Supermakten USA er i druknet i en altomfattende krig. Kaos, sykdom og død lurer bak hvert hjørne. Stolte England er på vei ned i det samme dragsuget. Det er en tid hvor sterke ledere trengs. Det er en tid for Adam Sutler.

God takt og tone

"V for Vendetta" starter når godeste Sutler, spilt av John Hurt (Captain Corellis Mandolin), har hatt makten en stund. Portforbud, fjerning av homofile og total kontroll over mediene har blitt en realitet britene har blitt lullet inn i. De glaner inn i tv-skjermene og vet at noe galt. Men de handler ikke. Det er bare en som tar kampen opp mot det totalitære samfunnet a lá Det tredje Riket, nemlig vigilanten V.

V, spilt av Hugo Weaving (Matrix-filmene, Ringenes Herre), er en nåtidens hevner i tradisjonen etter Edmond Dantes i "Greven av Monte Cristo". Han bukker, skraper med foten og vifter med hatten. Han snakker som en poet, han oppfører seg som en musketer, men viktigst av alt, han prater om frihet. Når V så redder Evey Hammond (Natalie Portmann) fra de grusomme "fingermennene", statens brutale lovlangere, ser det ut til at vi har en god gammeldags gentleman foran oss.

Hevntokt

Noe er riktignok galt med helten vår. Hvorfor går han rundt i en Guy Fawkes-maske? Hva har skjedd med huden hans? Og viktigst av alt, har han noe å gjøre med dødsfallene som har rammet Norsefire-partiet i det siste? Dette er spørsmål Evey blir nødt til å stille seg når hun mer eller mindre ufrivillig havner på V sitt lag.

Wachowskibrødrene skisserer med "V for Vendetta" en dyster fremtidsvisjon hvor assosiasjonene til Hitler og hans drømmeverden ikke er langt unna. Symbolbruken, propagandaen og den nådeløse brutaliteten som styrer samfunnet er en noe ubehagelig tankevekker. Da er det godt å ha en maskert hevner og frihetskjemper som V. Tror vi i alle fall. Han beveger seg nemlig i et merkverdig grenseland mellom tiltrekkende og frastøtende hvor personlig hevn krysses av et større og mer nobelt mål, nemlig frihet for folket.

Klassisk komponist

Filmen er lekkert regissert, med tidvis høyt tempo, snasne kommentarer og en halvguffen magefølelse som aldri helt slipper taket. Spesielt nevneverdig er en av de første scenene i filmen, hvor vår maskerte venn dirigerer en aldri så liten bygningsrivning med preludium, crescendo og heftige armbevegelser.

Noen vil kanskje bite seg merke i at alle elementene ved karakterenes personlighet ikke er like godt forklart, spørsmålet blir hvorvidt dette har noe å si for fortellingen. Flørtingen med gamle litteraturhelter og poesi sjarmerer, og Weaving må faktisk berømmes for å lirke av seg noen av de vanskeligste setningene som i senere tid har rullet over lerretet.

Konklusjon

"V for Vendetta" er en dyster fremtidsvisjon med garantert gåsehudfaktor. At vår maskerte hevner ser opp til en av litteraturens største hevnere, Edmond Dantes, skader heller ikke. For å si det litt banalt, filmen er rett og slett en beintøff filmopplevelse som av og til mangler de helt dype karakterene, uten at det gjør stort. Punktum.

__________________________________________________________________________

Foto: Warner Bros.

Se mer hos Kulturo.no

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!