Norges fredeligste jobb
Johnny Haglund er med Finnmarks villmarksvokter
Tom Hardys jobb er å vandre i uberørt villmark, nyte kaffe og bål under åpen himmel og passe på fisken i Tana.
Vegetasjonen er overveldende, et teppe av grønt. Fuktig er det også. Og tjukt av mygg, nesten på linje med jungelen i Amazonas. Bortsett fra at dette er langt mer eksotisk enn Sør-Amerikas jungler; dette er Tana. Midt i Finnmark.
− Vi lager bål og drikker kaffe, forslår Tom Hardy (58) og slenger fra seg sekken rett ved siden av Masjok − en elv kjent for sin laksebestand.
− Ja, her finnes det mye fin fisk, bekrefter han og tenker tilbake på en rugg på 20 kilo som ble tatt noen år tilbake. Men det er litt regler for å fiske her. Tilreisende kan for eksempel kun fiske med flue.
Og det er nettopp derfor Tom er her. Han er fiskeoppsynsmann i Tana. Og her, i uberørt natur, er han på jobb. Han skal inspisere. Men først kaffe og matpakke.
Journalist
Veien frem til kaffebålet har vært kronglete − på flere vis. Tom er utdannet økonom. Han har vært både politimann og toller i Oslo. Men aller lengst har han vært journalist, primært i lokalavisen Ságat.
− Jeg har vært journalist i snart 30 år, forteller han.
De siste årene har han involvert seg mer og mer i turistnæringen i Tana – både sommer og vinter.
− Samler litt never, så får vi raskt fyr, mumler han og utstråler villmarkserfaring i massevis. Det har regnet i et par dager. Alt er gjennomvått. Hvordan finner en da tørr ved til bålet?
− Bjørkebarken er tørr, sier Tom og smiler. Like etter er det fyr.
Batman
Tom Hardy har en navnebror i Hollywood, en kar med roller i filmer som «Venom» og «Batman – The Dark Knight Rises». Jeg vil tro Tanas egen Tom Hardy har en mer attraktiv jobb enn Hollywood-stjernen ved samme navn. For Tanas Tom livnærer seg ved å vandre i uberørt villmark med kikkert i snor på brystet, ved å kjøre sekshjuling på smale fjellveier, sitte på en stein ved Tanamunningen og studere verden, eller drikke kokekaffe over et bål langt unna folk og fe. Og det er jobben i korte trekk.
Men det hender andre oppgaver dukker opp.
Teller laks
Myggen er ivrig mellom regnskyllene. Det plager ikke Tom. Heller ikke ferskvannsbiologen Karl Øystein «Kalle» Gjelland fra NINA bryr seg om slikt. Han er med Tom Hardy ut på viddene. Våte og myggstukne prater de ivrig om lakseelven. Gjelland har blitt engasjert i et prosjekt av Tanavassdragets fiskeforvaltning; han skal telle laks i Masjok-elven.
− Vi har «sperret» av deler av elva, slik at all laks må ta turen forbi telleapparatet vårt, forteller ferskvannsbiologen. Nå skal han og Tom sette ut tre undervannskameraer, for å også filme fisken som er på vei opp elva.
− Det overordnede målet er å sjekke tilstanden til Masjok, forteller Tom.
Så langt ser alt ut til å være som det skal være. Elva er fri for parasitter og sykdommer. Men et mulig problem er her omtrent annethvert år; pukkellaksen.
Invasjon fra Russland
− I fjor ble det anslått å være rundt 50 000 pukkellaks i Tana, forteller Gjelland.
Tallene er høye. Men hvor skadelig pukkellaksen er, er mer usikkert. Det forskerne vet, er at pukkellaksen har masse naturlig gyting på Kola i Russland – ikke altfor langt unna Finnmark.
− Men vi frykter at den kan gjøre stor skade, sier Gjelland.
− Pukkellaksen som gyter her i Tana er mest sannsynlig overskudd fra Kola, tror Gjelland og legger til at også Norge har hatt forsøk med utsetting av pukkellaks på 70-tallet.
− Blant annet på klekkeriet i Snefjord ble det holdt pukkellaksyngel som etter hvert ble satt ut i elva Neiden.
God matfisk
Tjuvfiske hører fortiden til.
Pukkellaks har vært registrert jevnt og trutt i norske elver, kanskje mest på 60-tallet.
