Kropping
Kan jeg få beholde én sosial arena der ikke kropping står på programmet?
Hvorfor må treningssenteret være et sted hvor alle skal vise seg fram? Heldigvis har jeg funnet andre miljøer hvor både ferskenrumper og belgiske vafler føler seg like hjemme, skriver Marie Lunde.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Jeg har sluttet å gå på treningsstudio. I stedet har jeg funnet andre treningsarenaer der jeg slipper å føle at jeg er på audition for Sports Illustrated.
Det er som om sentrene har blitt til ynglesteder for kroppsfikserte «speilere» og tidspriviligerte spradebasser.
Det har i alle tider vært en og annen showoff når jeg har vært innom treningssenteret for et skippertak eller en vedlikeholdsøkt.
Men nå er de i flertall, mens jeg representerer en slags minoritet av useriøse slappfisker som bare streifer innom uten å ære sine treningskamerater med spraytan og åletrang trikot med innlagte skygger under rumpa.
Kamuflert skryteselfie
Allerede klokken halv ni på en søndag morgen har noen hundre kilo med glinsende muskler under noen bitte små tekstiler tatt plass ved apparatene og sitter som padder og glor på hverandre.
All denne sittingen er veldig forvirrende for meg. Det er nemlig det motsatte jeg prøver å få til når jeg er på treningssenter.
Da har jeg nemlig sittet altfor mye, så rumpa er som en belgisk vaffel. Da løfter, drar og dytter jeg i et rasende tempo mens jeg blåser opp kinnene og snøfter som en flodhest.
Ansiktet mitt er en blå drue og svetten har samlet seg rundt bekkenet og laget en skisse av en bleie.
I den tilstanden liker jeg ikke å være på utstilling. Jeg gidder ikke slepe meg selv inn på et treningssenter en søndag morgen for så å plutselig befinne meg i realityprogrammet Hot or Not sammen med studio-stammisene.
Jeg merker at jeg blir irritert hver gang en av dem tar en ekstra paraderunde forbi mens jeg står på ellipsemaskinen, eller når de poser foran speilet for en kamuflert skryteselfie.
Les også: Det er noe sjarmerende naivt over nyttårsforsetter
Ikke lenger et fristed
Jeg vet at jeg høres ut som et misunnelig hespetre med en sutrekropp som snart snubler inn i overgangsalderen. Klart jeg er misunnelig.
Men jeg har for lenge siden akseptert den kroppen jeg har, selv om jeg ikke hadde sagt nei til en litt strammere rumpe og mer tid til meg selv. En gang hadde jeg det også.
Likevel brukte jeg ikke tiden på å dyrke mitt eget kroppsbilde. Også den gang var treningssenteret et sted jeg møtte opp i joggebukse og en gammel T-skjorte for å svette ut tankene mine.
Et sted der jeg ikke følte meg som gjenstand for andres vurdering.
Problemet er ikke at folk er stolte av kroppen sin og at de bruker tid på å pleie den i en treningsgym.
Problemet med kroppingen er at gymmen ikke lenger oppleves som et fristed, men som en konkurransearena. Og de arenaene har vi altfor mange av i livet fra før.
Det gjør meg trist, spesielt på de yngres vegne. Mer enn noen andre trenger de rom der de er fri for press og prestasjon.
Steder der de kan bruke kroppen sin uten å ha ambisjoner og mål for den. Eller der de kan sette seg egne mål uten å bli målt av andre.
Les også (+): Gro hadde forsøkt «alt» for å bli slank. Så kom fastlegen med et forslag
En seier å møte opp
Jeg vil trene i et miljø der fokuset ikke bare er å bygge, men også å forebygge. Og det er like viktig å avspenne kroppen som å spenne den.
Hvor man ikke trener for å brenne, men for å unngå utbrenthet. Der form ikke handler om fasong, men om overskudd. Det finner jeg ikke lenger på treningssenteret.
Heldigvis har jeg funnet andre miljøer hvor både ferskenrumper og belgiske vafler føler seg like hjemme. Der bare oppmøte er en seier, og ingen bryr seg om svettebleier.
Denne saken ble første gang publisert 24/01 2024.
