Leserne forteller
«Pappa og du fikset skilsmissen bra», sier barna. De skulle bare visst
Barnefar gjorde ingenting. Alt var opp til meg etter skilsmissen.
Å leve er definitivt ikke synonymt med bare å få solskinnsdager, det kan være tøft, og du må håndtere livet også når det er vanskelig.
Alt dette blir vi minnet om til stadighet. Det snakkes om unge, som har møtt så lite motgang at de ikke har noen erfaring i hvordan det er å ha det vanskelig.
Vel, kanskje har jeg vært en av de voksne, som har latt det skje, og på bakgrunn av dette skal jeg dele min historie.
Når jeg tenker tilbake på årene da jeg etablerte meg med mann og fikk barn, slår det meg at jeg var veldig forventningsfull og bar på store drømmer om det lykkelige livet vi skulle ha som familie.
Kanskje var jeg naiv, jeg ser ikke bort fra det, men ikke bare det. Jeg var også innstilt på å ofre egne, egoistiske behov for at dem jeg elsket, skulle få det bra.
Vi hadde det fint, slik jeg så det. Da det nye huset sto ferdig bygd og de to døtrene våre fikk hvert sitt soverom, var jeg stolt og fornøyd.
Mannen min hadde stått på sent og tidlig med å snekre og male og jeg var takknemlig for jobben han hadde gjort.
Nabolaget var fullt av barn som var på samme alder som jentene våre, og jeg åpnet hjemmet vårt for alle deres venner.
Vi fikk også nye venner, flere vennepar, som var i samme fase av livet som oss. Jeg bakte, lagde mat, stelte i stand til fest, ryddet, fulgte opp barna, var en oppofrende kone og mor, og jeg elsket den rollen.
Vi var to yrkesaktive foreldre, men likevel var jeg den som tok på meg alt husarbeidet. Det bare ble sånn, og jeg klagde ikke på det.
Les også (+): Mannen min behandlet barna så forskjellig at jeg måtte gjøre noe drastisk
Forelsket seg i en annen
I dag ser jeg at det gikk utover overskuddet til å være kjæreste, men den gangen så jeg det ikke sånn.
Jeg tenkte at det lå kjærlighet i hvert måltid jeg lagde, og i hver klesvask jeg brettet sammen og la i diverse skap.
At han, mannen jeg elsket, så dette, var jeg sikker på.
Hjemme hos oss kranglet vi ikke. Ser jeg inn i den boblen vi levde i den gangen, forstår jeg hvorfor, for jeg krevde ingen ting av hverken mann eller barn.
Jeg var deres tilfredse tjener, sto alltid parat til å hjelpe og lagde aldri bråk fordi de ikke bidro.
Nei, min eksmann hadde ingen grunner til å klage på annet enn at vi etter hvert hadde sex veldig sjelden, praktisk talt aldri, fordi jeg sovnet i samme øyeblikk som hodet landet på puten.
Men til tross for dette, var det et sjokk for meg da jeg fikk vite at han hadde forelsket seg i en annen kvinne, en gift tobarnsmor, som bodde noen steinkast fra oss.
Vi har hørt slike historier før. Elskovssyk mann finner kvinne som er lei seg av en eller annen grunn.
Damen det var snakk om her, oppdaget at mannen var utro, og hun var «fra seg av fortvilelse».
Der sto mannen min og tok imot henne med trøstende armer og det ene tok det andre.
Jeg kunne ha blitt sint, men i stedet følte jeg bare bunnløs sorg. Jeg var villig til å tilgi, men han bestemte seg for at vi måtte skilles.
«Vi er mer som en søster og bror», sa han, og det hele endte med at jeg flyttet ut og den andre kvinnen etter hvert inn.
Det aller viktigste for meg var at bruddet ikke skadet barna våre. «Dette kommer til å gå bra», sa jeg.
Selv om jeg hatet tanken på å være fra dem annenhver uke, sa jeg ja til delt omsorg, fordi jeg ikke ville ha bråk.
Jeg hadde både sett og hørt om par som levde i en krigssone etter samlivsbrudd, og visste at jeg måtte forholde meg samarbeidsvillig og rolig.
Da barna kom hjem til meg etter en uke hos faren, den nye kjæresten og hennes to barn, strålte øynene deres av glede fordi de hadde hatt det så morsomt.
