Del 1

Jeg var SÅ lite klar for å føde. Kl. 01.30 kjente jeg det kom noen vondter, nesten som menssmerter.
Pokker og, tenkte jeg, jeg er trøtt og vil sove! Lur som jeg var og fornektet mulighet for at jeg var i fødsel, tok jeg to paracet og gikk og la meg for å sove.
Men sove fikk jeg ikke!

Klokken ble 04 og jeg fant ut at dette her var litt VEL vondt. Ringte på KK og fortalte ståa: ehm, jeg har litt vondt.
Hvor ofte kommer riene, spurte dette mennesker i andre enden av røret.
Eh, ofte? Altså, jeg har vondt hele tiden, jeg. Er ikke noe å ta tiden på her.
Hah, du skal ikke føde på leeeeeeeeeeeenge du, sa mennesket og la på.

Ja vel, tenkte jeg og gikk i senga med en bok.
Der fant min mor meg kl 05, mens jeg fortvilet forsøkte og lese litt. Dyner og putter dyttet opp etter ryggen i et desperat forsøk på å få det litt behagelig.
Hun fikk litt småpanikken men jeg sa som personen i telefonen; jeg skal ikke føde på leeeeeeeeeeenge jeg, altså. Og det trodde jeg på. Føde nei, pøh.

Kl 06 visste jeg ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg.
Dette mennesket som påsto jeg ikke skulle føde, måtte vel ta feil? Prøvde desperat å ta tiden på de såkalte riene, men det var umulig. Disse vondtene var der HELE tiden og uansett hvor mye jeg slo opp i graviditetsbøkene mine, lignet de IKKE på beskrivelsene av rier.
Så jeg ringte igjen. Sa to ord, pause, to nye ord. Jeg hører du har vondt, sa et nytt menneske i røret. Ta og kom opp hit du.
JAAA! Endelig! SMERTESTILLENDE!
Og dermed var ordet smertestillende det eneste som sto i hodet på meg! Jeg ringte venninnen min som skulle være med. Aldri før har kjøreturen fra henne til meg vært så kort.
2 min. etter jeg ringte, sto hun på døren. Brøt du mange fartsgrenser, sa min mor hvorpå hun bare gliste.

Ok, litt om meg om min evne til å takle smerter: Jeg er PYSE. Ikke bare med stor forbokstav, store bokstaver hele ordet.
Så når venninnen min så meg, tenkte hun med seg selv at dette kom til å bli drygt, så hysterisk jeg allerede var.
Men så feil kan man altså ta.

Vi ankom KK ca 07. Selvsagt midt i vaktskiftet.
Satt på gangen i mottaket og ventet i minst 5 timer, selv om jeg etterpå ble fortalt at det bare var 5 minutter. Tror tiden går litt feil når man skal føde, jeg altså.

Inn på undersøkelsesrommet hvor jeg etter mye om og men fikk karret meg opp på en benk. Ned med buksa og jordmor opp og kjenne hvordan ståa var. Ut roper hun: jeg løper etter båre, du føder! Jaja, så gjorde jeg det da; HVOR ER MINE SMERTESTILLENDE???
Jordmora var tilbake på et blunk med båren og den skulle jeg liksom svinge meg elegant over på.
NOT!
Jordmora ble lettere hysterisk og sa at om jeg ikke kom meg over på båra, ble ungen født på benken. I wish.

Vel over på båra kom pressriene. Jeg lå på gangen og presset, som om det går an å holde igjen, mens fødestuen ble vasket av noe som virket som en hel bataljon. Det var MANGE fødsler den natten.
Inn på fødestuen. GI MEG SMERTESTILLENDE!
Neida, sier jordmor, det er aaaaaaaaaaaltfor sent!
Og sjelden har jeg følt meg så lurt! Det var jo eneste grunnen til at jeg i det hele tatt hadde giddet å dra opp på sykehuset.
Men jeg fikk lystgass og den ble min trofaste venn de neste timene.

Jeg mistet oversikten over tid og sted nå. Alt var vondt og det var vondt hele tiden. CTG`en viste konstante rier, uten noen form for pause. Ikke rart jeg ikke klarte ta tiden mellom de! Men jeg hadde ennå en liten kant og fikk ikke lov til å presse helt ennå. Herlighet, lurer på om de som ber en fødende kvinne la vær å presse under pressrier, har prøvd det selv!

Til slutt var det bare å presse. Og det gjorde jeg. Så svetten silte og jeg ikke hadde mer pust igjen. Mellom pressingen supte jeg lystgass til den store gullmedalje. Siden jeg ikke hadde rier som kom og gikk, fulgte jeg med på CTG`en for å se når toppene kom. Presser og presser. Hvorfor kommer ikke denne ungen da?

Sånn holdt jeg på ca. halvannen time. Jeg var utslitt, orket ikke mer. Tror vi skal hjelpe babyen ut, sier jordmor. Whatever, tenker jeg.
Og inn kom marerittet.Overlege drittsekk med en gjeng legestudenter. Bare pakk vekk vakumet, sier han til jordmor som holdt på å gjøre dette i stand. Her skal vi bruke tang, for det har mine studenter aldri sett før!

