Da fødselen startet sånn ca i to tiden på natten til onsdag, trodde jeg ikke at det var fødsel, men sikkert såkalte kynnere, som jeg ikke hadde hatt tidligere i svangerskapet. Hadde hatt noe som lignet kynnere et par kvelder i forveien, men jeg visste jo ikke helt hva det var¿ da heller. Riene var jo ganske svake i begynnelsen, så jeg lot mannen sove og lå våken og kjente på dette, og lurte litt på om det kanskje kunne være¿? Riene kom ganske tett med en gang, og varierte fra ti til fire minutter imellom, dette var jo ikke som i boken?

Ved firetiden ble det betydelig vondere, så da la jeg meg i badekaret, og det var vel da jeg ble sikker på at nå var Ingrid på vei! Fortsatt var det alt fra fire til ti minutter imellom riene, og jeg ringte føden bare sånn for sikkerhets skyld (som alle andre sikkert). Hun jeg snakket med der var veldig rolig, men husker at jeg synes hun gav meg så vage svar¿ I alle fall var det ikke noe vits i å komme ennå, hun mente riene måtte vare i ett minutt før vi kom inn. Og det gjorde de ikke ennå.

Jeg lå ikke så lenge i badekaret, det var ikke så behagelig¿ jeg sto opp, og gikk litt rundt, prøvde å legge meg. Men det var bedre å være oppe. Utrolig nok syntes jeg at tiden gikk fort, og mannen min sto opp i seks tiden sammen med meg. Han var utrolig rolig, han var forberedt på at dette kunne ta tretti timer han. Vel, i halv åtte tiden ble det ordentlig vondt, og jeg begynte og kaste opp. Da bestemte jeg meg for å dra, det var ikke noe gøy lenger¿

Vi kom inn på føden litt over åtte, og vi fikk en rolig og behagelig jordmor. Nesten for rolig spør du meg. Vi fikk komme inn til et undersøkelses rom, der jeg fikk legge meg ned. På dette tidspunktet klarte jeg ikke å ligge på ryggen, så jeg lå på siden inn mot veggen, og stønnet og bar meg når riene kom. Jordmor prøvde å forberede meg på at vi sikkert kunne dra hjem igjen, fikk jeg inntrykk av. Jeg var nesten sikker på at vi kunne bli, for jeg hadde vondt! Jeg hadde grudd meg litt til å sjekke åpningen, men det gikk greit, det verste var å ligge på ryggen. Jordmor ble litt overrasket da det viste seg at jeg hadde fire cm åpning, og vi ble henvist til en fødestue. På veien dit møtte jeg på mitt søskenbarn, som er medisinstudent, og pratet noen ord med henne. Hun ble veldig overrasket da hun fikk høre at jeg fødte kort tid etterpå!

Da vi kom inn på fødestuen hadde jeg veldig vondt, og svetten rant. Jeg klarte så vidt å konsentrere meg om det jordmor sa, men jeg var nok ganske fjern i blikket. Hun spurte meg om bedøvelse, og jeg sa at jeg ville ha det jeg kunne få. Jordmor sa at hun skulle sjekke åpningen min om en times tid, da kunne vi vurdere å ringe på legen, slik at jeg kunne få epidural Jeg og min mann var der inne en liten stund alene, og da jordmor kom tilbake fikk jeg prøve lystgass. Mens jeg gjorde det, gikk mannen min ut for å putte på penger på automaten, slik at vi ikke fikk parkeringsbot.

Jeg reagerte veldig på lystgassen, og jeg kastet opp uten opphold, og det gjorde skinnsykt vondt, da riene ikke slapp helt taket, og ble hengende i. Det kom nesten ingenting, bare litt væske¿ Jeg gikk frem og tilbake, ligge klarte jeg ikke selv om det egentlig ikke var noe bedre å gå. Jordmor ville måle pulsen til barnet, og jeg måtte sette meg ned i en lenestol. Det var skikkelig ubehagelig, og jeg klarte nesten ikke å sitte stille. På et vis fikk vi det til, og da kom mannen min tilbake. På dette tidspunktet tror jeg ikke at jeg var helt tilstede mentalt. Jeg synes det var ufattelig vondt, og jeg husker at jeg tenkte "dette klarer jeg ikke". Det var på en måte en "ut av kroppen opplevelse", jeg var i min egen lille verden, og klarte ikke svare når jeg ble snakket til.

Jordmor så hvor mye jeg slet, og sjekket åpningen allikevel. Da hadde jeg åtte cm, og klokken var vel ca ti på dette tidspunkt. Jeg ble nesten på gråten da hun så at det var altfor sent å få epidural.

Opp på benken måtte jeg, og de drev og styrte med noe, jeg tror de satte en sonde på babyens hode, og målte det ene og det andre. Innimellom klarte jeg og presse ut noen ord, men det var for det meste "au au " hele tiden. Pulsen til babyen var litt lav, så plutselig var det en masse mennesker i rommet, men jeg brydde meg ikke lenger og klarte ikke å snakke. En lege kom, og nå hadde jeg full åpning. Det var ikke noe dramatisk, men nå ville de at babyen skulle komme ut, så de besluttet og ta henne med tang. Det var på en måte en lettelse da presseriene kom, de var ikke på langt nær så smertefulle. Jeg klarte faktisk å si hei til legen!

Jordmor sa at jeg skulle presse, men jeg kunne ikke¿ hadde glemt alt jeg hadde lest og husket ikke at jeg måtte vente på rien, og ikke sluttet jeg å presse da rien var over heller! Men jeg fikk det til på et vis, etter fire presserier kom lille Ingrid ut, og jeg strigråt, mest av lettelse tror jeg. Da var klokken halv elleve. Jeg hadde blitt klipt, men det merket jeg ikke noe til. Det overrasket meg at jeg ikke kjente babyen kom ut, før det sa svitsj, og hun var ute. Pappaen kikket ned og så at hodet kom, og han syntes det var veldig fint. 2810 gram veide hun, en sped liten jente.

Nå er hun blitt snart seks mnd, og det hele virker så fjernt¿ Har fått fødselen på avstand, men er ikke sikker på om det blir flere barn ennå¿ Jenta vår er helt skjønn, og vi er en meget lykkelig liten familie!

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!