Humle er 25 år gammel. Han er en kose-Humle laget av bommull. Humle er ikke så veldig stor, kanskje 30 cm. Men han er herlig, og er min beste venn. Jeg har menneskevenner også så klart, men det er noe eget med kosedyr-venner. Humle er snill, klok og høflig. Han forstår alltid hvordan jeg har det. Det beste han vet, er å ligge i armkorken min og kose. Det nest beste han vet, er å se film sammen med meg med et varmt teppe rundt seg. Han liker grøssere best. (jeg liker ikke grøssere noe særlig, så jeg vet ikke helt hvor filmsmaken hans kommer fra) Sci-fi som er min favoritt, synes han er greit nok, men det er ikke førstevalget hans. Det spiller egentlig ikke så stor rolle heller, han er en skikkelig kosegutt, og er fornøyd så lenge han ligger i armkroken min eller sitter på fanget mitt.

Jeg har en svart tøykatt som jeg fikk av en ekskjæreste til jul en gang. Humle og katten kan ikke være alene i samme rom, fodi Humle er redd for katten. Katten liker heller ikke Humle av en eller annen grunn. Kanskje han er sjalu, eller kanskje katten er sur på meg siden jeg slo opp med ekskjæresten. Uansett, de oppfører seg begge bra så lenge jeg er i samme rom som dem, men katten kaster av og til irriterte blikk mot Humle. Min tidligere samboer var faktisk sjalu på Humle. Han sa det i en spøkefull tone, men han mente det litt også. Det sier litt om hvor knyttet Humle og jeg er til hverandre.

Hvordan ble Humle levende?
Tante og Onkel kjøpte Humle i Mexico. Tenk, Humle er imigrant, mexikaner egentlig. Det er rart å tenke på. De kjøpte han i en leketøysbutikk. Han stirret ned på dem, og de syntes han passet perfekt til meg. Om Humle var levende allerede da, er jeg ikke sikker på, men jeg tror ikke det. Da Tante og Onkel kom hjem og jeg fikk Humle, ble han straks bestevennen min. Jeg var 3 år gammel den gangen. Vi lå i mørket og hvisket hemmeligheter til hverandre. Han lå i armkoken min om natten (det gjør han fremdeles) og vi så barnetv sammen (det har vi sluttet med). En liten gnist skapt av kjærlighet vokste i Humle, og den ble større og større. Humle var blitt levende. Det er derfor han ikke husker noe av tiden i Mexico, tror jeg, han var ikke levende på gangen. Jeg lurer på hvordan det var på fabrikken hvor han ble født. Har Humle noen brødre eller søstre?

Et eget språk
Humle og jeg har et eget språk, i tillegg til det vanlige språket. Som regel snakker vi ikke så mye sammen, jeg vet automatisk hva han tenker, og han vet hva jeg tenker. Det er vårt eget språk, kalt "tanke-språket". Men noen ganger snakker vi ordentlig sammen, og jeg er den eneste som kan høre hva Humle sier.

Hvordan kan Humle se?
Humle er ganske slitt. Noe som ikke er så rart. Han er jo gammel til kosedyr å være, og har blitt kost på i mange år. Han begynner å bli litt grå noen steder på hodet, eller i alle fall litt hvit. Sytråd som holder Humle sammen stikker frem, fordi stoffet som var oppå hodet hans har blitt slitt bort. Humle hadde en gang filt-følehorn, svarte øyne og hvite pupiller. Følehornene er borte, og det samme er de hvite pupillene. Den store røde og smilende munnen hans er også i ferd med å forsvinne. Men selv om øynene og munnen til Humle ikke er var de engang var, gjør det ikke noe. Humle bryr seg ikke om det, for han ser like godt og smiler like bredt som han alltid har gjort. Han ser ikke på samme måte som vi mennesker gjør. På samme måte som han ble levende med kjærlighet, er kjærlighet som gjør at han kan se. Likevel, til jul skal jeg kjøpe lim og filt i rødt, svart og hvitt Jeg skal reparere øynene og smilet hans. Jeg har ikke fortalt han det enda, det skal være en overraskelse. Jeg vet at han kommer til å bli glad, han kommer til å føle seg fin.

Min bestevenn
Humle blir ikke med meg på reiser. Jeg er redd for å miste han. Det er min store skrekk. Skulle han bli borte, ville jeg miste en del av meg selv. Da Humle var yngre, hadde han lyst til å reise sammen med meg, men nå foretrekker han å krype ned i senga og tulle dynen godt rund seg mens han venter på meg. Det er alltid godt å komme hjem igjen, tilbake til Humle. Min beste venn.

__________________________________________________________________________

Illustrasjonsfoto: Dreamstime.com

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!