Fastlegen Endre og kona Hege-Beate havnet midt i drama på liv og død på ferie

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. Teksten ble først publisert i Romsdal Budstikke.

Før jeg skriver videre og du leser mer, så må vi bli enige om en ting. Det er ingen rettferdighet i verden hvis den lar ei jente på femten år dø en sommerkveld i Firenze.

Så begynner min historie:

Det er begynnende kveld, akkurat der lyset forsvinner og skyggene blir skumlere. Jeg og Hege-Beate venteslentrer hånd i hånd gjennom klamme gater inntil en mild bris ønsker oss velkommen på den store plassen foran den mektige, hvite kirken Basilica di Santa Croce i Firenze. Det er god stemning, vi koser oss og har en restaurant som venter noen kvarter senere på kvelden.

Det er få andre foran kirken, vi hører bare en gitarlyd som fyller kvelden. Vi stopper litt opp idet vi ser en gatemusikant som har lånt bort gitaren sin til en tilhører. Det trilles ut de både de heftigste og såreste blå toner ut av gitaren fra den ukjente mens han som eier gitaren smiler fra øre til øre av det han hører. De to står hode mot hode og er i sin egen verden, heftig forent gjennom musikken.

Vi forlater musikken og rusler videre og går inn mot skyggen av den store kirken. Brått hører vi rop om hjelp, kona springer raskt bort til en familie som ser livredde ut. Jeg følger etter. Vi ser ei ung jente som sliter med å puste, er vill i blikket, faren holder henne oppe, livredd, gråter og vet ikke hva han skal gjøre.

Les også: – De fleste leger har opplevd det – å bli sittende til bords med en som åpner samtalen med: «Du er lege, er du ikke?»

Flere kommer til for å hjelpe. Det blir ringt etter ambulanse. Vi spør om hun har satt noe fast i halsen, det ristes på hodet. Har hun allergi? Det nikkes, hun har kjent matallergi og de har vært på restaurant. Jenta besvimer i armene til far, vi legger henne ned. Jeg og kona sjekker henne. Hun puster ikke og jeg kjenner ikke puls.

Kona holder hodet slik at det blir frie luftveier og jeg begynner med hjertekompresjon. Søsteren til jenta gjør innblåsninger. En annen lege kommer til for å hjelpe, vi avlaster hverandre med gjenopplivingen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Noen rekker en telefon til meg, jeg snakker med alarmsentralen og gir en kort rapport om at vi har en hjertestans på en femten års gammel jente. Jeg kjenner håpefullt etter puls ved hver runde med innblåsninger. Ingen livstegn. Det er kaos, mange folk som snakker, roper, gråter. Vi fire holder på og ber om at ambulansen må komme så snart som mulig.

Jeg merker at hudfargen på jenta gradvis bedres og neste gang jeg sjekker etter puls, så merker jeg hjerteslagene mot fingrene. Svake, men de er der. Vi fortsetter med innblåsninger, jeg kjenner på en lettelse, kan dette likevel gå bra?

Les også: Menns «panikkalder»: Dette skjer med kroppen

Hjelpen kommer rundt hjørnet. Først en ambulanse og litt etter kommer det en ambulanse til. Jeg forteller hva som har skjedd med jenta, det lille jeg vet og hva som har blitt gjort. Det monitores og ventileres. De forsøker å legge inn venflon, jeg får låne meg et stetoskop.

Jeg merker at pulsen gradvis forsvinner. «Vi må få henne på båre og inn i ambulansen», jeg bruker utestemme. «Ikke stopp med ventilering og hjertekompresjon! Hun må inn til sykehuset så snart som mulig». Det er en redd utestemme. Jeg føler at det tar for lang tid. En tid som denne jenta ikke har.

Dørene til ambulansen lukkes og vi står igjen utenfor. En far som sitter fortvilt i ei trapp med hodet mellom knærne, ei søster som kona trøstende holder rundt, ei gråtende mor med hodet helt inntil ambulansevinduet for å ikke miste noe av det som skjer med den femtenårs gamle datteren innenfor.

Dagen er forsvunnet, det svarte mørket omfavner oss og det siste jeg ser er baklysene til ambulansen som kjører gjennom natta til et ukjent sted. Jeg står igjen på gata og føler meg mislykket. Uendelig utilstrekkelig med nok et arr i sjelen. Jeg ser opp til himmelen. Var du her når jenta trengte deg?

Det eneste fysiske merket jeg har etter den kvelden er en hudblødning på armen. Et blåmerke jeg fikk den Firenzenatta og som har minnet meg på hendelsen i de ukene som har gått. Men blødningen vil gradvis forsvinne som blåmerker gjør, ingenting vil til slutt vises og livet mitt vil fortsette som før.