

Dagene føltes uvirkelige, og ansvarsfølelsen kjentes som en enorm byrde. Beslutningen min skulle forandre livet mitt for alltid. Hvilken retning burde jeg ta: Ubekymret liv med masse opplevelser og selvrealisering, eller bleier, våkenetter og avkall på mine drømmer i flere år fremover?

Den nye pasienten

Jeg satt ved kjøkkenbordet på jobben da døra åpnet seg og jeg fikk øye på to eldre menn som kom inn i spisestua. Den ene så ut som en sprek mann i slutten av 70-årene.  Han var velkledd og fortalte at han gledet seg over å tilbringe et par måneder «her på hotellet». En ny pasient, tenkte jeg.

«Kva om nokon seier noko stygt om namnet me vel?»

Mariell har blanda kjensler til å vera gravid på nettet.

Olaf ankom sammen med sin bror og imponerte alle rundt seg, inkludert personell og beboere. Han satte seg ned ved bordet hvor jeg satt sammen med ei dame som het Ada. Han hadde utrolig flott akademisk tale og kunne flere språk og hadde oversatt bøker.

Olaf fortalte om ting han hadde opplevd, om fine reiser og tilstelninger, og vi satt der fascinerte over hvor rikt liv han hadde levd.

- Jeg har aldri reist fra hjembygda mi, utbrøt Ada.

- En gang har jeg vært i en naboby, og nå bor jeg her med min mann og mine små.

Adas barn

Det ble stille ved bordet. Alle visste at mannen til Ada var død og barna bodde for seg selv. Min kollega gikk ut og kom fort tilbake med et tykt album med bilder. Hun åpnet side etter side og viste bilder av Adas barn. Hun hadde syv.

- Her er Oline, hun har blitt en sykepleier. Hun hjelper folk.

Ada smilte.

- Her er Jon og han er en kaptein på Hurtigruten. Har du reist med Hurtigruten?

Hun snudde seg til Olaf.

- Om du hadde gjort det i år skulle du møtt sønnen min. Han er så fin i kapteinsluen sin.

Ada smilte igjen.

- Alle syv gikk det bra med og alle har utdannelse, jobb og familie.

Denne gangen var det en fin stillhet rundt bordet. Jeg så at Ada klarte å hente minnene om alle barna sine der hvor de lå gjemt.

En mors smil

Det ringte på døren.

«Kanskje er det slik at farmor noen ganger skjønner at hun ikke er seg selv?»

Vilde forteller om redselen for at farmoren hennes skal glemme henne.

- Ada, det er din datter og barnebarn. Ada smilte igjen slik som kun en mor kan smile når noen nevner barnet hennes.

Jeg og Olaf ble sittende alene ved bordet. Han virket rastløs og lignet på en liten gutt.

- Dine barn kommer vel og besøker deg? sa jeg. Jeg så at Olaf ble bleik.