Meninger: for hvem av hvem?
Jeg synes jeg ofte hører kommentarer som at ”dette vet ikke du noe om, du har aldri vært i denne situasjonen”. Ok, nå er jeg kanskje en person som mener noe om det meste også da¿ men helt seriøst... Må man ha vært i samme situasjon for å mene noe om den?
For eksempel kjenner jeg ingen som ikke mener noe om barn, barneoppdragelse, unger som skriker eller om de er søte eller ikke. Det er delte meninger, ja visst, men de fleste har en mening.
Men den skal man være rimelig forsiktig med å komme med. Så sant det ikke er skamros av barnet selvsagt. Da er det bare å kjøre i gang¿
Men om barnet skal sove i foreldrenes seng, når de skal legge seg, hva de får lov å grine seg til, hva de får gjøre, ikke gjøre, spise, ikke spise? Nei, det må man ha hatt barn av samme kjønn og i samme alder for å mene noe om. Å ha en oppfatning om at barn skal eller ikke skal noe, det blir avspist med "vent til du får barn selv".
Ja vel, jeg kjøper den. Til en viss grad. Men det betyr at jeg ikke kan synes et lite barn som sparker endene i parken, er uoppdragent. Noen synes da jeg ikke kan snakke til det. For jeg har ikke barn selv.
Så, hvis dette stemmer, hvem kan da egentlig mene noe om hva?
Noe annet som de fleste mener noe om, er taxisjåfører. De er frekke, eller snille, de kan veien eller kjører lange omveier. Å ja? Har du vært taxisjåfør selv, kanskje?
På Kvinneguiden kan alle få mene noe om innvandringspolitikk, asylsøkere, muslimer og hva det måtte være. Men du skal være forsiktig med å mene noe på et rent humanitært grunnlag. Hvis jeg mener at det er synd at folk må reise tilbake dit hvor de står i fare for å bli fengslet og torturert, da er det straks noen som slår i bordet med en tre-fire asylsøkere som gjorde noe skrekkelig og som derfor helt klart tilsier at tre-fire hundre ikke heller får lov å bli.
Selvsagt kan vi ikke på noen måte akseptere at noen i det hele tatt går løs på piloter med øks, eller andre for den saks skyld, men er det virkelig ikke mulig å se at vi snakker om enkeltindivider her, og ikke bør skjære alle over en kam?
"Nok en gang en asylsøker/fremmedkulturell/innvandrer som går amok. Hva er det egentlig som skal til før folk får opp øya??? Ja la oss ta inn og hjelpe fler muslimer og negere, for all del... Jeg skjønner ikke hva folk tenker med jeg. Og at folk vil at vil skal fortsette å ta inn?????????"
På hvilket grunnlag kan man her i det hele tatt diskutere? Jeg finner det svært vanskelig å føre så mye som en samtale med mennesker som uttaler seg slik om andre mennesker.
Et annen grunn til at du kan risikere å bli vingeklippet i en meningsutveksling, er utdannelse. Jeg har sett flere diskusjoner som ender i at deltakerne (på dette tidspunktet er det bare et par stykker igjen) slår hverandre i hodet med hva slags utdannelse man har.
Jeg har en jobb jeg trives svært godt med. Vi er i en omstillingsprosess om dagen og bytter litt på arbeidsoppgaver. Min kollega har hatt en oppgave lenge nå, som jeg skal overta. Det har vært tungt, hun er frustrert og sint og jeg tror det er godt for alle å bytte litt daglige rutiner.
Jeg stiller med blanke ark og blått blikk og gyver løs på oppgavene med iver og synes dette kan bli spennende. Men det må jeg være litt forsiktig med. Hver dag blir jeg nemlig fortalt hvor forferdelig dette kommer til å bli. Jeg prøver å si at jeg stiller med et åpent sinn og at jeg selv må få erfare hva dette innebærer. Da blir jeg avfeid med at dette vet hun alt om, og om jeg ikke vil høre på henne, så er det mitt valg. Det ligger ikke i luften at det er det, hun vet, jeg er ikke meningsberettiget.
