«Mesternes mester»-Kjersti Om Yoga og meditasjon
– Har gjort meg til et bedre medmenneske
I dag er meditasjon livsviktig for at hun greier å holde fokus når det gjelder som mest.
Det hviler en aura av ro rundt Kjersti Buaas (38) når vi møter henne i hjembyen Trondheim. Smilet er lunt, tempoet harmonisk og kroppsspråket inkluderende. Roen og evnen til å være til stedet i øyeblikket brukte hun bevisst under sin deltagelse i «Mesternes mester». Til utsikten av den kroatiske soloppgangen startet hun hver dag med sin faste yogarutine.
– Jeg har viet stor plass til yoga og meditasjon de siste ti årene. Evnen til å leve her og nå har forandret mitt perspektiv på livet. Jeg kjenner på en takknemlighet, en indre glede og ro i de fleste situasjoner. Jeg var nysgjerrig på hvordan min evne til å fokusere kunne påvirke mine prestasjoner i programmet, forteller Kjersti med glødende engasjement.
– Så tror jeg mitt nye fokus har gjort meg til et bedre medmenneske – og utøver. I dag kjenner jeg på en ekstra takknemlighet for alle muligheter og yoga gir meg balanse i livet.
Les også: Dette var deltagernes rolle i «Mesternes Mester»-huset
Vil ikke la frykten ta overhånd
Kjersti var ett år da hun fikk ski på bena for første gang. Noen år senere ble hun bitt av snowboard-basillen, og hun så seg aldri tilbake. Drømmen om en karriere vokste frem i Vassfjellet i Trondheim, hvor Kjersti og hennes to søstre brukte all sin fritid.
Som 16-åring reiste hun verden rundt med snowboardlandslaget. Siden den gang har hun har levd av å kaste seg uredd utfor både fryktinngytende fjellsider og hoppkanter med brettet på bena. Et ørlite uoppmerksomt øyeblikk, og livet sto på spill. Men Kjersti har aldri tillatt frykten å feste grepet.
– Det øyeblikket du dropper utenfor kanten, er bare et steg i en prosess jeg har øvd på. Det hendte jeg ble redd og nervøs, men da brukte jeg den frykten til å mestre, forklarer Kjersti med skarpt blikk.
Alvorlige ulykker
Fokus har vært en av Kjerstis aller viktigste superkrefter i kampen om å nå verdenstoppen i sin idrett. Ved flere anledninger har det likevel vært faretruende nær at det har gått alvorlig galt for snowboard-esset.
– Jeg har vært gjennom tøffe, fysiske ulykker gjennom snowboard hvor livet har stått på spill. En gang holdt jeg på falle 15 meter rett ned i et hull i forbindelse med et hopp. Da hadde jeg sikkert strøket med, men jeg traff akkurat på kanten og slapp unna med en brukket finger og hjernerystelse, forteller Kjersti med dempet røst.
– Jeg har også slått fire tenner inn i munnen, da mitt eget kne kom med full kraft inn i tennene. De måtte trekkes tilbake med tang og settes fast.
Felles for de gangene det virkelig har gått galt for atleten, er at hun ikke mestret å samle tankene før hun satte utenfor kanten.
– Det er en tydelig rød tråd der. Som da det holdt på å gå skikkelig galt under OL i Sotsji. Da var jeg virkelig ikke til stede i det hele tatt, hverken i min egen kropp eller i Russland. Da jeg droppet, var jeg helt borte. Jeg hadde altfor mye fart, bommet helt, gikk rett på hodet, magen og brystet – mistet pusten og ble liggende bevisstløs. Det var en skremmende opplevelse, innrømmer den tøffe trønderen.
Les også: Her er de nye «Mesternes mester»-deltagerne
Opp gjennom årene har Kjersti fått god trening på å reise seg etter motgang – for det har aldri vært et alternativ å legge snowboardkarrieren brakk.
