Tøft gjensyn med livet
Livet endrer seg ikke etter et selvmordsforsøk, konkluderer forsker Kari Vevatne i ny avhandling. – Disse pasientene trenger derfor bedre oppfølging.
Kari Vevatne har fulgt 21 personer gjennom de første ukene etter at de hadde forsøkt å ta sitt eget liv. I forrige uke disputerte hun med doktorgradsavhandlingen: "Selvmordsforsøket - søken mot livet".
- For mange var selvmordsforsøket utløst av ønske om et annet liv, og ikke om å avslutte det. Resultatene viser at de ønsker seg en vanlig tilværelse hvor det er plass til dem, hvor de kan ha fred med seg selv og mennesker de ønsker å ha nærhet med, forklarer Vevatne.
En av konklusjonene i doktorgraden hennes er at livet har lett for å fortone seg på samme måte som før etter et selvmordsforsøk. Ingenting er forandret til det bedre. Vevatne etterlyser derfor gode og langvarige oppfølgingstiltak.
- Langvarige oppfølgingstiltak er derfor helt nødvendige. Når folk blir utskrevet fra sykehuset, må de ha fått et navn og et telefonnummer de kan kontakte, hver gang de har behov for oppfølging, understreker Vevatne.
- Selv om helsevesenet generelt er blitt flinkere til å følge opp mennesker etter selvmordsforsøk, er disse tiltakene ofte personavhengige. Og mye av oppfølgingen blir for sporadisk. Dette er personer som har behov for noen å støtte seg til over tid, i stedet for å bli avspist med noen få timer. Kontinuitet, tid og nærhet i omsorgen er sentrale stikkord, sier Vevatne.
Lengter etter nærhet
Undersøkelser viser at rundt 20-40 prosent av dem som overlever selvmordsforsøk, nok en gang vil forsøke å ta sitt liv, og at cirka 10 prosent av disse vil ende sitt liv ved selvmord. Særlig kritisk er det første året. Vevatne mener mange av disse menneskene vil ha behov for flere års oppfølging.
- For de fleste har det tatt mange år før de havner i en så fortvilet situasjon at de forsøker å ta sitt eget liv, bemerker hun.
I Vevatnes intervjuer forteller pasientene om grunnleggende tristhet, opplevelser av skam og av indre smerte. De finner det vanskelig å ta aktiv del i livet, og beskriver seg som tilskuere.
- Disse menneskene lengter etter en nærhet til andre, etter gjensidige og likeverdige relasjoner. Dette utfordrer et helsevesen som legger vekt på effektivitet, og at man raskt skal bli selvhjulpen. En slik satsing betyr også krevende arbeid for omsorgspersonell. Derfor bør vi ha et bedre utbygd undervisnings- og veiledningsopplegg, utdyper Vevatne.
Et samfunnsproblem
Psykiater og professor i suicidologi ved Universitetet i Oslo, Lars Mehlum, er en av Norges fremste eksperter på selvmord.
- Selvmord er en utfordring for fellesskapet og et samfunnsproblem vi kan gjøre noe med, påpeker Mehlum.
Rundt 550 personer begår hvert år selvmord i Norge. Mellom 6000 og 8000 personer er årlig i kontakt med helsevesenet etter å ha forsøkt å ta sitt eget liv. Til sammenligning ble 223 personer personer drept i trafikken i fjor, mens om lag 11.700 ble skadet.
Mehlum har skrevet boken "Tilbake til livet. Selvmordsforebygging i teori og praksis".
- Et fellestrekk for disse pasientene er at de trenger oppfølging og behandling. Mange får det likevel ikke. Når man er i en selvmordskrise, er man ofte preget av depresjon, passivitet, skyldfølelse, og har en tendens til å droppe ut, tilføyer Mehlum.
Han trekker fram den såkalte Bærumsmodellen som et forbilde. I Bærum kommune gjøres det en målrettet innsats for å sikre at pasienten følges opp. Pasienten gir samtykke i å bli kontaktet og fulgt opp av et team i kommunen. Modellen har vært i funksjon i 20 år, og resultatene er oppløftende: Forsøksraten (antall selvmordsforsøkere per 100.000 innbyggere) er halvert. I tillegg er det lavere rate for selvmord blant selvmordsforsøkere enn det som er vanlig for denne gruppen.
- Det er to områder hvor helsevesenet kan gjøre en bedre innsats: Bedre oppfølging av personer som har forsøkt selvmord, og bedre tilbud til pasienter som er i akutt psykisk krise og har tanker eller planer om å ta livet av seg, fastslår Gudrun Dieserud, psykolog som er tilknyttet Bærumsmodellen.
Satser på forebygging
Regjeringen Stoltenberg har i årets statsbudsjett satt av rundt 15 millioner til tiltak som kan forebygge selvmord.
- Disse midlene skal brukes til å øke kompetansen hos ansatte i psykiatrien, og dessuten få på plass retningslinjer som sier noe om hvordan disse pasientene skal behandles og følges opp, forteller Rigmor Aaserud (Ap), statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet.
- Dessuten skal det etableres regionale ressurssentere. Forebygging handler mye om kunnskap. Derfor vil vi også satse mye på forskning, finne ut hva det er som virker og hva det er som ikke virker, forklarer Aaserud.
