Ekstrem feminist!
Hvordan blir ordene "feminist" og "rødstrømpe" mottatt i dagens samfunn? Vi har spurt Kvinnegruppa Ottar!
Når man sitter og henger ved skolebenken, entrer valglokalet eller tusler hjem fra jobb med lønnsslippen i hånda, er det ikke alltid vi tenker over at andre kvinner har stått på barrikadene for at vi skal få lov til nettopp dette. Mange slag er vunnet, men kampen er ikke nødvendigvis over. Å bli omtalt som "rødstrømpe" og "feminist" kan imidlertid gi en negativ klang.
Mot porno og seksualisering
Vi har snakket med Marielle Leraand, leder av Kvinnegruppa Ottar i Oslo om hvordan hun opplever at disse betegnelsene blir møtt i dagens samfunn.
- Som det gjør i et hvert samfunn som domineres av et mannlig hegemoni: kvinner som avviker fra det som de pengesterke kreftene, og dermed "hegemoniet" som vi finner i aviser, reklameannonser, kvinnemagasiner og så videre vil bestandig bli sett på som "kvinner med bart". Dette mente man også om kvinnesakskvinnene som for et århundre siden kjempet for at kvinnene skulle få stemmerett.
- Kvinner som gikk i front for kvinners krav den gang ble hengt ut offentlig. Det samme kan man se skje når Kvinnegruppa Ottar kjemper mot for eksempel pornoindustrien og seksulaisering av det offentlige rom, sier Leraand.
Vil endre kjønnsrollemønsteret
Hun bestemte seg for å bli med i Kvinnegruppa Ottar etter en cand. mag på Blindern.
- Jeg hadde min første "sommerferie" siden jeg begynte å studere, og lånte meg ei solid bunke bøker på Deichmandske. En av disse var "Det annet kjønn" av Simone de Beauvoir. Jeg forsto at jeg ønsket å være med å overskride ("t ranscendere" som Beauvoir skriver om) og endre det gitte kjønnsrollemønsteret, og dette fikk meg til å melde meg inn i Kvinnegruppa Ottar. Beauvoir er Ottar sin ideologiske "mor", forteller Leraand.
Hun er ikke i tvil om at det fremdeles er en rekke ting vi kvinner bør kjempe for.
Disse synes hun er viktigst:
Mot porno og seksualisering
Vi har snakket med Marielle Leraand, leder av Kvinnegruppa Ottar i Oslo om hvordan hun opplever at disse betegnelsene blir møtt i dagens samfunn.
- Som det gjør i et hvert samfunn som domineres av et mannlig hegemoni: kvinner som avviker fra det som de pengesterke kreftene, og dermed "hegemoniet" som vi finner i aviser, reklameannonser, kvinnemagasiner og så videre vil bestandig bli sett på som "kvinner med bart". Dette mente man også om kvinnesakskvinnene som for et århundre siden kjempet for at kvinnene skulle få stemmerett.
- Kvinner som gikk i front for kvinners krav den gang ble hengt ut offentlig. Det samme kan man se skje når Kvinnegruppa Ottar kjemper mot for eksempel pornoindustrien og seksulaisering av det offentlige rom, sier Leraand.
Vil endre kjønnsrollemønsteret
Hun bestemte seg for å bli med i Kvinnegruppa Ottar etter en cand. mag på Blindern.
- Jeg hadde min første "sommerferie" siden jeg begynte å studere, og lånte meg ei solid bunke bøker på Deichmandske. En av disse var "Det annet kjønn" av Simone de Beauvoir. Jeg forsto at jeg ønsket å være med å overskride ("t ranscendere" som Beauvoir skriver om) og endre det gitte kjønnsrollemønsteret, og dette fikk meg til å melde meg inn i Kvinnegruppa Ottar. Beauvoir er Ottar sin ideologiske "mor", forteller Leraand.
Hun er ikke i tvil om at det fremdeles er en rekke ting vi kvinner bør kjempe for.
Disse synes hun er viktigst:
- Lik reell mulighet til å ta plass og føle oss komfortable i det offentlige rom.
- Frihet fra skjønnhetstyranniet (avkledde damer på alle gatehjørner, i reklameannonser og i spekulativ billedbruk i "vanlig" journalistikk).
- Mot porno- og prostitusjonsindustrien som er verdens nest største industri, bare slått av våpenindustrien.
- Hele lønna -halve makta!
-
Sett på som ekstreme
Kvinnegruppa Ottar er gjerne sett på som litt ekstreme. Har du opplevd å få en slik tilbakemelding?
- Å ja! Dette at vi bruker nettopp det offentlige rom til å ta plass med våre synspunkter, truer det mannlige hegemoniet. Vi aksjonerer direkte, for eksempel nå i sommer hvor vi møtte opp på VM i sandvolleyball i Stavanger og protesterte mot at de kvinnelige utøverne ikke fikk lov til å velge sjøl hvor mye klær de ville ha på seg, men måtte, i følge reglementet til det internasjonale volleyballforbundet, stille i max 5 centimeter kant på bikinitrusene. Mennene derimot fikk ikke lov til å ta av seg på overkroppen dersom de ønsket det. Her ser vi klart hvordan de mannlige lederne i idretten og sponsorene lager regler som ikke støter de sjøl, men som rammer kvinners valgfrihet, svarer Leraand.
Hun møter mange ulike reaksjoner fra folk.
- Det er både elsk og hat! Vi har fått mange postitive tilbakemeldinger fra jenter og kvinner for at vi konfronterer sakene direkte. Sjøl er jeg masterstudent ved Norges Idrettshøgskole og fikk mange positive tilbakemeldinger fra kvinnelige idrettsutøvere, forskere og så videre etter at vi hadde demonstrert mot klesreglementet til det internasjonale volleyballforbundet, eksemplifiserer Leraand.
Det handler om fellesskap
Hun blir stadig mer overbevist om at Simone de Beauvoir har rett.
- Vi som kvinner må våge å overskride det gitte kjønnsrollemønsteret, og vi må gjør det i fellesskap. Det er først i felles konfrontasjon med de kreftene vi står ovenfor at vi kan vinne nye kamper for den nye generasjonen kvinner. Problemene forsvinner ikke ved at vi som enkeltindivider bare albuer oss fram på bekostning av andre kvinner.
- Vi må vise solidaritet og ta i et tak for at de kvinnene vi er, skal få for eksempel "hele lønna -halve makta!" Kvinner tjener bare 60% av menn, fordi kvinner i stor grad går ned i lavere prosent stilling når de får barn og vi tjener heller ikke mer enn 85% av menn dersom vi får oss 100% stilling, forteller Leraand.
Denne saken ble første gang publisert 06/01 2010, og sist oppdatert 30/04 2017.