De hadde vennene i huset døgnet rundt, slik de så det, og alt var gøy. Jeg bodde i en liten leilighet den første tiden, der de måtte dele rom og ikke alt var like bra, og derfor såret det meg, men jeg holdt min sorg inni meg.
«Så koselig at dere har det fint hos pappa», sa jeg.
De hadde med seg en diger bag med skittent tøy hver gang de kom til meg etter en uke hos faren.
En gang forsøkte jeg å ta dette opp; jeg syntes de kunne vaske litt tøy også. Beskjeden jeg fikk, var at de umulig kunne påta seg dette, for hans nye samboer vasket klærne til sine to.
Jeg protesterte ikke, lagde ikke bråk. Det gjorde jeg heller ikke hver gang min eksmann ringte og sa at han ikke rakk å hente barna, eller å følge dem opp, eller han og samboeren skulle på en spontantur et sted og barna måtte komme til meg.
Jeg sa alltid ja. Egne planer ble kansellert, alltid kom barna først. Og dermed også han, til og med som eksmann.
Jeg så ikke at jeg degraderte meg selv og mine behov. Det falt meg ikke inn å stå opp og sin NEI. Hadde jeg gjort det, ville det ha blitt bråk.
Hvis jeg hadde krevd noe, ville han ha blitt urimelig og barnslig, og ungene våre ville ha merket det.
«Jeg er glad pappa og du er så gode venner», sa tenåringsdatteren min en gang.
Hun hadde vært sammen med en venninne, som fortalte at de skilte foreldrene kranglet og var uenige om alt.
Venninnen led under det og sa at hun snart ikke orket mer. Foreldrene hadde latt henne stå midt
i en krigssone i mange år.
«Ja, en sånn krig skal dere slippe å stå i», sa jeg.
Jeg sa ikke at det ikke blir krig hvis den ene aldri sier nei og alltid føyer seg etter den andre.
Jeg fortalte ikke om alt jeg hadde ofret, og hva jeg fremdeles ofret, for at de skulle leve i en fredssone.
Les også (+): Mannen min forlot meg og barna. Jeg var knust, men drømte bare om å få ham tilbake. Så tok livet mitt enda en uventet vending
Jeg sørget for freden
Da jeg endelig fikk en ny venn, som hadde så store barn at de klarte seg selv, så livet lykkelig ut en lang stund.
Men så opplevde han meg som den som ikke klarte å sette grenser for en eksmann, og det ble for mye for ham.
Vi hadde planlagt hyggelig tur for to på hytta, og brått kom døtrene mine hjem fordi faren hadde andre planer.
«Hva skal jeg gjøre, jeg kan ikke nekte dem å komme hit, de er barna mine», sa jeg.
Han sa at faren måtte lære seg å holde sin del av samværsavtalen, slik at jeg fikk levd mitt liv.
Så det gikk ikke i det lange løp – han dro. Jeg satt igjen og visste at han hadde rett i alt han hadde sagt, men jeg fikk ikke til å gjøre noe med det. Min eksmann lot seg ikke stoppe, det visste jeg jo.
Nå er barna mine voksne for lengst. Forleden satt vi og snakket om barndommen de fikk med to hjem.
«For meg er det ingen krise om barna mine må vokse opp slik vi gjorde», sa den eldste.
Hun sa at hun alltid gledet seg når hun skulle dra fra den ene til den andre.
«Pappa og du fikset skilsmissen bra», konkluderte hun.
Etter den samtalen har jeg tenkt og tenkt. Jeg har tenkt på alt jeg ofret og gikk glipp av, kjærligheten jeg mistet, selvrespekten jeg ikke fikk. Var det verdt det?
Vel, jeg tenker at det var det, for jentene mine sitter og sier at vi ga dem en fin oppvekst, til tross. Akkurat det er jeg stolt av.
Men det slår meg også at samarbeid ofte skjer fordi den ene parten alltid jenker seg etter den andre, er snillere, mer medgjørlig, lar seg bruke og utnytte.
Jeg vet at min eksmann overfor sin nye samboer til stadighet skrøt av hvor fint han og jeg samarbeidet, og det blir nesten provoserende, for han samarbeidet ikke.
Hadde han gjort det, ville han ha vært oppmerksom på mine behov og det faktum at også jeg hadde rett til å leve et voksenliv.
Nei, vår fred skjedde ikke fordi han var grei. Det var jeg som sørget for freden. Det var fredelig takket være meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 11/07 2023.
