KOMMENTAR:

Det regner. Jeg løper fra bilen og mot ytterdøren, og i det jeg slenger meg innenfor døren, hører jeg meg selv sukke.  Jeg skjønner det før noen sier noe, at middagsplanene også i dag kommer til å ryke. For gangen er full av støvler og skolesekker.

- Mammmaaaaaaa, brøler vår sønn over en Wii-konsoll inne fra peisestuen.

- Jeg har med noen venner hjem, jeg. Kan de spise hos oss før vi går rett på trening?

- Ja da, svarer jeg, mens jeg sukker uhørlig igjen.

Fra jenterommet høres fnising. Etter antallet sekker å dømme er det lang flere jenter enn vår egen der inne også. Jeg banker forsiktig, og tre jenter ser opp fra saccosekken, der de sitter med hodene tett sammen og stirrer ned i en iPad.

- Skal alle spise her?, spør jeg.

- Kan vi?, svarer de.

Jeg nikker og lukker døren.

FAKTA OM SKRIBENTEN

Navn: Charlotte Hartvigsen Lem

Alder: 45

Ellers: Gift, tvillingmor til en gutt og en jente på 11 år. Bergernser, siviløkonom som arbeider som redaktør for faglitteratur.

Stort sett alltid sulten, glad i lese om mat, lage mat og dele den med folk jeg liker. Men noen ganger er mat bare mat - allergisk mot matfjolleri.

 

Tenke nytt

Med handleposen i hånden sleper meg opp til kjøkkenet og åpner døren. De fire ferske stykkene med ganske dyr lyrfilet metter hverken fem tusen eller seks sultne 12-åringer. Klokken har passert halv fem.

Her trengs minst et mirakel. Jeg vet det ikke er lenge før en av dem stikker hodet oppom for å hente glass og en mugge med vann og spørre om det er mat snart.

Plan A utgår

Det var blodfersk lyrfilet, som skulle stekes lett i smør, serveres med nypoteter og brokkoli i østerssaus. Sunt, og smak som både små og store liker, uten for mye arbeid. Men altså – ikke i nærheten av å mette alle. Som alltid har vi pasta i skapet. I kjøleskapet har vi egg, vi har smør.

Jeg tar ut en pakket med frysetorsk, tiner den i mikroen, og tenker på alle som mener god mat og mikroovner ikke hører sammen. I mellomtiden har jeg satt på vann til makaroni. Riktignok fullkorn, men hurtigkokt. Sikkert noen italienere som mener noe om det også.

- Pling, sier det. Fisken er ferdig. Jeg tar den ut, setter lyren inn i et minutt og nuker den også.

Finalist i Matro-konkurransen

Denne teksten er en av finalistene i skrivekonkurransen arrangert av Kvinneguiden og sponset av Mills.

Mills startet Matro-initiativet våren 2015, for å sette kostholdshysteriet på dagsorden, og hjelpe folk ta tilbake et sunnere og mindre komplisert forhold til mat. Flere lever så sunt at det blir usunt, og for mange er måltidet mer preget av stress, usikkerhet og dårlig samvittighet enn selve maten og trivselen rundt bordet.

Matro handler om å senke skuldrene. All mat trenger ikke være lagd fra bunnen for å være både sunn og god.

Mat- og merkevarehuset Mills er et familieselskap på Grünerløkka i Oslo med røtter tilbake til 1885. Mills produserer matvarer under merkevarene Melange, Mills, Delikat, Soft Flora, Vita hjertego’ og Stryhns.

Les mer på www.mills.no/matro

Tar det man har

Så jeg smelter en stor klatt med smør, rører inn litt mel, sper med den lille melkeskvetten og litt av makaronivannet, og lager en tykk hvit saus. Knekker seks egg, rører dem forsiktig inn. De seks eggehvitene pisker jeg stive, og så vender jeg alt sammen før jeg kaster en stor fiskegrateng i ovnen, full av egg, fisk og smør, overstrødd med noen knuste, litt halvgamle og myke knekkebrød. Det går fort, og er kanskje litt sjelløst.

Måltidet er verken fritt for fett eller salt eller gluten, men det er mektig og mettende. Og sunt nok, i alle fall ifølge det som var mitt heimkunnskapspensum på 80-tallet.

