Vibeke Dahn

  • 35 år
  • Bor med mann og to barn like utenfor Trondheim
  • Hobbyskribent
  • Jobber som visual merchandiser
  • Har et avslappet forhold til mat, bordskikk og livet generelt

KOMMENTAR:

Mine beste minner fra barndommen er en salig saus av pastellfargede klær, My Little Pony, skamløs popmusikk - og pølser.

Da jeg vokste opp i min familie på 80- og 90-tallet var ikke middagen noe man satte så enormt mye fokus på. De viktigste kriteriene var at den

1)      skulle være billig

2)      skulle være spiselig.

Det var også fint om den varierte fra dag til dag.

Kroneksempler på hverdagsmiddager var fiskepinner med spaghetti, fiskekaker i brun saus med potet, ostesnitzel og ris levergryte eller pannekaker. Hver lørdag spiste vi risengrynsgrøt.

Det var minimalt med tilbehør til disse rettene. Salat, eller kinakål som det het på den tiden, var for pyser. Grønnsaker skulle serveres i kasserolle! Ellers kunne måltidet alltids spisses med en dæsj smeltet smør, en sprut majones eller litt ketchup og sennep.

Den pompøse biffen

Disse middagene utgjorde fundamentet av kostholdet vårt. Vi lo hånlig av dem som koste seg med biff. Biff, liksom! Hvor pompøs gikk det an å bli? Jeg tror jeg hadde passert tjue første gang jeg ble presentert for mitt første, ordentlige biffmåltid, uten at jeg opplevde fyrverkeri og fanfarer av den grunn. Biff er og blir en oppskrytt klump med kjøtt.

Men tilbake til familiemiddagen. Av alle de smått antikulinariske rettene vi ble servert, var det spesielt en som fikk magene våre til å rumle ekstra forventningsfullt: Pølsene.

matro, kosthold, pølser

MINNER: Vibeke har masse gode minner fra barndommens kosthold, selv om hun som voksen har oppdaget verdien av råvarer. © FOTO: Privat

Passer til alt

Det var ikke den ting disse avlange vidunderne ikke var brukandes til! For det første kunne de både stekes, kokes og grilles. De kunne deles, kuttes, strimles eller bare nytes kald. Vi spiste pølse med potetmos, pølse med spaghetti og pølse med pommes frites. Vi smattet i oss pølsegrateng, pølsegryte og pølsesuppe. Vi koste oss med innbakt pølse, pølsepizza og pølse med brød eller lompe.

Og når vi skulle hygge oss ordentlig, grillet vi pølse på bål. Det skjedde helst på hytta, i fjæra, med utsikt mot fjorden.

Siden dette foregikk i Trøndelag var sannsynligheten stor for at det striregnet samtidig som en frostvind angrep oss fra alle kanter. Da pakket vi oss inn i ullgensere og regntøy og rigget opp et provisorisk telt av parasoller og presenninger. For her skulle det grilles! Folket ville ha pølse, og pølse skulle de få.

Tilbehør var lov, men det skulle kunne legges oppå pølsa. Fat var bannlyst.

Siden vi var sultne og utålmodige tok vi ofte til takke med både forkullet pølse og pølse marinert med aske og annet rusk fra bålet. Kanskje var halve pølsa dekket av sorte byller, mens den andre halvparten var kald og rå. Det smakte himmelsk, uansett.

Randi Annette Enge

Gi litt mer faen!

Det er ikke sunnere å lage en sunn kake om du skal spise opp hele kaka.

Pølser og fellesskap

For der satt vi, sammen. Hele familien samlet for å ofre pølser på det brennende alteret i fjæra. Felleskapet oss imellom kunne føles gjennom den sviende røyken fra våt ved på bålet. Vi skrøt av hvor mange pølser vi hadde spist, fortalte historier og lo av gamle familieanekdoter.

Og på den måten ble pølsene en representant for alt som var fint. Pølse rimer tross alt på følelse (i alle fall nesten), og pølser vekker gode følelser i meg. Med årene har jeg kommet til å forbinde pølser med trygghet og familie, hygge og kos. Pølsa ble på en måte et bilde på oss. Jeg ser for meg at hadde familien vår hatt et våpenskjold, hadde det vært dekorert med pølser.

For lat for helgenstatus

Nå er det lenge siden jeg flyttet hjemmefra. Jeg har fått egne barn, og bestemmer selv hva vi skal ha til middag. Og når jeg tenker over det, er det svært sjelden vi spiser pølser. Kan det være at jeg har fått min dose? Eller kan det spille inn at jeg etter hvert fikk et forhold til uttrykket «råvarer»? Jeg var i mange år overbevist om at de eneste oppskriftene jeg skulle greie å følge var de som inneholdt teksten «tilsett posens innhold».

Men du vil jo barnas beste, ikke sant? Og deres beste har jeg kommet til at ikke kommer fra Posemat & Co. Jeg er langt ifra noen kostholdshelgen eller sunnhetstyrann. Til det er jeg for lat. Derfor spiser vi også pannekaker med en raus porsjon sukker, bacon og søtt syltetøy til. Eller ostesmørbrød. Eller, når vi skal kose oss: pølser.

For de er der fortsatt, selvfølgelig. Har du først fått pølser innunder huden, er de med deg resten av livet. Pølsefilosofien lever fortsatt dypt inne i meg: du skal ikke undervurdere det helt enkle. Og selvsagt setter jeg pris på et realt pølsemåltid av og til. Spesielt når slekta samles på hytta, og benker oss rundt bålet i fjæra. Der vi har sittet så mange, mange ganger før. Der det heldigvis fortsatt finnes kjærlighet, trygghet - og pølser.

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!