Pilegrimmene som ellers eier Assisi, bør - om de tar sin tro alvorlig - heller komme en annen gang. For de første dagene i mai står i hedenskapens, hatets, komediens og den sanseløse drikkingens navn. "Calendimaggio" er navnet på begivenheten som får vår egen 17. mai til å likne et foreningstreff for langtidsledige revisorer.

I disse maidagene er Assisi innbyggernes egen. De feirer slik vi forventer av italienere før solen går ned - med fantastiske middelalderkostymer, grandiose opptog og pompøs musikk. Etter solnedgang, derimot, festes det slik vi trodde bare skandinaver kunne. Derav den frenetiske hamringen inne på barene. Den som ikke har sikret sitt lager av drikkevarer i tide, kan være sikker på å få det tømt - uten betaling - i kaoset som råder utover natta.

Narreri

Ved første blikk er det lett å bli lurt, dersom man uforberedt dumper inn i byen som vrimler av grå-, brun- og svartkledde munker.

- Vi feirer våren som er tilbake. Fruktbarheten og kjærligheten. Vi drikker og er glade. Dette er vår egen fest. Ikke turistenes, fastslår en av de brunkledde, med fattigslig taustump rundt livet og trekors om halsen.

Et øyeblikk vurderer vi å konvertere. Det er jo fantastisk så livsglade disse katolikkene er! Vi tilgir dem souvenirbutikkene som ligger skulder ved skulder, bugnende av mariastatuer. Vi tilgir dem paveveldet, korrupsjonen, kvinnesynet, Mussolini, Berlusconi, ital-discoen og de amerikanske krigsbasene. Til og med spyttklysa til Totti - lamaen fra fotball-EM 2004 - er vi rede til å glemme.

Først gradvis går det opp for oss at 90 prosent av munkene og nonnene som smiler, skåler og skvaldrer på gata, er fullstendig fiktive. Vår nye venn med den ydmyke taustumpen rundt midjen, avslører seg som Guiseppe di Bagio, kirurg ved byens lokale sykehus. Men i dag er han og kameratene kledd ut som "småbrødre", en av de tre store fransiskaner-retningene som lever etter Frans av Assisis lære.

- Vi som bor i en så religiøs by som Assisi, har et stort behov for å gjøre narr av hele munkevesenet, forklarer den forkledte kirurgen.

- Kirken har en kolossal politisk makt i Assisi. Det finnes ingen verdslige alternativer. Selv ungdomshuset er det kirken som står bak, forteller Rita di Marco, en intellektuell ateist som aldri har funnet seg riktig til rette i byen - selv om hun har hjemmet sitt her.

Alderstegnet by

Under Calendimaggio fremstår Assisi som en grell parodi på seg selv. Som en stivnet blanding av middelalderliv og 1960-tallsturisme. Bygningene, restaurert etter jordskjelvet i 1997, er 5-600 hundre år gamle. De fleste bilene og turistbussene er, som ellers, parkert utenfor byporten. Flagg med slektsvåpen vaier fra fasadene i anledning festen. Alle skilt og lyskilder som kan minne om moderne byliv, er tildekket av samme grunn.

På gateplan sloss souvenirbutikkene, postkortstativene, keramikk-sjappene og flokkene med aldrende turister, anført av guider, om plassen. Et sted i mengden ser jeg gjenferdet av min egen mormor, den gang hun var nesten ung og ikledd hornsolbriller.

Severdighetene er akkurat de samme som de alltid har vært: Den en enorme basilikaen med Frans' hellige levninger. En rekke berømte kirker og klostere. Middelalderborg og romersk tempel. En pliktoppfyllende turist kan kjenne det banke lett i tinningene, bak hornsolbrillene, bare ved tanken.

Festen begynner

Men med første dag av Calendimaggio kommer muligheten til å søke tilflukt. For nonnen, den ekte, som slurper kaffe på konditoriet, betyr det å svelge unna den varme drikken og raskest mulig søke ly i sin nøkterne celle. For oss, derimot, innebærer det å åpne sansene for det begynnende kaoset. Hadde vi vært tidligere ute, kunne vi leid middelalderkjole på billettkontoret på Piazza Principale. Nå må vi nøye oss med å kjøpe adgangstegn til tribunene.

1000 utkledde deltakere - fra byen som har 1500 innbyggere innenfor bymurene - har sydd på sine kostymer i de siste fire-fem månedene. Forbildene har de funnet på de lokale, verdensberømte veggmaleriene av Giotto og Perugino. Nå toger de inn mot den store scenen: Bermen, de geistlige, ridderne, munkene, nonnene, adelsdamene. Til og med små babyer bæres stolt inn i middelalderske klær.

Røkelsesduften sprer seg fra svingende kar og fyller piazzaen. Flott, skjebnetung korsang - akkompagnert av dystre trommer - gjør opplevelsen komplett.

Gammel legende

Men under festforestillingen ligger eldgammelt hat. At en feide fra 1300-tallet holdes levende, rimer forresten godt med Assisis generelle hang til forgangne dager. Legenden forteller at familiene fra øvre og nedre Assisi avskydde hverandre, og at de sloss hver eneste dag i året bortsett fra 1. mai - da la de våpnene ned, og spiste og drakk sammen.

For rundt 50 år siden ble legenden plukket opp igjen, og ble utgangspunktet for en tre dager lang kappestrid mellom øvre og nedre del av byen. Hvert år konkurreres det i korsang, teateroppsetninger, prosesjoner og tablåer, alt fra middelalderen.

Som ellers i verden er det øvre bydel - der pengene og ressursene er - som pleier å vinne. Akkurat denne kvelden går imidlertid nedre bydel av med en foreløpig delseier, etter at dommerpanelet har sagt sitt.

Dommerne er ærverdige, gamle menn - filmregissører, teaterinstruktører, professorer fra universitetene i Bologna og Siena. Nå hviler de ut i hotell-lobbyen ved siden av torget, behagelig omsvermet av tv-kameraer og lokale journalister.

Utenfor synger korene mot hverandre i stadig hissigere takt. Fakler tennes og nattprosesjonene siger gjennom gatene. Hammerslagene fra hotellbaren er et sikkert signal om hva som vil komme.

FOTO: Therese S. Borge

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!