trosretning og bor i en del av verden hvor noen, etter deres mening har gjort noe galt.

Jeg skal ikke ta stilling til hvem som gjorde noe galt først, til det kan jeg for lite om verden i sin helhet. Men hele saken har fått meg til å tenke litt på min egen tro og hva jeg og vi i vår del av verden står for. I dag er konfirmasjonsleiren omtrent det samme som aktivitetsferie for ungdom og samtalen du har med presten før du skal giftes, er en orientering om de praktiske tingen ved vielsen og hvor skal familien sitte i kirken.

Hvorfor er det sånn. Er det så farlig å tro? Er det så viktig å være tilpasset absolutt alle at kirken og trosretninger innen kristendommen må vanne ut seg selv?
Hvorfor er det sånn at ungdommene under konfirmantundervisningen ikke blir oppfordret til å ta et standpunkt for sin tro? Er det å skulle stå for noe så skremmende at vi ikke kan? Eller vil? Eller er det den norske kirken som er så desperate i å ikke miste medlemmer at det skal være så romslig at det er større plass for tvil enn tro?

Jeg vet ikke. Jeg vet at mange vil falle fra hvis kirken fortsatte å være den den en gang var og hadde holdt på det mange av oss oppfatter som ekskluderende holdninger. Meg selv inkludert. Jeg vet at mange lever med en tvil i forhold til sin tro og at hvis de blir presset, vil de heller falle fra og være tvilere, enn å hoppe og ta sjansen på å være troende. Men for meg kjennes det ikke riktig.
Det kjennes ikke riktig at det skal være så farlig å tro fordi man blir så inderlig satt i bås, noe mange av oss misliker sterkt. Ja, jeg mener dette er utvanning. Jeg synes at kirken skulle være tøffere og ha mer ryggrad enn de i dag viser. Og at de skal få lov til det uten å bli trykket ned under skosålene våre fordi de ikke er så romslige og runde som vi ønsker. Jeg ønsker de kan stå for noe og holde på det.

Nå tenker du kanskje at jeg ønsker en kirke som er mindre ekskluderende enn i dag. At jeg synes kampen enkelte geistlige fører mot homofili og kvinnelige prester er skikkelig bra og at jeg tar tilbake alt jeg mente da Oslo fikk ny biskop.
Nei, det gjør jeg ikke. For jeg ønsker ikke på noen måte å holde unna et eneste menneske fra sin kirke og sin tro. Men jeg ønsker at kirken skal sette krav til hva de krever av mennesker som ønsker å være tilknyttet. Og det de skal sette krav til er troen. Homofili er uinteressant i denne sammenhengen. Men å konfirmere seg for penger og gaver er feil. Om den som står på prekestolen eller foretar dåp eller vielse er kvinne, betyr heller ingenting. At de som bærer barnet til dåpen mener det, er det som er viktig.
Tvil er viktig. Man skal tvile. Man skal ikke bare godta, man skal stille spørsmål, og noen av de største prestene jeg kjenner har tvil. Og det er riktig. Men tvilen skal brukes til å bekrefte en tro. Det tror jeg det er mange som ikke snakker så høyt om, for det skremmer en del av tvilerne. Og i iveren etter å omfavne alle, så er det liksom greit. Det er så greit som bare det å gifte seg i en kirke for tradisjonen. Heller det enn ikke kirke. Det er greit å døpe barnet sitt eller være fadder og avgi løfter og ikke holde dem. Du var i hvert fall i kirken. Blir ikke dette sånn halvveis?

Jeg synes forkynnere som har sin egen kirke og vil be for styggedom som homofili er latterlige. Jeg ville aldri tilslutte meg frikirker og menigheter som er mot at mennesker får være som de er uten å møte fordømmelse. Men de må få lov å mene det. Så får heller jeg holde meg unna, la det være mitt valg.

Nå er staten og kirken på vei mot en, for mange etterlengtet, skilsmisse, og den viktigste endringen i kirken i vår tid. Jeg vil oppfordre, eller kanskje utfordre, de geistlige til å benytte anledningen; ikke snakk samfunnet så inmari etter munnen. Vit hva dere vil, vis det og stå for det. Så får dere en lang ærligere kirke enn det vi sliter med i dag. Blås i hvem folk har sex med og begynn å sjekke om faddere til små barn i det hele tatt er medlem av statskirken. Forvent at folk som går i kirken ikke kun gjør det julaften og i bryllup. Still krav og være klare på de kravene som stilles så får tradisjon være tradisjon og kirkene tommere. Men å gå på akkord med seg selv for fullsatte saler står det ikke respekt av. Kvantitet er ikke nødvendigvis kvalitet.

Jeg ønsker meg en inkluderende kirke, ja. Men den skal jammen meg være ærlig også, noe annet er like forkastelig. Er det ikke det da?

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!