Garasjeadelen!
Så kom den første snøen til oss også. Jeg synes egentlig det er litt deilig jeg. Oktober og november kan være veldig mørke og triste. Snø lyser opp og gjør alt litt mykere.
Ja, første dagen er det alltid kaos i trafikken. Og om jeg ikke er en fantastiske sjåfør, anser jeg meg som mye bedre enn mange andre i hvert fall. Det er noe med å holde avstand og å ikke gasse på når det begynner å slure¿
I alle fall... jeg kom meg vel hjem. Det tok fryktelig lang tid, men å stresse i en sådan stund er det liten vits i.
Neste morgen: Fortsatt snø. Det hadde snedd litt i løpet av natten, og måkebilen har ikke helt nådd frem til alle småveier enda. Men det er ikke verre enn at man fikk vasset seg frem til bilen. Stakk nøkkelen i låsen. Hva skjedde? Ingenting! Argh! Ok, vi prøvde passasjersiden. Ingenting. Ok, da er det bagasjeluken. Den er ikke koblet til sentrallåsen. Så fikk jeg krabbet over baksetet og åpnet den ene bakdøren. Derfra kom min kjære seg inn og fikk åpnet førersiden. Pustet lettet ut og fikk startet bilen og begynt å tine stakkaren.
Kost og skrape, votter og snø ned i sko og oppover ankler. Passasjersiden fikk vi fortsatt ikke låst opp selv om bilen begynte å bli varm, så min elskede måtte krabbe over førersiden og fikk endelig satt seg ned og pustet ut. Som den snøsikre sjåfør jeg er, så tok jeg ansvaret for å bringe bilen trygt frem til våre respektive arbeidsplasser. Dessuten skal jeg lengst.
Føret var bedre i dag. Godt snøføre er ikke såpeglatt og trafikken gikk greit nok. Til å være første morgen etter årets første snøfall i hvert fall. Maks 60 på en seksfelts motorvei med fartsgrense 100 er kjipt. Men morgenrush er morgenrush uansett vær.
Da vi hadde kjørt en stund og mens bilen vår har gått en stund og begynner å se ut som den ikke har stupt rett ut av en snøhaug, så kommer første¿ en stor sak av en firehjulstrekker susende forbi. Han suser forbi spruter snø og slaps over oss som er litt mindre¿ Han har tørr bil!!!. Han har ikke antydning til is på ruten eller oppskrapete vindusviskere. Han har ikke krabbet over flere seter for å komme seg inn i bilen i dag og han har ikke snø i skoene.
Han har garasje. Han tilhører til garasjeadelen som kommer til tørr bil hver morgen. Han hører til dem som ikke vet hva en snøkost med skrape i enden er. Han har ikke pledd i bilen som skal brukes til å dekke frontruten når faren for underkjølt regn er tilstede. Han kan ikke forstå de røde rosene vi andre har i kinnene fordi vi har gymmet rundt å prøvd å gjøre bilen vår kjørbar. Han har aldri skrapet bilrutene på innsiden eller lagt aviser under mattene for å holde fukt unna. Han har ikke et utvalg med flere ulike isskraper; en for hvert vær og tykkelse på is. Han skjønner ikke hvorfor innretninger som skrape med påmontert vott ikke er latterlige, men ganske praktiske.
Han freser forbi i sin tørre bil og har et langt mer behagelig liv enn meg selv.
Er jeg misunnelig? Joda, kanskje litt. Men, nå er det kun kort tid jeg trenger å være det. Petra er på flyttefot og i løpet av et par ukers tid bor jeg og min elskede i nytt hus. Med garasje.
I alle fall... jeg kom meg vel hjem. Det tok fryktelig lang tid, men å stresse i en sådan stund er det liten vits i.
Neste morgen: Fortsatt snø. Det hadde snedd litt i løpet av natten, og måkebilen har ikke helt nådd frem til alle småveier enda. Men det er ikke verre enn at man fikk vasset seg frem til bilen. Stakk nøkkelen i låsen. Hva skjedde? Ingenting! Argh! Ok, vi prøvde passasjersiden. Ingenting. Ok, da er det bagasjeluken. Den er ikke koblet til sentrallåsen. Så fikk jeg krabbet over baksetet og åpnet den ene bakdøren. Derfra kom min kjære seg inn og fikk åpnet førersiden. Pustet lettet ut og fikk startet bilen og begynt å tine stakkaren.
Kost og skrape, votter og snø ned i sko og oppover ankler. Passasjersiden fikk vi fortsatt ikke låst opp selv om bilen begynte å bli varm, så min elskede måtte krabbe over førersiden og fikk endelig satt seg ned og pustet ut. Som den snøsikre sjåfør jeg er, så tok jeg ansvaret for å bringe bilen trygt frem til våre respektive arbeidsplasser. Dessuten skal jeg lengst.
Føret var bedre i dag. Godt snøføre er ikke såpeglatt og trafikken gikk greit nok. Til å være første morgen etter årets første snøfall i hvert fall. Maks 60 på en seksfelts motorvei med fartsgrense 100 er kjipt. Men morgenrush er morgenrush uansett vær.
Da vi hadde kjørt en stund og mens bilen vår har gått en stund og begynner å se ut som den ikke har stupt rett ut av en snøhaug, så kommer første¿ en stor sak av en firehjulstrekker susende forbi. Han suser forbi spruter snø og slaps over oss som er litt mindre¿ Han har tørr bil!!!. Han har ikke antydning til is på ruten eller oppskrapete vindusviskere. Han har ikke krabbet over flere seter for å komme seg inn i bilen i dag og han har ikke snø i skoene.
Han har garasje. Han tilhører til garasjeadelen som kommer til tørr bil hver morgen. Han hører til dem som ikke vet hva en snøkost med skrape i enden er. Han har ikke pledd i bilen som skal brukes til å dekke frontruten når faren for underkjølt regn er tilstede. Han kan ikke forstå de røde rosene vi andre har i kinnene fordi vi har gymmet rundt å prøvd å gjøre bilen vår kjørbar. Han har aldri skrapet bilrutene på innsiden eller lagt aviser under mattene for å holde fukt unna. Han har ikke et utvalg med flere ulike isskraper; en for hvert vær og tykkelse på is. Han skjønner ikke hvorfor innretninger som skrape med påmontert vott ikke er latterlige, men ganske praktiske.
Han freser forbi i sin tørre bil og har et langt mer behagelig liv enn meg selv.
Er jeg misunnelig? Joda, kanskje litt. Men, nå er det kun kort tid jeg trenger å være det. Petra er på flyttefot og i løpet av et par ukers tid bor jeg og min elskede i nytt hus. Med garasje.
Denne saken ble første gang publisert 23/11 2004, og sist oppdatert 30/04 2017.