Å få prematur-barn

Én tanke kverner rundt i hodet hennes: «Dette må gå bra. Den lille babyen min skal overleve»

Andreas ble født ni uker for tidlig. Det ble starten på en dramatisk tid.

DRAMMEN SYKEHUS: Ni dager gammel ligger Andreas fortsatt trygt i kuvøsen. Vekten har gått ned, og han veier 1500 gram.

DRAMMEN SYKEHUS: Ni dager gammel ligger Andreas fortsatt trygt i kuvøsen. Vekten har gått ned, og han veier 1500 gram. Foto: FOTO: Privat.

Publisert Oppdatert

Gleden er stor den dagen Hege Molin Sie (44) og Oddmund Sie (45) fra Åssiden utenfor Drammen får vite at de skal bli foreldre igjen. Også de fire store-søsknene ser frem til å få en liten bror eller søster.

Gjennom hele graviditeten er Hege mye syk. Hun føler seg ikke bra. Konstant kjenner hun på en gnagende uro i kroppen. Kvalmen gir seg ikke, slik den gjorde etter få måneder da hun gikk gravid med de andre barna. Som 39-åring tenker hun at kanskje også alderen spiller inn og øker sjansene for komplikasjoner

Ved de jevnlige kontrollene blir hun beroliget med at alt ser normalt ut, og hun forsøker å slå seg til ro med dette.

Dette må gå bra

En aprilnatt bråvåkner hun av at det kjennes som vannet har gått.

Det er fremdeles over ni uker til termin, og hun blir redd. Oddmund setter på den lille lampen over sengen. Da ser de det – det er ikke fostervann, men blod. Mens Hege ligger i fosterstilling, slår Oddmund med skjelvende hånd nummeret til ambulansen.

I all hast går turen mot Drammen sykehus. Likevel føles det som en evighet. Hege er alene, siden Oddmund må være hjemme med de andre barna. Én tanke kverner rundt i hodet hennes: «Dette må gå bra. Den lille babyen min skal overleve.»

Fremme på sykehuset blir det gjort grundige undersøkelser. Hege har et håp om at alt skal være bra, og at hun om noen få timer vil være hjemme igjen. Men plutselig kaster hun kraftig opp, og hun skal i ettertid beskrive det som at det føltes som om noe løsnet inne i henne. Flere leger kommer til, de røsker ut ledningene som er koblet til sengen, og i full fart blir hun ført ut av rommet.

Hun tenker at de løper utrolig fort, og undrer seg over at de i denne farten klarer å åpne alle dørene de må igjennom i de lange sykehuskorridorene. Hege enser så vidt at en gjeng grønnkledde mennesker står klare for å ta imot dem på operasjonssalen. Så husker hun ikke mer før hun våkner opp fra narkosen på overvåkningen.

Lettet pappa

I mellomtiden, på vei for å levere barna på skole og i barnehage, får Oddmund telefon fra sykehuset. De forteller at han er blitt pappa denne morgenen, og ber ham komme.

Pappa Oddmund nærmer seg nyfødtintensivavdelingen. En sykepleier viser vei bort til kuvøsen. Synet som møter ham, gjør sterkt inntrykk. Den lille gutten deres, som de allerede har gitt navnet Andreas, er så vakker der han ligger. Liten og sped med sine knappe 1800 gram.

Flere minutter blir Oddmund stående og beundre sønnen sin. Kjenner på en dyp takknemlighet over at alt ser ut til å ha gått bra. Siden Hege ikke har våknet fra narkosen, bestemmer han seg for å dra en rask tur innom jobben for å ferdigstille noe der før han igjen skal tilbake til sykehuset utpå formiddagen.

Kort tid etter blir den nybakte mammaen vekket av to vennlige sykepleiere som forteller at hun har fått en liten gutt. Han er svak og ligger i kuvøse, men snart vil de kjøre henne opp for å hilse på sønnen for aller første gang. Hun må bare komme helt til seg selv først.

Hege kan nesten ikke tro det hun hører. Han lever! Hun blir grepet av en enorm lykkefølelse og glede.

Det skal bare gå en time før hennes verden faller totalt i grus. Inn på rommet kommer de samme sykepleierne, men nå har de en alvorlig mine.

EN HJERTEKNUSER: Mamma Hege (44) og Oddmund (45) fra Drammen er fulle av beundring over fremgangen Andreas (4) har vist.