Nå har i hvert fall Kari Vevatne levert sitt bidrag til denne forskningen. Og gjort konklusjoner som ikke er til å ta feil av.
Foto: Helge Hansen
- For mange var selvmordsforsøket utløst av ønske om et annet liv, og ikke om å avslutte det. Resultatene viser at de ønsker seg en vanlig tilværelse hvor det er plass til dem, hvor de kan ha fred med seg selv og mennesker de ønsker å ha nærhet med, forklarer Vevatne.
En av konklusjonene i doktorgraden hennes er at livet har lett for å fortone seg på samme måte som før etter et selvmordsforsøk. Ingenting er forandret til det bedre. Vevatne etterlyser derfor gode og langvarige oppfølgingstiltak.
- Langvarige oppfølgingstiltak er derfor helt nødvendige. Når folk blir utskrevet fra sykehuset, må de ha fått et navn og et telefonnummer de kan kontakte, hver gang de har behov for oppfølging, understreker Vevatne.
- Selv om helsevesenet generelt er blitt flinkere til å følge opp mennesker etter selvmordsforsøk, er disse tiltakene ofte personavhengige. Og mye av oppfølgingen blir for sporadisk. Dette er personer som har behov for noen å støtte seg til over tid, i stedet for å bli avspist med noen få timer. Kontinuitet, tid og nærhet i omsorgen er sentrale stikkord, sier Vevatne.
Lengter etter nærhet
Undersøkelser viser at rundt 20-40 prosent av dem som overlever selvmordsforsøk, nok en gang vil forsøke å ta sitt liv, og at cirka 10 prosent av disse vil ende sitt liv ved selvmord. Særlig kritisk er det første året. Vevatne mener mange av disse menneskene vil ha behov for flere års oppfølging.
- For de fleste har det tatt mange år før de havner i en så fortvilet situasjon at de forsøker å ta sitt eget liv, bemerker hun.
I Vevatnes intervjuer forteller pasientene om grunnleggende tristhet, opplevelser av skam og av indre smerte. De finner det vanskelig å ta aktiv del i livet, og beskriver seg som tilskuere.
- Disse menneskene lengter etter en nærhet til andre, etter gjensidige og likeverdige relasjoner. Dette utfordrer et helsevesen som legger vekt på effektivitet, og at man raskt skal bli selvhjulpen. En slik satsing betyr også krevende arbeid for omsorgspersonell. Derfor bør vi ha et bedre utbygd undervisnings- og veiledningsopplegg, utdyper Vevatne.
Et samfunnsproblem
Psykiater og professor i suicidologi ved Universitetet i Oslo, Lars Mehlum, er en av Norges fremste eksperter på selvmord.
- Selvmord er en utfordring for fellesskapet og et samfunnsproblem vi kan gjøre noe med, påpeker Mehlum.
Rundt 550 personer begår hvert år selvmord i Norge. Mellom 6000 og 8000 personer er årlig i kontakt med helsevesenet etter å ha forsøkt å ta sitt eget liv. Til sammenligning ble 223 personer personer drept i trafikken i fjor, mens om lag 11.700 ble skadet.
Mehlum har skrevet boken "Tilbake til livet. Selvmordsforebygging i teori og praksis".
- Et fellestrekk for disse pasientene er at de trenger oppfølging og behandling. Mange får det likevel ikke. Når man er i en selvmordskrise, er man ofte preget av depresjon, passivitet, skyldfølelse, og har en tendens til å droppe ut, tilføyer Mehlum.
Han trekker fram den såkalte Bærumsmodellen som et forbilde. I Bærum kommune gjøres det en målrettet innsats for å sikre at pasienten følges opp. Pasienten gir samtykke i å bli kontaktet og fulgt opp av et team i kommunen. Modellen har vært i funksjon i 20 år, og resultatene er oppløftende: Forsøksraten (antall selvmordsforsøkere per 100.000 innbyggere) er halvert. I tillegg er det lavere rate for selvmord blant selvmordsforsøkere enn det som er vanlig for denne gruppen.
- Det er to områder hvor helsevesenet kan gjøre en bedre innsats: Bedre oppfølging av personer som har forsøkt selvmord, og bedre tilbud til pasienter som er i akutt psykisk krise og har tanker eller planer om å ta livet av seg, fastslår Gudrun Dieserud, psykolog som er tilknyttet Bærumsmodellen.
Satser på forebygging
Regjeringen Stoltenberg har i årets statsbudsjett satt av rundt 15 millioner til tiltak som kan forebygge selvmord.
- Disse midlene skal brukes til å øke kompetansen hos ansatte i psykiatrien, og dessuten få på plass retningslinjer som sier noe om hvordan disse pasientene skal behandles og følges opp, forteller Rigmor Aaserud (Ap), statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet.
- Dessuten skal det etableres regionale ressurssentere. Forebygging handler mye om kunnskap. Derfor vil vi også satse mye på forskning, finne ut hva det er som virker og hva det er som ikke virker, forklarer Aaserud.
Nå har i hvert fall Kari Vevatne levert sitt bidrag til denne forskningen. Og gjort konklusjoner som ikke er til å ta feil av.
Foto: Helge Hansen
Denne saken ble første gang publisert 07/02 2006, og sist oppdatert 30/04 2017.