– Hadde jeg ikke bevisst jobbet med det, ville et slik traume festet grepet. Redselen, klumpen i magen og frykten for å sette utenfor neste gang. Jeg har kjent på det og har virkelig måttet jobbe med meg selv, forteller Kjersti.
– Det beste er å komme seg på brettet med en gang. Senke skuldrene, riste løs, legge vekk fokuset på prestasjon og la godfølelsen komme. Det aller viktigste er å stole på seg selv igjen før man setter utfor – det er når du begynner å tvile det går galt!
Meditasjon har vært avgjørende
Meditasjonen og hennes unike evne til å snu tankerekken til noe positivt har ofte vært avgjørende.
– Når jeg står midt oppe i det som er vanskelig, stopper jeg opp og spør meg selv om jeg er nødt til å ha det så fælt. Kan jeg tillate meg selv å ha det litt fint også? Jeg har en evne til å se det positive i det som er vanskelig. Noe har jeg lært selv, og mye av det har jeg nok tatt med meg fra barndommen.
– Mamma har alltid vært flink til være positiv. Uansett hvor grått det ser ut til å være, sier hun alltid: «No skin det opp!» forteller Kjersti med en trillende latter.
Men det er ikke enhver situasjon den beintøffe trønderen kan kontrollere. Noen ganger er det tilfeldighetene som skiller liv fra død. Under en kjøretur med sin daværende kjæreste i 2008, ble livet snudd på hodet i løpet av sekunder. I øsende sommerregn mistet bilen veigrepet i en sving.
– Vi fikk vannplaning. Før vi visste ordet av det, snurret hele bilen rundt i lufta. Taket treffer bakken og jeg kjenner det presset mot meg. Bilen gjorde deretter en salto, og landet på hjulene. Vi kikket på hverandre og sa «hva skjedde nå?», forteller Kjersti.
De ble sittende skjelvende og forfjamset i bilen med adrenalinet pumpende i årene. Sjokkert innså Kjersti at de hadde kommet unna den voldsomme krasjlandingen med minimale skader.
– Jeg hadde fått et lite glasskår i hånden hvor det blødde og ekskjæresten min hadde skrubbsår på skulderen. Det er ingen tvil om at vi hadde englevakt. At vi slapp unna med livet i behold, er et under, sier Kjersti, som brukte lang tid på å bli komfortabel i en bil igjen.
i Torino i 2006. Foto: Klaus Polzer
Hadde det ikke morsomt lenger
I dag er ulykken bare et dramatisk minne fra et liv som har bydd på flere opp- enn nedturer. Da hun ga seg som snowboarder i 2017, var det en del av en naturlig prosess.
– Jeg sa tidlig at i det øyeblikket jeg ikke har det morsomt lenger, da er det over. Mot slutten mistet jeg meg selv litt og fant ikke helt min plass i miljøet. Etter et fall hvor hoften min holdt på å bli dratt ut av ledd, ble jeg minnet på hvor krevende denne sporten kan være. Jeg ville ikke ødelegge kroppen min. Helsa er kjempeviktig for meg og det var jo så mange andre ting jeg ville gjøre med livet!
– Tiden var kommet for å gi seg, og jeg ga meg selv god tid til å prosessere denne overgangen.
For Kjersti har aldri hovedmotivasjonen vært å stå øverst på pallen med edle metaller rundt halsen. Gleden over å være til stede i øyeblikket har vært drivkraften gjennom hele karrieren. Det gjorde overgangen fra å være en av verdens beste snowboardere til en ny hverdag som toppidrettspensjonist, mye lettere.
– Snowboard og konkurranser sugde meg inn i øyeblikket. Jeg elsker å være 100 prosent til stede i det jeg gjør. Det er der meningen med livet ligger. Dette er ikke en følelse forbeholdt toppidrettsutøvere. Den har jeg tatt med meg videre i livet, og i dag motiveres jeg av å hjelpe barn og unge med å finne den tilstedeværelsen.
Denne saken ble første gang publisert 28/02 2020, og sist oppdatert 05/03 2020.
