Calexico - Garden Ruin
Rolig musikk inspirert fra det tradisjonelle Amerika og Mexico. To markante stiler mikses bekvemt, og allikevel godt adskilt. Omtrent som polkagris.
(
Kulturo.no ) Han kikket ettertenksomt ut i luften og sa "tenk deg at du kjører avsted i det amerikanske landskapet i en åpen bil, ser du det ikke for deg?" spurte han meg. Vi stod blant publikum og Joey Burns satt alene med gitaren på scenen go spilte låter fra den nye platen til Calexico "Garden Ruin." Den havner i singer/songwriter mappa, eller americana, og det passer til kjøring. Det kan bli en ganske lang prosess å sette seg i bilen og finne et åpent landskap for så å høre på riktig musikk. Kanskje vi skal drømme? The americana dream? Fint det, vi setter oss ned i stuekroken og snurrer plate.
Sombrero og boots
Det begynner rolig med enkle gitarstrenger og den amerikanske stemmen til Burns bringer lukten av kveg og western. Men ikke bare western, for her melder flere klassiske stilarter seg idet tostemte trompeter fyller ut med meksikanske vibber. Og mens slideguitaren breier seg utover lydlandskapet er det bare å plassere sombreroen over ansiktet og smelle bootsene i bordet. Dette kan bli avslappende.
Calexico debuterte i 1996 med en støvete og lo-fi plate "Spoke." De slo igjennom med "Mariachi madness of Hot Rail" i 2000, mens "Feast of Wire" fra 2003 slo an flere Europeiske land. Med denne platene satser bandet litt hardere på Norge. Burns har som sagt allerede hatt en showcase på Elmstreet i Oslo og første mai spiller han med hele bandet på Rockefeller sammen med Iron & Wine, som de også ga ut en EP med i 2005.
Westernsamling i stua
Så harmonisk dette er da. Avslappende musikk for dem som liker det mer nedtonet og stemningsfullt. Noen snakket om en biltur gjennom åpne landskap, men hvorfor ikke til hest? Og akkurat nå sitter vi rundt et bål i solnedgangen, gnager på en kjøttbit, hypnotisert av flammenes flørtende flammer. Rett ved kaktusen der og opp den lille knausen av røde steiner, står gjengen og spiller musikk. Musikk som får øyelokkene til å føles tyngre og tyngre.
Helt til de kommer til femte låt. Da vekker de til live den utslitte forsamlingen med allsang og koring, i "Letter to Bowie Knife." Og etter en heftig oppvåkning, så roer de det hele ned igjen, synger "close your eyes, slow your breath, dream of northern lights. Around this dance...of death." Og sammen med Burns og de kledelige trompetene er det nå forfriskende latinodamer som dominerer utover denne låta, på sitt eget språk. "No abandones, no ilores, busca tu rio" er ikke like lett å forstå for alle, men det føles latino langt inn i stuen. "Roka (Danza de la muerte)" er dødsbra.
Nå er det dags for en tur til trauste Amerika igjen. Lekende, men med dempet lyd hører du gitarene i bakgrunnen med en stødig vokal og sikker bass er det stort sett ikke mer å si om bandets musikalske fremtoning. Det er selvsikkert og kanskje litt for perfekt, med lyden og balansen i det hele. Mn denne platen er variert på mange forkskjellig måter. Og til tross for at det kan virke som om det går i de samme tonene gjennom hele platen, tilfører det heller et særpreg som kanskje er det som gjør Calexico til det de er. Hadde den ikke vært krydret med latinske rytmer og variasjoner med blåsere og strengeinstrumenter, ville dette vært en kjedelig plate.
Konklusjon
"Garden Ruin" skaper så til de grader en gjenkjennelig stemning selv for oss som ikke har vært på de Sør-Amerikanske breddegrader. Det er ikke noe å sette på i det moderne diskotek, hvor gutter og jenter hopper og vrikker. Kan du derimot bevege kroppen til latinske rytmer vil du gjøre det stort på dansegulvet. Dansegulvet børe være av eldgammelt og av tørt tre som støver når du smeller hælen i gulvet, og du må ha tequila og whiskey. Musikken er ikke lystig, men stemningsfullt ladet.