Seks gulrøtter ligger litt vasne i bunnen av kjøleskapet. Jeg rasper dem, kryster over saften fra en litt tørr appelsin, og blander alt. Jeg legger platen i kjøkkenbordet, kaster utover bestikk til seks kuverter, og må ta en skitten tallerken fra oppvaskmaskinen og vaske opp for hånd for å få nok til alle.  Jeg kan spise etterpå, tenker jeg, så slipper jeg å spise sammen med horden av unger.

Det er servert

-  Mat, brøler jeg ut fra kjøkkenet.

-  Vask hendene og kom.

I samme nå dundrer de opp trappen, som et sekshodet sultent monster.

De fniser og snakker høylydt om hverandre. Krangler litt om hvem som skal sitte ved siden av hvem, før de tømmer vannmuggen og fyller den på nytt, for å rekke over alle glassene. De sier ikke noe om maten. De forsyner seg. De snakker fortsatt i munnen på hverandre, og guttene knuffer litt i hverandre. 

Nye tider

Jeg sukker stille for meg selv igjen. Husker da jeg hadde bare meg selv å mate, og middagen kunne vært en boks med kalde fiskeboller, spist med gaffel rett fra boksen og skylt ned med et glass vin. God vin.  Alltid stille, på det ryddige kjøkkenet mitt, med syveren-stoler og nystrøkne linservietter, alt mens jeg i fred og ro og uten krav slukte det neste kapittelet i boken jeg måtte legge fra meg natten før.

Men så skjer det noe.

Mens de gafler i seg, senker det seg en slags ro. De begynner å snakke sammen, ikke i munnen på hverandre.  De forteller om dagen i klasserommet. Om hvem som kom for sent i dag igjen, hvem som aldri har gjort lekser når de blir hørt, hvem som kranglet i friminutter, hva læreren mener om lekseprøver, hvem som kanskje skal bli elevrådsleder, hvem som er den søteste av de nye førsteklassingene og hvor kult det kommer til å bli på leirskole.

De mykner liksom. Jeg tar ut en kniv og en gaffel fra skuffen, tar ut en frokosttallerken og setter meg på et hjørne av bordet. De forsyner seg igjen. Den siste av dem skyver formen over til meg, og mumler at det var supergodt.

Er det virkelig fisk

- Jupp, svarer jeg, og smaker. Og det er godt. De store fiskebitene er svøpt inn i salt smør og denne fyldige runde smaken som bare mange egg gir sammen.

- Dette lærte jeg å lage av min mormor, sier jeg. Hun sa alltid at god fiskegrateng må ha mye fisk og mange egg og mye kjærlighet.

De sultneste sikrer seg sin tredje servering, og så er det skrapt. Tomt for fiskegrateng, tomt for gulrøtter og tomt for vann. Jeg ser plutselig hvor lyst det er på innsiden av kjøkkenvinduet mitt, og jeg kjenner den sakte renne av meg, den lille irritasjonen jeg kjente over at det kom så mange ubedte til middag.

De seks rundt bordet fjaser videre, før loppene i blodet tar overhånd, og de på rekke og rad hinker mot oppvaskmaskinen med hver sin tallerken før de småløper ut av kjøkkenet.

- Takk for maten, sier de omtrent i kor, en av dem gir meg en rask klem, og sier han er sykt mett.

Alene igjen

I et blaff er de borte; på vei for å pakke treningsbager, skifte og løpe videre til neste post på programmet. Igjen sitter jeg ved et tomt bord. Det var ikke helt nok mat til meg. Det ligger litt gulrøtter under den ene stolen, og gratengformen må stå lenge i vann om den skal bli ren. Jeg setter på radioen og begynner å vaske opp. Så ringer sistemann i husholdningen, og sier han er hjemme om ti minutter.

- Fikk du tak i lyrfilet, spør han?

- Det gleder jeg meg til!

- Det blir ostesmørbrød på deg. Og kanskje en litt vassen gulrot. Jeg har nemlig hatt en horde med langt yngre og langt mer sultne menn enn deg til middag, sier jeg.

- Pytt, pytt, ler han.

– Mette blir vi, og selskapet er bra. Jeg kommer likevel!

 

Les hele saken

Susanne Kaluza, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!