Jeg kjenner mange mennesker. Gjennom årene har jeg drevet med mye på fritiden, jeg har truffet mennesker av alle slag, med alle former for utdannelse og kulturell bakgrunn. Å snakke med disse menneskene, å bli kjent med dem, det lærer meg noe. Jeg vet litt om hvordan det er å vokse opp som norskpakistaner i Oslo, dvs jeg vet hvordan mine venner opplevde det. Likevel, så hevder mennesker som ikke har en eneste norskpakistaner som venn eller i omgangskretsen at "alle" er slik eller sånn, og de er innehaver av sannheten.
Jeg kjenner flere lærere og vet noe om hva slags hverdag de lever, litt i Oslo, litt utover i landet, dvs jeg vet hvordan mine venner opplever det. Men jeg kan ikke på noen måte gjengi deres opplevelser, jeg er jo ikke lærer selv. Men innehaver av sannheten, er de som ikke er lærere eller kjenner noen, men har lest i VG om lange ferier. Bare et tips; i slike artikler nevnes sjelden hvordan lærere omtrent må overta omsorgen av barn som foreldrene overlater til skolen å oppdra og mistanker om for eksempel mishandling.
Kjendiser er også fritt vilt til å bli ment noe om. Det er helt ok å mene at Kronprinsessen går som en gås og at Mia Gundersen hadde stygg eller flott brudekjole. Det er lov å kritisere stemmen til Valgerd og håret til Fredrik Skavlan. De er jo såkalt offentlige og "må finne seg i". For noe sprøyt!
Og dette går forresten motsatt vei også, straks et menneske har blitt kjendis, så intervjues de i alle mulige sammenhenger og skal liksom være kapasitet på alt fra nettopp barneoppdragelse til verdenspolitikk.
Jeg kommer til å møte meg selv i døren mange ganger, sa en god venninne til meg i dag. Ja, helt sikkert. Men la meg få lov å gjøre meg opp en mening, så får jeg heller erfare og justere etter hvert.
Petra kommer aldri til å slutte å mene noe - uansett hva andre mener om akkurat det!
Men den skal man være rimelig forsiktig med å komme med. Så sant det ikke er skamros av barnet selvsagt. Da er det bare å kjøre i gang¿
Men om barnet skal sove i foreldrenes seng, når de skal legge seg, hva de får lov å grine seg til, hva de får gjøre, ikke gjøre, spise, ikke spise? Nei, det må man ha hatt barn av samme kjønn og i samme alder for å mene noe om. Å ha en oppfatning om at barn skal eller ikke skal noe, det blir avspist med "vent til du får barn selv".
Ja vel, jeg kjøper den. Til en viss grad. Men det betyr at jeg ikke kan synes et lite barn som sparker endene i parken, er uoppdragent. Noen synes da jeg ikke kan snakke til det. For jeg har ikke barn selv.
Så, hvis dette stemmer, hvem kan da egentlig mene noe om hva?
Noe annet som de fleste mener noe om, er taxisjåfører. De er frekke, eller snille, de kan veien eller kjører lange omveier. Å ja? Har du vært taxisjåfør selv, kanskje?
På Kvinneguiden kan alle få mene noe om innvandringspolitikk, asylsøkere, muslimer og hva det måtte være. Men du skal være forsiktig med å mene noe på et rent humanitært grunnlag. Hvis jeg mener at det er synd at folk må reise tilbake dit hvor de står i fare for å bli fengslet og torturert, da er det straks noen som slår i bordet med en tre-fire asylsøkere som gjorde noe skrekkelig og som derfor helt klart tilsier at tre-fire hundre ikke heller får lov å bli.
Selvsagt kan vi ikke på noen måte akseptere at noen i det hele tatt går løs på piloter med øks, eller andre for den saks skyld, men er det virkelig ikke mulig å se at vi snakker om enkeltindivider her, og ikke bør skjære alle over en kam?