− Fanget i sjøen er det god matfisk. Men ikke i elven, der skal den jo dø, påpeker Tom i det en laks – én slik vi nordmenn er vant med – hopper opp av vannet.
− Ser der ja, nå er den på vei opp elva smiler oppsynsmann og forsker, før Tom legger til;
− Flott fisk, men den får gå i fred nå. Tana-vassdraget og dermed også Masjok-elva er for øyeblikket totalfredet. All fiske er forbudt, med visse unntak som gjedde og ørret i enkelte områder.
Vanligvis holder seks oppsynsmenn Tanavassdraget under oppsikt. Men fordi vassdraget nå er totalfredet og er det kun tre fiskeoppsynsmenn på jobb. For Tom Hardy betyr det ikke at han har fått hendene fulle med utskrivning av bøter for tjuvfiske.
− Tjuvfiske hører fortiden til, forteller han og humrer litt.
For late for tjuvfiske
Tom Hardy jobbet som oppsynsmann også da han var 20 år gammel. Den gang var jobben litt annerledes.
− Da var det var vel noen som lurte seg ut i høstmørket med garn, minnes han, men understreker at slikt er det slutt på nå.
− Folk orker ikke, de går heller i butikken og kjøper, sier han og påpeker at de aller fleste som drar inn på vidda eller til elver og elvemunninger for å fiske i dag, har fiskekort og følger regler. Som Anna Stina og hennes ektemann fra Finland. De to har holdt til ved Tanamunningen noen dager og fisket sjøørret. Og de har vært heldige. Fet fisk ligger pent innpakket i plast. Tom vil sjekke fiskekortet deres. Men han møter dem ikke som en streng fiskepolitimann, snarere tvert imot;
Jeg burde vel sjekke fiskekortet deres?
Først gir han dem et par tips om hvordan de best kan bevare fisken slik at den holder seg til de kommer hjem til Finland. Deretter spør han forsiktig;
− Jeg er sikker på at det er i orden, men jeg burde vel sjekke fiskekortet deres?
Anna Stina ser glad ut. Som om hun gleder seg over at det endelig er noen som sjekker papirene deres.
Knallrødt kjøtt
Tom avslutter inspeksjonen med noen selvlærte finske gloser og lar ekteparet pakke fisk.
Så kommer Svein Gaski, Toms kamerat gjennom mange år, inn til land med et par turister og noen sjøørreter.
− Det ble bare seks, forteller Gaski før han nærmest unnskylder at fiskene hverken er veldig store eller særlig røde i kjøttet.
− Men de er meget gode å spise, påpeker han og ser ut til å ha dårlig samvittighet for at turistene ikke fikk store rugger med knallrødt kjøtt.
Hvilket sier litt om hva folk som bor her forventer av hav, elv og naturen generelt. Og det sier noe om hvordan folk her tar imot utenforstående.
− Jeg liker å jobbe med turister, kanskje rett og slett fordi jeg synes det er stas å vise tilreisende hva Tana kan by på, sier Tom og forteller at han er involvert i turistnæringen som en bigeskjeft gjennom hele sommeren.
Et hundeliv om vinteren
Fiskeoppsynsjobben varer kun noen måneder hvert år. Snart venter vinteren som trekker vesentlig lenger ut i disse himmelstrøkene. Men Tom sitter ikke hjemme i Tana og kikker ut av vinduet og drømmer om sommer når mørketiden regjerer.
− Nei, vinteren er en hektisk tid. Da kjører jeg hunder, forteller han ivrig, og inviterer meg til hytta han har ved Smalfjord. Her er det liv.
− 26 hunder, forteller han stolt og trekker med seg en bøtte hundefôr. De firbente bjeffer og hopper av glede. Ikke bare av å få mat, men også av å se Tom.
− Hundekjøringen startet som en hobby, men er etter hvert faktisk også blitt en hyggelig inntektskilde, forteller han og priser natur og årstidene langt nord i Norge.
− Du vet, her er mulighetene uendelige for folk som liker villmark og alt den kan by på, avslutter fiskeoppsynsmannen fra Tana og gir hunden Bamse, med sine isblå øyne, en real kos.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 45 2022
Denne saken ble første gang publisert 14/09 2022, og sist oppdatert 14/09 2022.