EN HJERTEKNUSER: Mamma Hege (44) og Oddmund (45) fra Drammen er fulle av beundring over fremgangen Andreas (4) har vist. Foto: FOTO: Britt Krogsvold Andersen

Kortvarig lykke

«Andreas er blitt akutt dårligere. Han er i heisen, på vei til en ventende ambulanse som skal frakte ham til Rikshospitalet.»

GØY MED STORESØSTER: Andreas elsker å hoppe på trampolinen sammen med Helene (10).

GØY MED STORESØSTER: Andreas elsker å hoppe på trampolinen sammen med Helene (10). Foto: FOTO: Britt Krogsvold Andersen

Prematur-barn

Et svangerskap varer vanligvis i 40–42 uker. Prematur brukes om barn født før utgangen av uke 37. Barn født i uke 29–32 (som Andreas) kalles mye for tidlig født. Fra uke 28 er det gode muligheter for å overleve, med intensivbehandling.      

Kilde: Wikipedia

Hvert minutt teller, og frykten for at Andreas skal bli for svak til å klare transporten inn til Oslo, er overhengende. Hege får vite at hun vil bli kjørt i en annen ambulanse senere på dagen. Aldri har tiden gått så sakte som nå.

Der ligger hun, uten noen mulighet til å være hos sønnen sin. Det eneste hun ønsker, er å se ham og holde kjærlig rundt ham.

På vei til jobb oppdager Oddmund at han har flere tapte anrop. Det er fra sykehuset. Andreas er blitt svært dårlig, og han må komme med én gang. Han kaster seg i bilen, redd for hva som vil møte ham denne gangen.

Samme ettermiddag står Hege og Oddmund omsider sammen inntil kuvøsen på Rikshospitalet og betrakter den lille. Han ser så fredelig ut der han ligger. De skvetter til da det til stadighet uler og piper fra alarmer på avdelingen, og registrerer at det er så mye ledninger overalt. Rommet er fullt av leger og sykepleiere, og stemningen er helt spesiell.

Mellom liv og død

Dagene som følger, skal bli preget av håp og usikkerhet. I en hel uke svever Andreas mellom liv og død, og ingen kan si om han vil overleve. Timevis, dag etter dag, sitter Hege på en kontorstol ved siden av kuvøsen. Holder hånden varsomt på den lille, skjøre kroppen der inne. Hvisker kjærlige ord, sier at han må være sterk, at han må klare seg. Livet har jo knapt begynt.

Kroppen hennes verker etter keisersnittet. Likevel klarer hun ikke å vike fra plassen ved kuvøsen. Tenk om den lille skatten hennes blir dårligere og dør uten å kjenne mammas nærvær.

Legene legger ikke skjul på at det er kritisk. De forsikrer foreldrene om at de vil gjøre alt som står i deres makt for at Andreas skal overleve, men de legger ikke skjul på at han er så svak at han kanskje ikke vil klare seg.

Nytt håp

Andreas viser seg å være sterk – han klamrer seg til livet. Tilstanden forbedrer seg, og etter åtte dager er han såpass frisk at han overføres til det lokale sykehuset i Drammen. Nå starter en helt ny tilværelse. Hege får tildelt et enerom med tilstøtende kuvøserom. Minstedatteren Helene, som savner mamma, får komme og bo der sammen med henne.

Etter åtte dager skal Hege omsider få lov til å holde den lille sønnen sin. Følelsen er ubeskrivelig.

Hun kjenner hvordan Andreas puster roligere idet han kjenner varmen og nærheten fra mammas kropp. I de tre ukene som følger, er den lille gutten konstant på mammas bryst. Bare ved måltider og toalettbesøk legges han for en liten stund tilbake i kuvøsen. Om natten sover Hege med Andreas trygt inntil seg. Hun kjenner hvordan hun selv også blir roligere og slapper bedre av når han er så nær.

Sjokkbeskjeden

Da den lille kroppen bikker to kilo, får Andreas komme hjem. Endelig skal familien samles, og både foreldre og storesøsken gleder seg til å ta fatt på den nye hverdagen.

– Lite visste vi da om alle utfordringene som ventet oss, sier Hege tankefullt.

Tiden som følger, blir ikke som de hadde sett for seg. De neste månedene gråter Andreas mye og er vanskelig å trøste. Etter hvert som han vokser, legger foreldrene merke til at han er påfallende lite aktiv på den ene siden av kroppen. Han ruller ikke, kryper ikke og griper ikke etter leker, slik jevnaldrende gjør. På helsestasjonen blir de beroliget med at han jo er prematur og derfor vil trenge litt mer tid. Hege klarer likevel ikke å slå seg til ro med denne beskjeden.