(Bildet: Joey Burns uten sine fem bandmedlemmer. Foto: Jon Herland)
__________________________________________________________________________
Les mer om kultur hos Kulturo.no
Sombrero og boots
Det begynner rolig med enkle gitarstrenger og den amerikanske stemmen til Burns bringer lukten av kveg og western. Men ikke bare western, for her melder flere klassiske stilarter seg idet tostemte trompeter fyller ut med meksikanske vibber. Og mens slideguitaren breier seg utover lydlandskapet er det bare å plassere sombreroen over ansiktet og smelle bootsene i bordet. Dette kan bli avslappende.
Calexico debuterte i 1996 med en støvete og lo-fi plate "Spoke." De slo igjennom med "Mariachi madness of Hot Rail" i 2000, mens "Feast of Wire" fra 2003 slo an flere Europeiske land. Med denne platene satser bandet litt hardere på Norge. Burns har som sagt allerede hatt en showcase på Elmstreet i Oslo og første mai spiller han med hele bandet på Rockefeller sammen med Iron & Wine, som de også ga ut en EP med i 2005.
Westernsamling i stua
Så harmonisk dette er da. Avslappende musikk for dem som liker det mer nedtonet og stemningsfullt. Noen snakket om en biltur gjennom åpne landskap, men hvorfor ikke til hest? Og akkurat nå sitter vi rundt et bål i solnedgangen, gnager på en kjøttbit, hypnotisert av flammenes flørtende flammer. Rett ved kaktusen der og opp den lille knausen av røde steiner, står gjengen og spiller musikk. Musikk som får øyelokkene til å føles tyngre og tyngre.
Helt til de kommer til femte låt. Da vekker de til live den utslitte forsamlingen med allsang og koring, i "Letter to Bowie Knife." Og etter en heftig oppvåkning, så roer de det hele ned igjen, synger "close your eyes, slow your breath, dream of northern lights. Around this dance...of death." Og sammen med Burns og de kledelige trompetene er det nå forfriskende latinodamer som dominerer utover denne låta, på sitt eget språk. "No abandones, no ilores, busca tu rio" er ikke like lett å forstå for alle, men det føles latino langt inn i stuen. "Roka (Danza de la muerte)" er dødsbra.
Nå er det dags for en tur til trauste Amerika igjen. Lekende, men med dempet lyd hører du gitarene i bakgrunnen med en stødig vokal og sikker bass er det stort sett ikke mer å si om bandets musikalske fremtoning. Det er selvsikkert og kanskje litt for perfekt, med lyden og balansen i det hele. Mn denne platen er variert på mange forkskjellig måter. Og til tross for at det kan virke som om det går i de samme tonene gjennom hele platen, tilfører det heller et særpreg som kanskje er det som gjør Calexico til det de er. Hadde den ikke vært krydret med latinske rytmer og variasjoner med blåsere og strengeinstrumenter, ville dette vært en kjedelig plate.
Konklusjon
"Garden Ruin" skaper så til de grader en gjenkjennelig stemning selv for oss som ikke har vært på de Sør-Amerikanske breddegrader. Det er ikke noe å sette på i det moderne diskotek, hvor gutter og jenter hopper og vrikker. Kan du derimot bevege kroppen til latinske rytmer vil du gjøre det stort på dansegulvet. Dansegulvet børe være av eldgammelt og av tørt tre som støver når du smeller hælen i gulvet, og du må ha tequila og whiskey. Musikken er ikke lystig, men stemningsfullt ladet.
(Bildet: Joey Burns uten sine fem bandmedlemmer. Foto: Jon Herland)
__________________________________________________________________________
Les mer om kultur hos Kulturo.no
Denne saken ble første gang publisert 03/04 2006, og sist oppdatert 30/04 2017.