Få ut de jævla folka, skjeller jeg mellom supene av lystgass og ble litt blidere da bare en student ble igjen. Men hun hadde nok gått glipp av et par forelesninger i pasientomsorg, for midt under en pressrie, hvor jeg holder meg fast i noen håndtak som var på senga, kommer hun bort. Hun regelrett bryter fingrene mine løs, tar fatt i hånda mi og INTRODUSERER seg selv. Er det mulig!

Så, klart for tangforsøk. Til advarsel for sensitive lesere; hopp over neste avsnitt.

Vi må klippe sier legen. Jada, jada, bare få ungen ut. Det jeg ikke visste på dette tidspunktet, siden de hadde snudd ctg`en bort fra meg, var at datteren min hadde en puls på 30. Det er ikke så mye for en liten baby det.
Og legen klipper, på toppen av en ri som normalt. Han holder opp saksa, ser på den og sier; den var jammen sløv den her. Hvorpå ritoppen er over og han fortsetter å klippe. Vel, ikke akkurat behagelig, men småkaker mot hva som gjensto.

Vanligvis, før man får satt tang, blir det gitt en eller annen form for bedøvelse. Pudentalblokade om ikke annet. For det er VONDT å få satt inn tang. Det er svær, altså.
Men neida, ikke her i gården. Med smerte skal du føde ditt barn, var nok denne legens motto. Ingen smertestillende og inn med tangen. Aldri har jeg kjent større smerte, verken før eller siden. Det føltes som om jeg ble løftet fra sengen. Alle rismerter og andre smerter var som blåst bort, bortsett fra den hvitglødende smerten da legen satte tangen. Venninnen min sa senere at skriket som unnslapp meg, var noe som boret gjennom marg og bein. Jeg prøvde å dytte legen vekk, alt som sto i hodet på meg var å bli kvitt den smerten. Jordmor og barnepleier holdt armene mine mens legen dro i tangen. PRESS, roper han. Men jeg var hinsides kontakt. Han ordner på tangen og drar igjen. To ganger forsøkte han og ingen baby.
Jeg var helt skjelven, jeg hadde bare lyst å dø. Jeg hadde så vondt og ingen hjalp meg, ingen trøstens ord.

Tangforsøket var mislykket, men babyen måtte ut. Frem med vakum. Jeg var helt apatisk, men å få satt inn sugeproppen var i det minste ikke så vondt. Jeg klarte følge bedre med og i løpet av tre pressrier kom babyen ut. Det var nå gått 2 timer og 40 min. siden første pressrien, klokken var 09.42.

Vi må ta babyen bort litt, sier jordmor. Men helt ærlig, jeg brydde meg ikke. Jeg hadde mer enn nok med å prøve å komme til meg selv igjen. Jeg følte meg ødelagt. Babyen hadde navlestrengen en gang rundt kroppen og to ganger rundt halsen. Hun lå med nesen opp, i stedet for bakhodet, samt at hodet lå skjevt.
Det var derfor hun ikke kom ut. Selv med små mål som 3200, 50 og 33 i hodeomkrets, satt hun bom fast.

Men det gikk bra til slutt. Du kommer over det, sa alle. Jada. I ett år gråt jeg meg i søvn, før livet begynte å dreie seg om mer enn min fødsel. Jammen bra, for jeg tror alle var lei av å høre meg prate om den.

DEL 2

Bomben slo ned 2,5 år etter første fødsel. JEG VAR GRAVID! Den første tanken som slo meg var: herregud, jeg må føde igjen!

Denne gangen var det en liten lillebror som ble hybelboer i magen, som vokste og vokste.
Det var mange tunge stunder. Jeg var livredd for å føde igjen. Tanken på å gjennomgå det marerittet en gang til, satte tydelige spor på graviditeten. Jeg klarte ikke helt å glede meg på samme måte som første gang.

Formen ble sjabby og 3 uker før fødsel ble jeg lagt inn med svangerskapsforgiftning.
En uke lå jeg på OBS-posten før jeg endelig ble satt i gang.
Jeg hadde da hatt samtale med overlege på KK og var blitt lovet keisersnitt om ting viste seg å gå samme vei som sist gang. Det løftet en stor byrde fra skuldrene mine, selv om jeg visste at keisersnitt ikke er en dans på roser det heller.

Dag 1: Jeg får modningstabletter morgen og kveld. Ingen effekt.

Dag 2: Samme prosedyre. Ingen effekt. Om kvelden blir jeg derimot plaget med lyskestrekk. Noe som er temmelig ubehagelig og som hadde vært min store fiende gjennom svangerskapet. Jeg satt på gangen og gråt mine modige tårer fordi jeg bare hadde sånne vondter som ikke gjorde noe positivt ut av seg. Yeah, right!

