Bilder av barn på Instagram

"Det føles godt å bli likt"

Lite er mer irriterende enn mødre som peprer Instagram med bilder av barna. Nå innser Helena Brodtkorb at hun er blitt slik selv.

INSTAMOR: Helena Brodtkorb fikk tre barn på tre år, og innser at det livet jammen også gjenspeiler seg på Instagram-kontoen hennes.

INSTAMOR: Helena Brodtkorb fikk tre barn på tre år, og innser at det livet jammen også gjenspeiler seg på Instagram-kontoen hennes. Foto: Foto: Bjørn Inge Karlsen

Publisert Oppdatert

Helena Brodtkorb (30)

  • Journalist og forfatter av boka Mammasjokket.
  • Fast spaltist i Kvinneguiden og D2.
  • Stolt nevrotiker med en forkjærlighet for intimtyranni.

KOMMENTAR:

Jeg har blitt en sånn en som nesten bare legger ut bilder av barna mine på Instagram. Sykt patetisk, jeg vet.

Alle vet at andres barn er fullstendig uinteressant og egentlig mest irriterende.

I begynnelsen var jeg tilbakeholden, jeg hadde en slags idé om at «livet ikke trengte å forandre seg bare fordi jeg fikk barn». (Verdens mest vellykkede konspirasjonsteori.)

Mødre som bare snakker om unger er dessuten døden!

Jeg har aldri tenkt på meg selv som en slik mor, derfor ble det viktig å kuratere en balansert instagramkonto bestående av noe sånt som 20 prosent baby, 20 prosent venner, 20 prosent kunst og kultur, 10 prosent mann, 10 prosent «tilfeldig» interiør (Man vil ikke være en som legger ut bilder av interiør i fullt alvor) 10 prosent mat og alkohol, 10 prosent selfie. Ingrediensene i et godt og nokså variert liv, ikke sant?

Et liv jeg bare ikke lever. Og om jeg så hadde en vag tendens til å leve slik en gang i begynnelsen av 2014, sluknet den siste lille flammen da jeg lå der i gynekologstolen med hodet vridd 90 grader mot skjermen og ble iskald innvendig.

Ungen så ut til å ha to hoder og åtte armer! I virkeligheten stod det langt verre til. - Her er det jammen meg tvillinger! utbrøt gynekologen forfjamset.

Alt ble svart, jeg heiv meg etter trusa, sa takk for meg og grein i fire uker etterpå. Prøv å google «tvillingmage post fødsel». Du er advart.

300 babybilder

I disse dager legger jeg meg 20.00 og står opp 03.00, sånn er det å sove på skift.

Det er et liv det også, absolutt, men jeg savner barnefaren. En av oss sover alltid.

Formiddagssendingene av Venner for livet er det nærmeste jeg kommer vennskap. Lunsj består av 500 gram sjokolade og dagens tiende kaffe. Jeg har ikke sjans til å opprettholde noen fasade lenger.

Jeg «ser ikke livet for bare barn,»  og da er det fort gjort å knipse ca. 300 noen babybilder om dagen når jeg først ligger der i stjerneformasjon under babygymmen og gurgler. Det hender selvfølgelig ganske ofte at treåringen legger ut noen av disse bildene uten at jeg har noen som helst kontroll over det, bare så det er sagt.

Fråtse i hat

Så var jeg altså ekskludert fra kategorien kul, smart, urban kvinne med stort nettverk og spennende karriere. Jeg fikk tre barn under tre år i stedet, det kunne vært verre.

Dessuten genererer babybilder masse, masse likes på sosiale medier. Folk elsker det! Bare søte dyr og overdimensjonerte rumper er mer poppis.

Så mens jeg sitter der og scroller nedover, klarer jeg på en eller annen måte å innbille meg at det ikke er mitt liv som er patetisk, det er alle andres.

Hun med brudebonansa over hele profilen sin, for eksempel. (Get over it), eller han som har tatt bilder av bildene fra russetiden og lagt dem ut. Ti år senere (Get over it) Eller hva med hun som legger ut sånne forferdelige sitater på pastellbakgrunn med enhjørninger og sommerfugler, sånne som denne: Life is too short to be anything but happy - nothing is bad if it feels good. (Gjelder dette også pedofile?)

Selvtilliten min stiger for hver eneste idiot, hver eneste patetiske trengingsselfie, hver eneste «koser seg med noe rødt i glasset»-status. De fuckings livsvisdommene i solnedgang. Nå holdt jeg på å glemme alle de single damene på Yogaresort, shopping og spa. Loooosers, få dere et liv!

Lista er lang og irritasjonsmomentene mange. Helt til jeg snapper ut av transen og endelig innser hvor trist det er å fråtse i hat. Fullstendig ubegrunnet hat. Jeg bestemmer meg for å trykke «like» på alt for å bøte på den dårlige samvittigheten. Vi lever i raushetens tid.

Mann (39): Du er sjuk i hodet

Under middagen spør jeg mannen jeg knapt kommuniserer med om han også trykker like på ting han ikke liker.

- Nei, selvfølgelig ikke, er svaret. (Ikke veldig overraskende.)

- Jeg har nok innsett at jeg kanskje trykker litt vel mye like, sier jeg.

- Mest fordi jeg liker personen bak innlegget, nesten like ofte fordi jeg faktisk har glede av selve innlegget, noen ganger gjør jeg det for å smiske, og andre ganger fordi jeg synes synd på vedkommende. Tenk hvis de ikke får noen likes, liksom?

- Du er sjuk i hodet, svarer mann (39).

- Eller et ansvarlig medmenneske, sier jeg til mitt forsvar.

Sannheten er at jeg opptil flere ganger trykker like når jeg ikke kan fordra personen bak innlegget fordi jeg er redd for at de skal gjennomskue at jeg ikke liker dem og reagere med å mislike meg tilbake. (Alle vil jo bli likt.)

Dette blir for avansert for mann (39), så jeg knipser et bilde av alle barna rundt middagsbordet isteden. Bildet får hele 56 likes på 20 minutter.

Det føles godt å bli likt, selv med bismak.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag