Spaltist Solveig Kloppen
– Min barndoms påske luktet av hardkokte egg og Rothmans King Size
Solveig Kloppen mimrer tilbake til påskeferiene på fjellet før iPhone og solkrem ble en fast del av bagasjen.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Påskene i min barndom var alle like.
Mazdaen ble fylt med ullklær, nikkerser, kryssordblader og ski, Oluf-kassetten puttet i spilleren, hund og barn lurt i en reisesyketablett, og så kjørte vi av gårde til hytta i Gausdal.
Mamma hadde proppet to-tre gamle tressisbokser fulle med brødskiver med egg, bogskinke og leverpostei som skulle spises opp i løpet av bilturen.
Helst før Hamar fordi vi visste at i Gausdal, nede på gården, ventet mormor med nybakte rundstykker. Og man ville ikke at mormor skulle si «likte du ikke maten?» fordi man hadde dyttet i seg en våt blings med hardkokt egg så sent som på Lillehammer.
Dessuten serverte mormor varm, deilig sjokolade til rundstykkene. Den var, som mormor alltid påpekte, laget av ekte sjokolade og måtte drikkes i noen få slurker så det ikke ble snerk på toppen.
Les også (+): Ektemannen Kjartan: – Du skal ikke dø, Solveig. Du skal sove
Matpakkemat
På noen av rasteplassene var det kiosk, og søsteren min og jeg kastet lange blikk mot de familiene som ikke hadde bilen full av frysebager og isbokser, men som kjøpte pølse med brød og rekesalat i stedet.
«Vi betaler ikke for vasne pølser når vi har frysebagen full av mat», fnyste mamma.
Ett år ble frysebagen ved en misforståelse stående igjen i garasjen hjemme, og Kathrine og jeg øynet et håp om vasne pølser fra kiosken.
«Da stopper vi bare og spiser hos tante Anne på Stange», sa pappa.
Både mamma og pappa hadde Hedmark og Oppland fullt av gamle tanter med harde sofaer og ripssaft på flaske. De spurte som regel om hva man hadde lyst til å bli når man ble stor, men var allerede i gang med å fortelle siste nytt om slektningen i nabobygda til de voksne idet man var i ferd med å svare.
Det var strengt forbudt å spise i bilen. Å røyke i bilen, derimot, det var lov. Pappa røykte opp mot ti Rothmans King Size i løpet av én time, og siden noe av det skumleste man kunne være borti på syttitallet, var trekk generelt, og gjennomtrekk spesielt, måtte bilvinduene være helt igjen fra start til slutt.
På tross av reisesyketablettene, kastet både hund og barn alltid opp før vi hadde passert Biri.
Les også: – Ikke fortell meg hva jeg skal gjøre!
Appelsin og Kvikk Lunsj
Dagene på hytta var identiske. Egg til frokost, kortspill rundt spisestuebordet på kvelden. Og imellom der: våt snø og altfor lange skiturer.
Onkel Jon og pappa fremst, med luene som kroner på toppen av hodet og ikke i nærheten av å dekke ørene. Pappa latet alltid som han ikke hørte når vi barna spurte hvor langt det var igjen til Kyrakampen eller Trisnippsetra, hvor vi var lovet appelsiner og Kvikk Lunsj.
Bakerst labbet tante Berit og mamma med ansiktene vendt mot sola uansett hvilken retning vi gikk i, og hvor på himmelen sola sto.
For mødre var det helt andre lueregler som gjaldt: Mamma hadde lua trukket godt over ørene, men høyt oppi panna for å få mest mulig farge.
Ansiktene var smurt med blå Nivea uten faktor, og det hadde vært en vellykket dag om kinnene brant når man la hodet på puta om kvelden.
«Nå er det bare opp denne bakken, så er vi fremme», sa mamma når vi spurte henne om hvor langt det var igjen.
Det var alltid én bakke til.
Les også: – Han løftet knyttneven og smalt den i bordet!
Skjermfritt – nesten
Inne på køyesengrommet var TV-en. I og med at man på hytta helst skulle legge puslespill, løse kryssord, lese bok eller spille amerikaner, var fjernsynet gjemt inni et TV-skap. Det ble åpnet, og TV-en slått på, kun når det var Dagsrevyen, Sportsrevyen eller påskekrim.
Ofte var det bare skurr, og da måtte pappa opp på taket for å stille på antennen. Det hendte vi gikk glipp av hint og verdifull informasjon mens operasjonen pågikk, men heldigvis var Kathrine så smart, og hadde lest så mange krimbøker, at hun uansett skjønte hvem morderen var senest langfredag.
Når vi hadde lagt oss, leste vi blader våre danske venner, som av og til lånte hytta, hadde lagt igjen. Favoritten var Se og Hør. Der kunne vi lese om Danmarks reisekonge Simon Spies, som i alle år var en eldgammel gris, selv om han så vidt hadde passert 60 da han døde.
Det aller gjeveste var hvis det sto noe om dronning Margrethe. Hun følte vi at vi kjente fordi kompisen til fetter Einar hadde sett henne i skiløypa oppe ved Skeikampen, der hun leide hytte hvert år. Vår fetters kompis mente til og med at hun gikk på ski med en sigarett i munnviken.
På hver eneste tur til Skeikampen håpet vi på at vi også skulle støte på den danske dronningen. Helst med en sigarett i munnviken.
Det nærmeste vi noen gang kom noe som lignet en kongelig, var da vi møtte han mamma påsto var barnebarnet til Gunerius Pettersen, mannen som i 1892 åpnet butikken som senere skulle bli til Gunerius kjøpesenter.
Hjem til våren
Påskeaften var det hopprenn på miniski, påskeeggjakt og rømmegrøt hos mormor med onkler og tanter og søskenbarn og tremenninger og noen ingen visste hvilket slektsforhold vi hadde til, men som det var greiest å ikke forelske seg i.
Og så pakket pappa Mazdaen igjen. Hjemme ventet småsko, boblevest og hoppestrikk.
Min barndoms påsker luktet av hardkokte egg og Rothmans King Size.
Og jeg elsket dem.
Denne saken ble første gang publisert 24/03 2024.
