DE BLÅ SIDENE
Hun var som alle andre frem til hun var 13 år og helsesøster ringte fra skolen
Jeg har en voksen datter som har levd med tvangslidelser i mer enn 20 år. Som familie har vi hatt en lang reise, full av bekymringer.
Frem til Nina var 13 år, var barndommen hennes som de fleste andres. Hun var gjennomsnittlig flink på skolen og hadde venninner. Alt snudde i løpet av noen dager.
Vi fikk en bekymringsmelding fra helsesøster på barneskolen om at hun oppførte seg annerledes enn de andre.
Vi fikk vite at Nina var tilbakeholden i lek og idrett og var mye for seg selv. Hun hadde egentlig alltid vært en følsom person, og ikke den utforskende og veldig utadvendte typen.
Vi lyttet til det som ble sagt, og ble mer oppmerksomme. Vi leste om tvangslidelser, som innebærer at man får tilbakevendende tanker, bilder og impulser, selv om man ikke ønsker det.
Som et resultat av dette gjør man tvangshandlinger. Etter hvert begynte vi å se symptomene hjemme også.
Måtte vaske seg
Det startet med at hun begynte å vaske seg ekstra grundig, om og om igjen. Da vi konfronterte henne med dette, svarte hun at hun måtte vaske seg for at hun ikke skulle få hiv, som det var så mye snakk om i media og på skolen.
Den unormale adferden tiltok mer og mer. Nina turte ikke å ta i dørhåndtak eller penger, og dersom hun mot sin vilje hadde gjort det, måtte hun umiddelbart vaske seg. Hvis ikke et rent pledd dekket over armlenene på en stol, klarte hun ikke å sette seg i den.
Til slutt ble det så ille at hun måtte slutte på skolen og få spesialundervisning hjemme.
Da hun skulle konfirmeres, måtte presten informeres om situasjonen, slik at hun ikke berørte hodet hennes under seremonien. Hadde presten gjort det, ville datteren vår ha fått angstanfall og ikke klart å gjennomføre selskapet etterpå.
Dette gikk heldigvis bra, men vi satt der og var redd for at noe galt skulle skje, slik at hun ble rammet av angst og fikk dagen ødelagt.
Ble innlagt
Etter noen år ble Nina innlagt på Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri. Der fikk hun god hjelp, og hun fullførte ungdomsskolen.
Da hun ble utskrevet, var hun så godt som symptomfri og kunne begynne på vanlig videregående skole. For meg som mor føltes dette befriende og godt. Vi øynet et håp, mannen min og jeg.
Etter å ha fullført treårig videregående flyttet datteren vår for seg selv. Hun tok en praktisk utdannelse og gikk ut med gode resultater. Fremtiden så fin ut.
Dessverre var det ting vi ikke hadde sett. Problemene var ikke var borte, slik vi håpet og trodde. Hun hadde bare jobbet intenst med ikke å vise dem for andre. Nina slet mer enn vi ante.
Jobb ble vanskelig
Etter videregående håpet vi hun skulle finne seg en vanlig jobb.
Det var naivt. Vi visste jo at hun hadde en time med lange ritualer før hun klarte å komme seg ut av sin egen leilighet. Da er det vanskelig å møte presis på en arbeidsplass.
Hun flyttet hun hjem til oss igjen og fikk seg jobb i en stor hudpleiesalong. Men presset ble for stort, og hun klarte ikke å legge fra seg jobben når arbeidsdagen var over.
Det var så mye som måtte sjekkes at hun iblant ikke kom hjem før midnatt, og så skulle hun på jobb igjen grytidlig neste morgen.
For oss som foreldre ble situasjonen en så stor belastning at vi nok en gang måtte ta kontakt med helsepersonell. Vi så at barnet vårt var opphengt i irrasjonelle tanker.
Det var så ille at hun kunne kjøre av gårde, for så å komme hjem igjen og starte på nytt fordi hun måtte være sikker på at hun ikke hadde kjørt på noen da hun først dro ut.
Ble ung ufør
Nina var opphengt i irrasjonelle tanker. Hun fikk til sist en sykmelding som varte helt til hun måtte slutte i selskapet hun var ansatt i.
Sykdommen ble utredet og regnet som så omfattende at hun ble innvilget pensjon som ung ufør. Det var tungt, men det var lite vi kunne gjøre.
Hun ønsket selv å komme seg videre i livet, og søkte på en ny utdannelse. Hun fikk seg leilighet et annet sted i landet.
Igjen slet hun med å komme seg tidsnok på skolen og fikk mye fravær. Dette førte til at hun ikke fikk godkjent skolegangen.
Ringte fra sykehuset
En dag for mange år siden fikk jeg en telefon på jobben. En dame fra det lokale sykehuset spurte om jeg var pårørende.
Jeg fryktet selvsagt det verste. Sykehuset hadde fått inn datteren vår i bevisstløs tilstand, men hun var kommet til bevissthet og gjorde greit rede for seg. Hun hadde vært involvert i en bilulykke.
Det hadde vært glatt, og hun hadde ikke lagt om til vinterdekk. Bilen hennes hadde sklidd sidelengs og kollidert med en bil som kom i motsatt retning. Begge bilene var totalvrak, og begge førerne måtte skjæres ut.
I kjølvannet av ulykken forverret situasjonen seg, og det ble nye innleggelser på psykiatrisk sykehus.
Vi måtte følge opp og støtte henne, gjennom alt. Som mor og far har du ikke noe valg.
Les også (+): Jeg var hans elskerinne i 20 år. Til slutt kjørte jeg hjem til ham
Fikk seg hus
Nina flyttet hjem igjen og etablerte seg i kjellerstuen vår med alskens ting og tang.
Vi sa at dette ikke var en varig løsning, hvilket hun også forsto. Hun begynte å se seg om etter et eget sted å bo og kom over et lite hus på landet.
Vi hjalp henne økonomisk, og med stor egeninnsats, dugnadsarbeid fra oss og nye lån, fikk hun etter hvert et bra hus. Kjæreste fikk hun også, hvilket gledet oss veldig.
De ble samboere, forlovet seg og flyttet sammen, og de var åpne om sine planer om å bli foreldre.
Slik ble det ikke. Selvfølgelig ble det utfordrende for samboeren å takle tvangstanker og tvangshandlinger. Da Nina ble alene igjen, tårnet problemene seg opp.
Hun hadde et par kjæresteforhold, men det gikk skeis etter kort tid.
Vil spre kunnskap
Nå står vi fortvilet på sidelinjen, smertelig klar over at det yngste barnet vårt aldri vil få et normalt liv.
Hun har gode perioder, for så å falle tilbake i gamle mønstre. I fjor solgte hun huset, men sykdommen har hun fortsatt.
Inntil videre har hun etablert seg i en leilighet som ligger litt mer sentralt. Hun sier at hun selv tror på en god fremtid, men jeg er realistisk.
Ved å fortelle vår historie ønsker jeg å spre kunnskap om tvangstanker og vise hvordan den begrenser livskvaliteten til en hel familie. Datteren vår vil trenge oss ekstra mye, sannsynligvis resten av livet.
Heldigvis for oss har vi også to friske, voksne barn, som har gitt oss friske barnebarn. Det gir oss energi til å følge opp Nina.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
Denne saken ble første gang publisert 09/08 2021.
