Brevet jeg aldri sendte
Nå har jeg anmeldt deg. Det er ingen vei tilbake
Du manipulerte meg til å tro at vi var to om det som skjedde.
Til pappa,
Allerede for flere år siden visste jeg at jeg ikke kunne fortsette å holde det jeg lovet deg en gang for mange år siden, hemmelig.
Nemlig aldri å si til noen hva du gjorde mot meg.
Nå er boblen sprukket, og vet du, jeg føler lettelse uavhengig av hva som skjer videre.
Da jeg var et barn, fikk du meg til å tro at vi var hemmelige kjærester, og jeg ga meg selv skylden for det som hadde skjedd. Nå vet jeg så mye, mye bedre.
Du manipulerte meg til å tro at vi var to om det som skjedde, men det var vi ikke. Du var den voksne. Du har all skyld.
Da jeg endelig klarte å sette grenser for deg og fortalte at jeg hadde problemer med hva som hadde skjedd, ante du nok at jeg en dag ikke ville klare å tie lenger.
Kanskje var du forberedt på at jeg en dag ville anmelde deg for overgrep, til og med, men du sa ingen ting, og fortsatte å kalle meg din elskede datter.
Da jeg flyttet hjemmefra, var jeg en skadeskutt sjel, takket være deg, og jeg måtte gå i terapi fordi jeg slet med angst og depresjon. I samtalene med psykologen min, åpnet jeg meg til slutt. Det var som om det ble hull på en diger verkebyll. Jeg bare gråt og gråt til jeg ikke hadde tårer igjen. Å få snakket og få alt det forferdelige ut, gjorde meg godt.
Nå har jeg anmeldt deg for det du utsatte meg for over en lang periode, og du har vært til avhør. Det er ingen vei tilbake. Jeg har fortalt alt.
Jeg vet at du har benektet alt og sagt at det er jeg som fantaserer. «Hun er psykisk syk», sier du og legger til at du elsker meg uansett, fordi jeg er barnet ditt. Det er typisk deg å være så sleip.
Selv forstår jeg ikke hvordan du klarer å lyve slik du gjør.
Du vet jo like godt som meg hva som foregikk. Jeg vet at du har følelser og ikke kan være upåvirket av hva jeg endelig har gjort, men samtidig vet jeg at du er full av faen og i enkelte situasjoner hverken har empati eller samvittighet. Det er nok den siden av deg du må bruke nå.
Jeg har fortalt sannheten, du lyver. Det betyr at du hele tiden må huske hva du har sagt, for ikke å vikle deg inn i løgnene.
Jeg tenker på det, her jeg sitter. Jeg håper at du bryter sammen og tilstår, både for din og min skyld.
Jeg er blitt fortalt at de fleste saker som min blir henlagt på grunn av bevisets stilling og er forberedt på at det kan skje, men det kan også bli en rettssak.
Jeg kan leve videre med at jeg ikke når frem på grunn av bevisets stilling, men taper jeg, fordi de tror på deg og ikke på meg, vet jeg ikke. Da er jeg usikker på hvordan dette skal gå.
Pappa, jeg tror at du et sted i hjertet ditt angrer på det du gjorde mot meg, og jeg vet at du innerst inne klandrer deg selv.
Vær så snill og vis deg som en mann; innrøm det du gjorde! Hvor rart det enn høres ut for andre, så er jeg fortsatt glad i deg som pappa.
Ja, jeg savner deg til og med. Men jeg må stå opp for meg selv og yte meg selv rettferdighet. Derfor er ting som de er nå.
Jeg har slitt med store problemer i mitt voksne liv og er nå på vei inn i en ny fase.
Jeg tar et oppgjør med de tingene som har holdt meg nede. I fremtiden skal jeg leve det livet du ikke ga meg, for jeg har funnet en fantastisk mann, og vi skal gifte oss i sommer.
Innrøm, pappa, vær så snill. Gi meg i det minste denne oppreisningen.
Hilsen din datter
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 29/09 2022.