SAMMENSVEISET GJENG: Andreas' pågangsmot og livsglede smitter over på hele familien. (Fra venstre: Helene, Magnus, Andreas, mamma Hege, pappa Oddmund og Kristian. Storebror Henrik var ikke til stede da bildene ble tatt).

SAMMENSVEISET GJENG: Andreas' pågangsmot og livsglede smitter over på hele familien. (Fra venstre: Helene, Magnus, Andreas, mamma Hege, pappa Oddmund og Kristian. Storebror Henrik var ikke til stede da bildene ble tatt). Foto: FOTO: Britt Krogsvold Andersen

Morsinstinktet sier henne at noe ikke stemmer.

Ti måneder gammel begynner Andreas å lage rare bevegelser med armene. Flere ganger opplever foreldrene å miste kontakten med ham. Samtidig blir den lille gutten veldig syk. Tilbake på sykehuset blir det tatt en masse prøver og gjort en rekke undersøkelser. Legen, som kommer inn i rommet, ber dem sette seg ned.

«Andreas fikk for lite oksygen under fødsel, og dette har gitt en alvorlig skade på venstre hjernehalvdel. Gutten deres har cerebral parese. De rare bevegelsene dere har sett ham gjøre, skyldes epileptiske anfall.»

Igjen må foreldrene hente frem all den styrke de klarer å finne. Informasjonen som blir gitt, er vanskelig å ta til seg. Tusen tanker og spørsmål svirrer rundt i hodet. Vil han overleve denne gangen?

Å hente styrke

Den lille gutten viser nok en gang at han vil leve. Etter lange dager på sykehuset får de endelig reise hjem igjen. Nå starter en helt ny hverdag. Andreas må overvåkes døgnet rundt. De mange daglige epilepsianfallene gjør at det blir lite søvn. Samtidig er det fire andre barn som også skal bli sett og følges opp.

– Kroppen er helt utrolig. Vi var så slitne at vi knapt visste hvor vi skulle gjøre av oss. Likevel klarte vi å finne frem til en styrke vi ikke ante eksisterte, sier Hege i dag.

Alle medisinene Andreas må ta for å få bukt med epilepsien, gjør at han til tider ser oppblåst ut. Det skal ta tid før legene finner frem til riktig medisin og dosering. Hege nekter å gi opp, og leser alt hun kommer over om cerebral parese. Det må da finnes en behandling som kan hjelpe Andreas til å få et bedre liv?

En dag kommer hun over en metode som kalles ABM, og som tilbys i Danmark og Sverige, men ikke i Norge. Den fremmer bevegelse og stimulerer den friske delen av hjernen til å ta over funksjonene til den skadede delen. Siden metoden viser gode resultater, tar det ikke lang tid før foreldrene bestemmer seg for å kontakte dette senteret.

Fremgang

Andreas er nesten halvannet år den dagen familien reiser til Danmark, på vei til den aller første behandlingen. Frem til nå har han ligget passiv på gulvet og hatt flere epilepsianfall daglig.

Oppholdet skal vare i 14 dager, med to behandlinger hver dag. Hege og Oddmund tror knapt sine egne øyne da gutten deres etter bare få behandlinger viser tydelige tegn til bevegelser.

Snart beveger den høyre armen seg, og da oppholdet er slutt, har han begynt å rulle til den ene siden. Fremgangen har vært enorm på kort tid.

Dette skal bli starten på mange opphold i Danmark. Andreas responderer over all forventning, og fremdeles reiser familien ned så ofte som mulig.

I dag, to år etter den første behandlingen, er det en livsglad gutt vi møter. En fireåring som løper rundt og lett gjør seg forstått. Som stortrives blant sine lekekamerater i barnehagen og elsker de fantastiske ansatte, som gir ham trygghet der. Hege setter ord på hvordan familielivet er blitt med Andreas:

– Det er klart livet vårt blir preget av å ha et barn med spesielle behov, men jeg føler likevel at vi, som familie, har kommet styrket ut av det.

Andreas gir så mye kjærlighet og varme, og han opplever at alle gir det tilbake. Øynene lyser av glede når han får være sammen med sine fire storesøsken, og det er rørende å se hvor stolte de er av lillebroren sin.

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag