Denne saken er skrevet av Matti Kårbø

  • Les mer på Kulturo.no!


  • Den populære musikalen har nå tatt steget fra scenen til lerretet. Som medlem av den maskuline halvdelen av befolkningen er det vanskelig å innrømme det, men "Mamma Mia!" er frisk, morsom og avvæpnende; rett og slett en meget fornøyelig opplevelse. Et bryllup med forviklinger

    Donna (Meryl Streep) styrer et hotell på en avsidesliggende øy. Sliten og singel som hun er, har livet bydd på både opp- og nedturer. Nå skal datteren Sophie (Amanda Seyfried) giftes vekk, men faren som skal lede henne til alteret mangler. Verken mor eller datter vet hvem faren er, men etter å ha sniklest i mamma Donnas dagbok, konkluderer Sophie at det finnes tre kandidater. Bryllupsinvitasjoner sendes til trioen som ankommer øya uten mistanker. Dette holdes imidlertid hemmelig for Donna, som får sin allerede smånervøse tilværelse snudd opp ned i det hun finner de tre forhenværende elskerne på øyen. I slike stunder er det nødvendig med moralsk støtte, noe hun får gjennom de livsglade venninnene Rosie og Tanya.

Se trailer her!



Useriøst og upretensiøst

Det finnes ikke særlig med tvil. Dette er idiotisk fra ende til annen, men enten du ler av den eller med den, er det nesten umulig å holde seg likegyldig. Filmen er så totalt og utelukkende positiv at det ikke skulle vært lov engang, men på mirakuløst vis funker det. Mye av humoren er temmelig tåpelig, og noen av innslagene ville isolert sett ikke vært noe mer enn det. I denne pakningen passer det derimot perfekt inn.

"Mamma Mia!" klarer å utstråle en vanvittig glede og entusiasme, og det uten at det blir kvalmende. Det er en stor prestasjon. Filmen føles som en frisk sommerbris, og er så lite pretensiøs og alvorstynget at den blir uimotståelig. I det filmens høydepunkt, "Dancing Queen", utfolder seg er det nesten umulig for selv den mest innbitte grinebiter å holde seg. For alle andre enn de som på forhånd har bestemt seg for å hate den, er dette noe av det beste kategorien "feel-good"-film har servert på lang tid.

Meryl Streep kan synge

Selv om det er datter Sophie som skal gifte seg er det mamma Donna som er i fokus. Og bra er det, for kjærlighetsforholdet mellom det vordende ekteparet er lite interessant. Meryl Streep er her en slags fanebærer og heltinne for kvinner i aldersgruppen 40+, og sammen med sine venninner Tanya (Christine Baranski) og Rosie (Julie Walters) står hun for det meste av humoren. Og Streep kan virkelig synge, noe hun beviser under "The Winner Takes It All".

De tre kandidatene til farskapet spilles av Colin Firth, Stellan Skarsgård og Pierce Brosnan. Ikke noe magi her, bare tre aldrende karer som åpenbart har det veldig morsomt, og som til tross for situasjonen de befinner seg i ikke utveksler det minste av rivaliserende blikk. Brosnan er befriende langt unna Bond-modus, og det at han overhodet ikke har evnen til å synge er av mindre betydning.

Nå finnes det selvsagt rom for å være en gledesdreper. Rent filmatisk er det langt ifra fullkomment, koreografien er ikke voldsomt oppfinnsom, og musikken virker til tider som en slags "Best of ABBA"-tirade. Og så er det altså denne eksplosive positivismen og gleden. Er noe av det ironisk ment? Man skulle nesten tro det, så overdrevet som det er, men helt sikker går det ikke an å være. Uansett, det må bare aksepteres at "Mamma Mia!" eksisterer i en verden hvor solen alltid skinner og alle kommer overens. Og hvor ALT løser seg til slutt- noe som av og til er helt greit. Og jammen svinger det av de ABBA-låtene.

Konklusjon

"Mamma Mia!" er neppe klassikermateriale, og er først og fremst en god opplevelse, om ikke en fullt så god film. Den er likevel overraskende frisk og underholdende, en humørbombe det er vanskelig å motstå, og en varmt velkommen "feel-good"-overdose.





Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!