Hvordan skal ellers menneskeslekten bestå?

Også en dag får du vite det. Dere kan ikke få barn. På den "naturlige" måten. Den "vanlige" måten. Innenfor "normen". Dere klarer ikke det enhver idiot kan, å unnfange ønskebarnet, kjærlighetsbarnet, arvingen, pule på seg en unge.
Hva gjør dere da? Dere har sannsynligvis tenkt tanken gjennom de årene dere har forsøkt på "naturlig" vis. Dere har kanskje kranglet, beskyldt hverandre for å ikke strekke til, og dere har et uttall av gode og dårlige svar på alle velmenende spørsmål om "vi ikke snart hører små tassende barneføtter¿?"

Eller dere kan på bakgrunn av tidligere hendelser i livet, ha visst fra begynnelsen at det å få barn sammen ved kun å ha sex, kunne by på problemer.

Sånn var det med oss. Men det forhindret ikke at vi ikke prøvde og var gjennom alle fasene fra martyrens lidelse; "d et er sikkert min skyld at du ikke kan få barn" til "det er faen meg like greit, din etellerannet at vi ikke fører dine gener videre".
Og sorgen, skuffelsen, sinnet¿ Men oppi det hele tror jeg vi var heldige likevel.
Vi visste som sagt fra før vi traff hverandre at jeg kunne komme til å slite, og det fortalte jeg.
Så vi kom ganske kjapt inn i det norske beredevillige helsevesen og den offentlige helsekøen og i rutsjebane mot lykkerus (over å få slippe til), nedverdigende opplevelser både fysisk (grafsing og spredning av ben blir aldri hverdagskost)og psykisk (hvor mange mennesker i hvite frakker må egentlig få vite om sexlivet vårt?)

En samtale hos kvinnens gynekolog er det mest nærliggende. Allerede der må man være ganske privat, som for eksempel å antyde hvor ofte man har sex. Ikke at jeg helt objektivt tror at de er interessert i noe annet enn det de må være for videre behandling, men¿
Så blir man sendt videre. Undersøkelser. Kvinnen skal tittes på med ultralyd, og "mens De likevel ligger der og skrever, lille frue, så tar vi en kreftprøve og en liten bit av noe annet gøy¿!" Jeg er en pyse, og dette er ikke moro.

Mannen har stått på en sykehusdo og tenkt skitne tanker mens han har levert varer for undersøkelse i en liten plastkopp.
Med påfølgende enda flere private samtaler, har de et forslag til løsning.
Muligens må man til med noen operative inngrep, andre ganger er det rett i behandlingskø. Det offentlige skal lage et barn for oss.
For det ender for mange med et prøverørsforsøk. Noen opplever dette som et nederlag, andre som en seier i form av at de skal få hjelp.

Selve prøverørsbehandlingen er tøff. Alle reagerer forskjellig på medisiner og det psykiske presset, men generelt kan man kan gå ut i fra at søvnløshet, hetetokter, hodepine, irritabelhet, humørsvingninger og enkelte depressive dager er ganske gjengs.
Man blir satt kjemisk i overgangsalderen, man bli jazzet opp på hormoner, man tar sprøyter og sniffer nesespray. Alt gjøres klart for den store eggjakten. Det skal hentes ut egg, noen som er en helt greit prosedyre for noen, svært smertefullt for andre. Mannen har levert sine ting og så går man hjem og så må man vente. Man venter i fra et døgn til halvannet/to døgn, da får man svar på om egget er befruktet og om det kan settes tilbake i livmoren og så forhåpentligvis feste seg og blir der en ca 9 måneder. Hvis det ikke er befruktning, et såkalt avbrutt forsøk, er det en nedtur så enorm, jada, vi har vært der også. Hvis det er befruktning, settes det som sagt inn igjen og så er det venting igjen. To uker tar det før man vet om man må danse igjen, eller om man klarte det denne gangen.

Fra et par innser behovet for hjelp og til man kommer hit, har det kanskje gått et år eller to. Foreningen for ufrivillig barnløse har sagt man bør sette en slik prosess på cv-en sin. For de som går gjennom den har sterkere psyke, står for en støyt og blir utrolig sterke av det. Egenskaper enhver arbeidsgiver vil ha glede av.
Jeg vet ikke det, men at man oppdager sider av seg selv, styrker og svakheter, det er helt klart. Det koster masse for et par å gå gjennom dette. Det koster mye for enkeltmennesket. Vi har gitt oss etter to forsøk. Vi har et igjen, men kommer ikke til å benytte oss av det. Vi har valgt å få en datter fra Kina istedenfor.
Men jeg vet noen som ikke kan stoppe. Som aldri kommer til å la være å gjøre det de kan for å få drømmebarnet. Jeg ville vært utslitt i kropp og sjel med så mange forsøk. Det er ikke de. Vi er alle forskjellige, vi gir alle av oss selv og vi har alle forskjellige drifter.
Det er ganske godt å vite egentlig. For barn eller ikke, alle har rett og plikt til å finne det som gjør en selv lykkelig og så gå for det.

Det ble aldri barn i glassrøret vårt. Men vi har forsøkt. Nå går vi videre og er svært lykkelige med det.

Besøk gjerne: Foreningen for ufrivillig barnløse .

<hr>

Kommenter artikkelen HER .

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!