"Nok en gang en asylsøker/fremmedkulturell/innvandrer som går amok. Hva er det egentlig som skal til før folk får opp øya??? Ja la oss ta inn og hjelpe fler muslimer og negere, for all del... Jeg skjønner ikke hva folk tenker med jeg. Og at folk vil at vil skal fortsette å ta inn?????????"
På hvilket grunnlag kan man her i det hele tatt diskutere? Jeg finner det svært vanskelig å føre så mye som en samtale med mennesker som uttaler seg slik om andre mennesker.
Et annen grunn til at du kan risikere å bli vingeklippet i en meningsutveksling, er utdannelse. Jeg har sett flere diskusjoner som ender i at deltakerne (på dette tidspunktet er det bare et par stykker igjen) slår hverandre i hodet med hva slags utdannelse man har.
Jeg har en jobb jeg trives svært godt med. Vi er i en omstillingsprosess om dagen og bytter litt på arbeidsoppgaver. Min kollega har hatt en oppgave lenge nå, som jeg skal overta. Det har vært tungt, hun er frustrert og sint og jeg tror det er godt for alle å bytte litt daglige rutiner.
Jeg stiller med blanke ark og blått blikk og gyver løs på oppgavene med iver og synes dette kan bli spennende. Men det må jeg være litt forsiktig med. Hver dag blir jeg nemlig fortalt hvor forferdelig dette kommer til å bli. Jeg prøver å si at jeg stiller med et åpent sinn og at jeg selv må få erfare hva dette innebærer. Da blir jeg avfeid med at dette vet hun alt om, og om jeg ikke vil høre på henne, så er det mitt valg. Det ligger ikke i luften at det er det, hun vet, jeg er ikke meningsberettiget.
Jeg kjenner mange mennesker. Gjennom årene har jeg drevet med mye på fritiden, jeg har truffet mennesker av alle slag, med alle former for utdannelse og kulturell bakgrunn. Å snakke med disse menneskene, å bli kjent med dem, det lærer meg noe. Jeg vet litt om hvordan det er å vokse opp som norskpakistaner i Oslo, dvs jeg vet hvordan mine venner opplevde det. Likevel, så hevder mennesker som ikke har en eneste norskpakistaner som venn eller i omgangskretsen at "alle" er slik eller sånn, og de er innehaver av sannheten.
Jeg kjenner flere lærere og vet noe om hva slags hverdag de lever, litt i Oslo, litt utover i landet, dvs jeg vet hvordan mine venner opplever det. Men jeg kan ikke på noen måte gjengi deres opplevelser, jeg er jo ikke lærer selv. Men innehaver av sannheten, er de som ikke er lærere eller kjenner noen, men har lest i VG om lange ferier. Bare et tips; i slike artikler nevnes sjelden hvordan lærere omtrent må overta omsorgen av barn som foreldrene overlater til skolen å oppdra og mistanker om for eksempel mishandling.
Kjendiser er også fritt vilt til å bli ment noe om. Det er helt ok å mene at Kronprinsessen går som en gås og at Mia Gundersen hadde stygg eller flott brudekjole. Det er lov å kritisere stemmen til Valgerd og håret til Fredrik Skavlan. De er jo såkalt offentlige og "må finne seg i". For noe sprøyt!
Og dette går forresten motsatt vei også, straks et menneske har blitt kjendis, så intervjues de i alle mulige sammenhenger og skal liksom være kapasitet på alt fra nettopp barneoppdragelse til verdenspolitikk.
Jeg kommer til å møte meg selv i døren mange ganger, sa en god venninne til meg i dag. Ja, helt sikkert. Men la meg få lov å gjøre meg opp en mening, så får jeg heller erfare og justere etter hvert.
Petra kommer aldri til å slutte å mene noe - uansett hva andre mener om akkurat det!
Denne saken ble første gang publisert 09/10 2004, og sist oppdatert 30/04 2017.