Opplysningstid
I årets mørkeste måneder skal det lyse gedigent og gudfryktig, helst på gulvnivå. Bildespesial!
- Stearinlysene skal skinne fra store staker i høst, sier Marianne Nordby, ansvarlig redaktør i magasinet Vakre Hjem & Interiør.
- Gjerne fra høye franskinspirerte kandelabre, stående på gulvet, utdyper hun.
Betegnelsen kandelaber forbindes gjerne med store forseggjorte og flerarmede lysestaker. Enten dryppende av voks i dunkle klostre og kirkebygg, eller som ekstravagant belysning for adel og aristokrati, i speilsaler og overdådige slott.
Fransk landstil
- Opprinnelig kommer ordet kandelaber fra den latinske termen "candela", som ganske enkelt betyr vokslys, forteller Arne Bugge Amundsen, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo.
- Sånn sett er en kandelaber bare en vokslysholder, og den kan være både én-armet og fler-armet. Men i vanlig norsk språkbruk er det nok de store, monumentale lysestakene vi tenker på, forklarer han.
Ifølge Vakre Hjem & Interiør-redaktøren er de gedigne lysholderne populære følgesvenner til den trendy "franske landstilen", en grovere variant av "shabby chic". Blant interiørstilens hvitnyanser og brukt-patina, blonder og fattigmannssølv, kommer de store rustikke stakene godt til sin rett.
- Selv liker jeg veldig godt de store lysholderne inspirert av franske kirkestaker, forteller Marianne Nordby.
- Tidligere var det ikke uvanlig at franske bønder fikk lagd store lysestaker som de donerte til landsbykirken hvis kornhøsten var god, forteller hun. - Derfor kalles disse kandelabrene for kirkestaker.
Religionsopplysning
Før de elektriske glødelampene så dagens lys, var det nettopp i kirkene det var vanligst å bruke staker med vokslys, mens den hjemlige belysningen stort sett begrenset seg til tyristikker og oljelamper.
- Det var kirken som hadde råd til de dyrere vokslysene, og de var gjerne plassert i store lysestaker på alteret. Dette for å belyse de hellige bildene, forklarer Arne Bugge Amundsen.
- Kandelabrene hadde bokstavelig talt en opplysende funksjon.
- Gjerne fra høye franskinspirerte kandelabre, stående på gulvet, utdyper hun.
Betegnelsen kandelaber forbindes gjerne med store forseggjorte og flerarmede lysestaker. Enten dryppende av voks i dunkle klostre og kirkebygg, eller som ekstravagant belysning for adel og aristokrati, i speilsaler og overdådige slott.
Fransk landstil
- Opprinnelig kommer ordet kandelaber fra den latinske termen "candela", som ganske enkelt betyr vokslys, forteller Arne Bugge Amundsen, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo.
- Sånn sett er en kandelaber bare en vokslysholder, og den kan være både én-armet og fler-armet. Men i vanlig norsk språkbruk er det nok de store, monumentale lysestakene vi tenker på, forklarer han.
Ifølge Vakre Hjem & Interiør-redaktøren er de gedigne lysholderne populære følgesvenner til den trendy "franske landstilen", en grovere variant av "shabby chic". Blant interiørstilens hvitnyanser og brukt-patina, blonder og fattigmannssølv, kommer de store rustikke stakene godt til sin rett.
- Selv liker jeg veldig godt de store lysholderne inspirert av franske kirkestaker, forteller Marianne Nordby.
- Tidligere var det ikke uvanlig at franske bønder fikk lagd store lysestaker som de donerte til landsbykirken hvis kornhøsten var god, forteller hun. - Derfor kalles disse kandelabrene for kirkestaker.
Religionsopplysning
Før de elektriske glødelampene så dagens lys, var det nettopp i kirkene det var vanligst å bruke staker med vokslys, mens den hjemlige belysningen stort sett begrenset seg til tyristikker og oljelamper.
- Det var kirken som hadde råd til de dyrere vokslysene, og de var gjerne plassert i store lysestaker på alteret. Dette for å belyse de hellige bildene, forklarer Arne Bugge Amundsen.
- Kandelabrene hadde bokstavelig talt en opplysende funksjon.
Denne saken ble første gang publisert 18/11 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.