DE BLÅ SIDENE
Jeg var villig til å gjøre hva som helst for å bli som mine rike venner
Min beste venninne hadde rike foreldre og fikk alt hun ønsket seg. Jeg ble helt opphengt i å ha det samme.
Jeg var bestevenninne med Ragnhild, som gikk i samme klasse som meg. Mens jeg kom fra et vanlig hjem med god, sunn økonomi, ble hennes far nyrik. Han var en type som likte å vise at han hadde mye penger. Når han var på reiser, kjøpte han kostbare klær til datteren, og når familien deres skulle på ferie, var det bare til fantastiske og eksklusive steder.
Sett med andres øyne var jeg også heldig, for det dryppet litt på meg også, som hans datters nærmeste venn.
Ved flere anledninger fikk jeg være med på reiser. Mamma og pappa likte ikke at jeg ble spandert på fordi de ikke hadde mulighet til å gjengjelde overfor Ragnhild, men jeg overtalte dem til å la meg dra.
Det finnes alltid ting man ser annerledes på i ettertid. Nå er jeg blitt en godt voksen dame som er i kontakt med meg selv. Derfor ser jeg at kontakten med Ragnhild farget livet mitt negativt.
Uten at jeg merket det selv, begynte jeg å sammenligne meg med henne.
På et tidlig tidspunkt bestemte jeg meg for å jobbe så hardt at jeg ble like rik som Ragnhilds far. Han pleide å si til meg at det var hardt arbeid og smarte investeringer som hadde brakt ham til topps i næringslivet.
Han foreslo tidlig at jeg burde bli forretningsadvokat. Jeg så veldig opp til ham. Så hans plan for meg ble svaret på min fremtid.
Allerede da jeg gikk ut fra videregående, var jeg ekstremt opptatt av penger og materielle verdier. Hvis jeg møtte en gutt jeg likte, og han ikke kom fra en fin nok familie, så jeg på ham som uinteressant.
Fordi jeg var Ragnhilds venninne, var jeg med i det gode selskap. Jeg fikk en kjæreste som var oppdratt til bare å forholde seg til det beste og dyreste. Jeg jobbet ved siden av jusstudiene for å holde tritt økonomisk og turte ikke å si at min mor og far ikke hadde råd til å betale utgiftene mine.
Jeg tenkte at bare jeg ble ferdig med utdanningen og fikk en fin jobb, ble jeg lykkelig. Det ble slutt mellom kjæresten min og meg fordi jeg ikke hadde tid til å være sammen med ham. Han tok ikke engang opp studielån. Foreldrene ga ham mange tusen hver måned og hadde kjøpt leilighet til ham.
Jeg hatet forskjellen på de rike unge og meg. Jeg ville være som dem.
Moren mine mente at jeg hadde urealistiske forventninger til livet. Hun var bekymret siden jeg strebet så fælt. Hun sa rett ut at vennskapet med Ragnhild var en belastning fordi jeg aldri ble fornøyd med det livet jeg hadde. Men jeg var for ung til å forstå hva hun mente.
Det verste vi mennesker gjør mot oss selv, er til enhver tid å sammenligne oss med dem som har mer. Hvis vi forsøker å bli som dem, blir hver dag en kamp. Jeg var hele tiden sikker på at min lykke lå frem i tid.
Jeg kunne ikke bli lykkelig før jeg var en vellykket forretningsadvokat med mye penger.
Les også: Mannen min bodde hos den andre kvinnen i ett år. Så kom han krypende tilbake
Tom og sliten
Jeg fortsatte å være venninne med Ragnhild. Hun bestemte seg for å bli interiørdesigner. Hun trengte ingen høy utdannelse for hun fortsatte å få masse økonomisk støtte hjemmefra. Hennes far ga henne en leilighet, og jeg var grønn og kvalm av misunnelse.
Jeg skjulte hva jeg følte, og mobiliserte videre. Jeg tenkte at når jeg bare nådde det ene og det andre målet, kom vi til å bli likeverdige. Men det stoppet ikke. Uansett hvilken milepæl jeg nådde, forble drømmen ett kvartal lenger fremme.
Jeg følte meg etter hvert forferdelig sliten, tom og opprørt.
Til slutt brukte jeg energien på å tenke på hvor urettferdig alt var. For Ragnhild var livet som en lek. Jeg slet og jobbet og hadde hverken tid eller penger.
Jeg kom i praksis hos en forretningsadvokat. Ikke hos en kjent og veldig vellykket en, men hos en alminnelig advokat i en middels stor by. Det var ikke akkurat svaret på mine drømmer.
Men lykken var at jeg møtte en ung, nyutdannet jurist som leste filosofi ved siden av.
En dag spurte han meg i lunsjen om jeg visste hva Aristoteles sa om lykke.
Andreas var alltid kledd i jeans og stor genser. At han ikke brydde seg om mote, var tydelig. Jeg hadde også sett ham parkere en gammel og sliten bil utenfor. Men han var spennende å snakke med.
Vi snakket om lykke, og jeg sa at jeg skulle bli lykkelig, bare jeg klarte å starte opp min egen advokatpraksis. Han spurte hvor lykkelig jeg var nå, på en skala fra én til 10. Jeg måtte tenke meg om, før jeg svarte fem. Han ristet på hodet. Neste dag fikk jeg et ark der Aristoteles' tanker var skrevet ned og forklart.
«Den som vil oppnå ære og berømmelse, streber etter noe som ikke er tilstrekkelig i seg selv, for et slikt menneske trenger andres bifall og beundring – og streber dermed etter noe som er ustadig og utvendig. Nei, lykken må ligge i
å strebe etter det som i seg selv er verdt å strebe etter, nemlig å utfolde menneskets edleste potensial. Dette ligger i å leve med fornuft, siden dette er menneskets særmerke, og det som skiller oss fra dyrene», sto det.
Ordene traff meg med stor styrke, og jeg ble nysgjerrig. Raskt forsto jeg poenget: Den som forstår verdien av å forme seg selv ved å ta i bruk fornuften på en klok måte, vil ha en tendens til å bli lykkelig.
Jeg var formet av en venninne og hennes familie. Jeg var farget av en idé om at jeg bare var likeverdig hvis jeg ble som dem.
Mitt vennskap med Andreas ble livsviktig for meg som menneske. Han fikk meg til å forstå at mitt jag gjorde meg ulykkelig. For jeg ble aldri bra nok i egne øyne.
Alle skjønner sikkert fortsettelsen. Andreas og jeg ble kjærester. Sammen med ham følte jeg meg fri og likeverdig. Sammen med ham følte jeg meg som den beste utgaven av meg selv. Mye har skjedd siden jeg fant svaret på hva som gjør meg lykkelig.
Ragnhild er fremdeles min venninne, men jeg er ikke lenger misunnelig på henne.
Jeg er blitt 34 år og jobber i en hjelpeorganisasjon. Gjennom min stilling bruker jeg livet mitt til noe viktig. Andreas har for tiden pappapermisjon. Vi fikk nemlig en sønn for et halvt år siden.
Reisen min har vært lang. Dessverre jager vi mennesker ofte etter lykken på feil sted. Vi tror at svaret på drømmene våre til enhver tid ligger rundt neste hjørne, og vi blir så opptatt av å nå målet at vi ikke enser hva som skjer rundt oss.
På en skala fra én til 10 er jeg nå topp lykkelig, altså på 10 på skalaen.
Det til tross for at Andreas og jeg har nesten tre millioner kroner i gjeld og ikke har råd til å reise på ferie de neste årene.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 24/11 2020, og sist oppdatert 25/11 2020.
