Dette brevet fra Amerika kom fra en venninne av meg som studerte der borte. Vi skrev nemlig brev til hverandre på den tiden. Vi satt oss ned med penn og papir og skrev til vi fikk vondt i håndleddet. Vi pleide begge å kjøpe litt fint papir, litt sånn tykt og pent og så skrev vi. Det var en fest å få et slikt brev. Det var tykt og varmt og jeg visste hun hadde brukt timer på det. Og mens jeg gikk bort til Munch-museet, så leste jeg brevet. Mens jeg lyttet til vakker musikk, leste jeg brevet en gang til. Jeg levde meg inn i hennes verden, som var helt fremmed for meg. Jeg ble kjent med vennene hennes og henne selv, for den saks skyld, og det var et brev som en klovn, litt trist og mye glad og mest til ettertenksomhet.

I dag fungerer det ikke sånn. Nesten uansett hvor mennesker bor i verden, så kommuniserer vi med e-post og sms-er. Vi ringer nesten ikke engang, enda halve verden er satt opp med ip-telefoni.
Har dette med kvaliteten på vennskapet å gjøre? Eller er det blitt slik at vår globale verden er så gjespende alminnelig at vi ikke tenker på om folk bor i Oslo, i Trondheim eller i Johannesburg?
Før flyttet man også langt vekk. Jeg gjorde det selv etter skolen. Jeg har flere nære venninner som fortsatt bor langt borte. Vi har i perioder ikke så mye kontakt, men alle kan jeg når som helst ringe overraskende på døren til midt på natten å bli mottatt med en stor klem og ingen spørsmål. (om jeg nå hadde tatt den reisen). Skjønner?
Vi bor fra hverandre av ulike årsaker, den ene flyttet etter videregående, så flyttet jeg, så flyttet en annen, to ble boende borte en stund, meg selv inkludert osv.
Flere har ikke vært i min hverdag på mange, mange år. Men er alltid inkludert for det. Og familiene deres. Jeg er veldig heldig som har så flotte mennesker å være glad i, og i dag er det mye lettere å holde kontakt enn det var for 15 år siden, skal jeg si. Men gjør vi det?
Interessen for at vi skal det er essensiell. Hvis man konkluderer med at ingen er lenger unna enn en e-post, men aldri skriver den e-posten, ja, da har vi tapt.
Å måtte anstrenge seg slik man gjorde før, gjorde noe med oss. Vi så verdien og betydningen av brevet vi sendte og brevet vi fikk. Jeg har fått hundrevis av lange og fyldige e-poster fra mennesker jeg kjenner og har møtt som bor her og der.
Men det er det tykke brevet jeg fikk på midten av 90-tallet jeg husker.

Hva nå da? Har vi fortsatt kontakt alle vi venner som bort spredt over hele kloden?
Ja, noen av oss har det. Andre har vel ikke brydd seg. Og jeg blir fortsatt trist når jeg tenker på de e-poster og bilder jeg har sendt, de julegavene jeg har pakket inn og fått av gårde, om de tingene jeg deler, men som mottaker ikke bryr seg om. For når man aldri svarer på e-poster, ikke takker for gaver eller har tid til en ettermiddagskaffe når man er "hjemme" i to måneder, da er det vel slutt?
Ja, verden der ute er travel og det er hele tiden nye ting å oppleve. Her hjemme er det "same old same old". Men jeg er jo her. Jeg er her som den samme som jeg var og jeg er her for deg og dere og alle andre som ønsker det. Men du må ønske det.
Jeg må også ønske det. Jeg kan og skal ikke legge ansvaret på den som har reist. Eller jo, litt. For jeg kan ikke styre når vi skal møtes. Men jeg kan fortsette å sende bilder fra ferien på e-post og jeg kan fortsette å sende julegaver og oppmerksomheter til bursdager.
Og jeg kan ringe, bare jeg husker tidsforskjellen. Men skillet er borte. Skillet på om du bor i naboblokken eller nabolandet. Noen mennesker snakker jeg ikke oftere med enda de bor her i byen, enn en venninne jeg har i USA. Men vi må pleie hverandre for det. Og det koster. Kanskje ikke lenger med å skrive lange brev for hånd på vakkert papir. Men å ta oss den tiden i en travel hverdag å svare på en e-post eller sende et elektronisk bilde av den nye kjolen vi har kjøpt.

Men vi må ville det selv. Jeg er omgitt av gode og nære venner på mange steder i verden, vi har alle tilgang på det siste av elektronisk utstyr som gjør at vi kan holde daglig kontakt nesten gratis. Men akkurat nå har Petra mest lyst til å håndskrive et brev og sette frimerke på.
__________________________________________________________________________

Har du kommentarer til artikkelen? Del dem med andre HER .

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!