Dag 3: Inn til legekontroll. Legen kjenner på åpning og ansiktsuttrykket hennes var ubetalelig: jamen, du har jo 3 cm åpning jo og er nesten utflatet! Ingen hadde forventet det. Så jeg fikk den glade beskjed om at jeg var ventet på føden for igangsetting med drypp når de hadde tid.

Kl. 16: Drypp settes. Jeg var ved godt mot og spøkte og lo. Samme venninne som sist gang var med på fødselen.
Dryppet ble skrudd opp hver halvtime. Ingen vondter noe sted.

Kl. 18:Hmm. Pokker altså, nå begynner disse lyskestrekkene igjen. Men det var da merkelig så regelmessige de var! Det er rier, sier venninnen min. Og vi lo, for jeg var jo kjent for å ha merkelige rier, hva i all verden fikk meg til å tro at det skulle være annerledes denne gangen. ;) Jordmor undersøker meg og det er fremdeles 3 cm. Tar sikkert litt tid, sier hun. Er du sprø, sier jeg, dette går kjapt, tro meg!

Kl. 19: Ut og gå med prekestol. Det gjorde vondt. Frem og tilbake i gangen. Jeg pustet og pustet. Fikk masse skryt for hvor fint jeg pustet meg gjennom riene.

Kl. 20: Jeg skal ha epidural og jeg skal ha den NÅ! Det var vondt. Vondere enn sist gang, men drypprier skal visst være verre enn naturlige. I tillegg sa jordmor etter fødsel at jeg hadde dobbelt opp, både dryppriene og mine egne.
Men jeg skulle jammen ikke gå glipp av "dopet" denne gangen. ;)

Vi venter på anestesilegen. De fleste som har ventet på epidural, kjenner nok til hvor lang denne ventetiden kan være.
Jeg er ikke sikker på hvor lang tid det tok før han kom, men jeg sendte hvertfall venninnen min på gangen flere ganger for å "hente han". Truet jordmor med at om hun ikke skrudde ned dryppet, forsvant venekateteret fra hånden min temmelig kjapt. Til slutt gjorde hun det. Hun var egentlig ganske så grei, denne jordmore, så lenge jeg fikk bestemme. ;)

Ca 21: Anestesilegen kommer og den fæle timen med vonde vondter skulle snart være over. Like før han skulle sette epiduralen spør jordmor om jeg må presse. Presse, nope, neida, ikke denne jenta, nei. Se å stikk meg da vel!

Å sette epiduralen gikk som en drøm. Kjente ikke noe til stikket i det hele tatt. Like etterpå forsvant nesten smertene helt. Jeg lå bare å nøt det, kjente etter hvor lite vondt det gjorde, spøkte og lo. Det var helt herlig.
Men det var nok antydning til pressrier da epi`en ble satt. De ble litt borte da den virket, men jordmor skrudde snart opp pitocinen igjen.

ca 21.30: Pressriene kommer for fullt og det var bare å sette i gang. Jeg valgte å føde halveis liggende, på siden.
Med pressriene kommer også frykten snikende.
Forrige fødsel står brått klart for meg. Jeg som ikke har enset den ene eneste gang de siste 3,5 timene. Jeg er redd og presser bare halvveis. Tør ikke ta i, er redd for hva som kan skje. Så lenge jeg ikke presser, så går jo ingenting galt, ikke sant! Meget rasjonelt; NOT.

Ca. kl. 22 kjenner jeg at det svir godt i mellomkjøttet. Automatisk tar jeg hånden ned for liksom å ta på vondten. I stedet for kjenner jeg et lite babyhodet stå i åpningen.
Da plutselig går det opp for meg; jeg føder, det går bra og jeg skal bli mamma igjen!

På pur f... presser jeg og ut kommert gutten kl 22.04!
Jeg er ekstatisk. Full av adrenalin erklærer jeg at jeg kan gjerne gjøre dette igjen med en gang! Blåst bort er alle vonde minner fra forrige gang. Dette var jo fantastisk! Jeg er i den åttende himmel og flyter rundt på en sky. Ikke en gang den sure jordmoren som overtar (vaktskifte) og syr de få stingene jeg trenge, klarte å få meg ned derfra.
Småen var ikke så liten: 4250, 52 og 35 rundt hodet. Nesten en kilo større enn storesøster, men å så lett å føde!

Jeg skjønner i ettertid at jeg hadde fødselsangst. Og jeg skjønner også at det å føde igjen var det beste som kunne hendt meg. Det var den eneste kuren og det var rett og slett fantastisk.

Som førstegangsfødende la jeg alle avgjørelser i hendene på personalet rundt meg, men andre gangen sto jeg selv ved roret. Jeg bestemte når og hvordan og gjorde ting i mitt eget tempo.
Det å være sjef over sin egen fødsel er det beste man kan gjøre, men det er ikke så lett når man aldri har gjort det før.
Så jenter; stå på når dere skal føde, si klart fra hvordan dere vil ha det! Meningene deres betyr noe!

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!