P.S. I Love you

• Les mer på Kulturo.no!
  
  Holly (Hilary Swank) og Gerry Kennedy (Gerard Butler) lever i et stormfullt ekteskap i New York, hvor stikkordene er krangling og lidenskap. Da Gerry dør, blir Holly overlatt til seg selv. Hinsides graven mottar hun lydopptak og brev fra sitt livs kjærlighet.
  
  Lattermild tåreperse
  
  Kontrasten mellom ekteskapet og ensomheten blir nerven i denne filmen. Før han døde, sørget Gerry for at han ikke ble borte fra Holly. "P.S. I Love You" er en film med mye savn i seg, en film som passer godt innunder sjangeren melodrama, uten at den følger oppskriften slavisk. Den virker ihvertfall ikke slik, når Holly mimer etter stilikonet Bette Davis på TV-skjermen, ustelt og patetisk, i en rotete leilighet i en ellers rotete tilværelse etter ektemannens bortgang. Da er det mer komedie, for ikke å si slapstick, blandet med lett snufsing. En slående vakker Hilary Swank gjenopplever såre minner og nekter å gi slipp.
  
  Lisa Kudrow og Kathy Bates er to av medhjelperne som har som oppgave i filmen å få enken tilbake i sporet. Sammen med venninnene drar Hilary på karaokepub og homseklubb for å finne seg sjøl, velsignet av Gerrys varme post scriptum. Filmen virker designet for å fungere som et transportmiddel for Hollywoodstjerner som velger nye veier. Ingen boksing, mer jentete fomling og sjarmerende usikkerhet i en film som vet å benytte seg av sjangeren. "P.S. I Love You" er som "Fire bryllup og en gravferd" og "Bridget Jones' dagbok" pakket inn i et mykt teppe av savn og melankoli. En Girls Night Out og Feel Good- Film. Et innslag av "Thelma og Louise" uten brodd. Filmen er et morsomt drama, til tider gripende, uten å ty til graden av patos som kunne akkompagnert savnet av en ektemann.
  
  Irland
  
  Irland er et sentralt moment i filmen. Det vet produsentene å benytte seg av. Gerry er en irsk posterboy. I tillegg til å braute fram en bekymringsløs og naiv irskengelsk, er han mørk, kjekk og muskuløs, uten spor av rødt hår og fregner. En morsom ire, full av sprell og vanskelig å gi slipp på. De er så livsglade og lidenskapelige, disse irene, hvertfall i denne typen film, hvor målet er å nå et vidt publikum. Den grønne øya er likeså en herlig klisjé, og inne blant bildene av postkortlandskapet er det overraskende at det ikke ble lurt inn en regnbue og en og annen grønn nisse, siden alt annet er gjort så omhyggelig etter oppskriften. Det irske og Irland melkes for det det er verdt.
  
  Se trailer her!
  
  Filmen sirkler rundt tematikken å takle savn, uten at den gjør det for høytidelig. Det er en to timers romantisert sorgprosess, hvor målet for Swank er å finne seg sjøl, reise seg som Askepott uten onde stemødre eller noen drømmeprins. Ved hjelp av designerklær og høyhælte sko forsøker hun å stå på egne ben.
  
  Konklusjon
  
  "P.S. I Love You" er tidvis morsom og overlever på tross av at den er overlesset med balladepop, for å understreke stemningen i hvert eneste sekund av hver eneste lille scene. Den "Venner for livet"-aktige skriften som markerer de skiftende årstidene er irriterende, men overkommelig. Swank er en talentfull skuespiller. I denne filmen beviser hun, nærmest på autopilot, at hun også kan være forvirret, jentete og søt. Filmen forholder seg til en type sjanger som påtvinger den en del klisjeer, og da er det morsomt å se at "P.S. I Love You" klarer å være klisjeene bevisst. Den leker seg med noen av dem og bukter seg unna de verste, i den allerede opptråkkede stien filmen har valgt å gå.
  
  
  
  Skrevet av Stig Andresen i Kulturo.no.
  
  
  
  

Denne saken ble første gang publisert 04/04 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.