Til neste år er det 40 år siden p-pillen kom på markedet i Norge, og i 2008 er det 30 år siden loven om selvbestemt abort ble vedtatt her i landet. Vi kvinner har altså gått fra å være babyproduserende rugemaskiner til å kunne bestemme selv over egen kropp, med de konsekvenser det medfører. Allikevel virker det som om det er noen uskrevne regler man bør følge, og gjør du ikke det, da må du i beste fall belage deg på rare blikk og kommentarer.

Omgivelsene forventer progresjon
I alle livets faser blir det forventet at vi kvinner skal hige etter en mann og etterhvert barn. Blir du gravid som 14åring med en ukjent så vil de fleste si at du bør ta abort. Gifter man seg, så bør man forsøke å få barn i løpet av kort tid. Det finnes mange eksempler på standardspørsmål man nesten må regne med:

-Har du noe på gang? (Hvis man er singel.)
-Er det seriøst? (Hvis man nylig har fått en kjæreste.)
-Tror du at dere kommer til å gifte dere? (Hvis forholdet er seriøst.)
-Har dere satt datoen? (Hvis man er nyforlovet.)
-Når kommer barna? (Hvis man er nygift.)
-Er hun enebarn..? (Hvis man har fått ett barn, som er 9 måneder eller eldre..)
-Planlegger dere flere barn? (Hvis man har ett til fire barn.)
-Skal dere ha FLERE barn?! (Hvis man har fem eller flere barn.)

Kvinner selv de verste
De aller fleste kvinner har nok opplevd å bli spurt minst ett av disse spørsmålene, og mange av oss har opplevd en ubehagelig situasjon når man har blitt stilt spørsmål man helst ikke vil svare på. Det rare er at selv om vi kvinner kan skrive under på at man kanskje bør være mer varsom, er det stort sett kvinner som spør. For menn er det å være nygift slett ikke synonymt med det å få barn, og det er det faktisk for mange kvinner også. Det ER lov å ikke ønske seg barn, selv om man er godt voksen.

Kos i begynnelsen
Men la oss si at dere ER nygift, og at dere svært gjerne VIL ha barn. Det første spørsmålet feier dere raskt av banen; «Ja, vi prøver, og vi gleder oss!». Etter tre-fire sykluser er smilet litt stivere, og dere klarer såvidt å få ut «ja, vi prøver, og vi koser oss!».

Etter ytterligere et par sykluser uten positiv test begynner dere å bli bekymret for om det er noe galt, og du har mest lyst til å falle ned i det berømte sorte hullet hver gang noen så mye som nevner «barn snart?».

På dette tidspunktet er man på det såreste, det man trodde skulle være lett viser seg slett ikke å være enkelt, man krisemaksimerer, tenker på prøverør og adopsjon, sånn i tilfelle.

Så slipper man atombomben..
Etter den såre fasen, så begynner man å bli kamplysten, i alle fall utad. Fra å bevre med underleppa når noen spør, så kan man nå finne på å si;

-Barn? Nei, vi kan ikke få barn vi, jeg har fjernet livmoren.
-Barn nei? Fyttikatta, vi tåler ikke ungeskrik, bare bråk og herk.
-Vi skal ha barn, jeg må bare bli ferdig med elektrosjokkterapien først.
-Barn? Nei, vi kjøpte ny bil isteden.

Ikke bli for personlige
Uansett om dere har prøvd å bli gravide i to uker, eller to år, tenk over hvor mye du vil avsløre av såpass sensitiv og personlig informasjon, og til hvem du avslører det til. Helt i starten av en prøvertid kan det være spennende og morsomt å fortelle om alle planene dere har, men vær forberedt på at har dere sagt a, så forventer mennesker rundt dere å få høre b.

Vær forberedt på at det kan ta lang tid før dere blir gravide, etter et og et halvt år med aktiv prøving er det fortsatt 10% som ikke har fått det til. I ventetiden vil det lønne seg både for dere og for de rundt dere at dere er klare på hva dere vil snakke om og ikke snakke om, det er ikke lett for andre å vite hva dere tenker heller.

__________________________________________________________________________

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!