LESERNE FORTELLER
Jeg tror at mannen min elsker en annen kvinne. Sin første kone
Han har aldri sagt at han elsker meg.
For mange år siden møtte jeg mannen i mitt liv. Jeg bare visste at det måtte bli oss to. Jeg, som ikke hadde trodd på kjærlighet ved første blikk, så ham og ble rammet av så akutt forelskelse at jeg egentlig ikke klarer å beskrive det.
I blikket hans så jeg dybde og følsomhet. I de øynene som møtte mine, så jeg en lengsel, men først og fremst så jeg evnen til å elske. Uten at jeg kjente ham, bare visste jeg hvem han var som person. Det var som om følelsene lå utenpå ham og det gjorde meg grenseløst nysgjerrig.
Det skulle vise seg å være mye mer komplisert enn jeg noen gang hadde kunnet forestille meg.
Både Kristian og jeg var i tyveårene. Ingen av oss hadde barn. Sånn sett passet det perfekt. Men han hadde vært gift en gang før. Han og kona ble ikke skilt fordi de sluttet å elske hverandre, men fordi hun døde.
Den første kvelden vi møttes, ble vi sittende og snakke sammen i et hjørne av et lokale, og han fortalte meg om sitt livs store sorg.
– Jeg kommer aldri til å elske en annen, sa han da han snakket om henne.
I samme øyeblikk som han sa det, følte jeg en slags sorg, men så kom en trassig stemme inni hodet mitt. Den sa: «Vis ham at han kan elske to».
Vi avtalte et nytt møte dagen etter at vi så hverandre første gang. Etter å ha gått en lang tur og snakket om både motgang og medgang, sa han til meg:
– Jeg liker deg og vil gjerne bli kjent med deg, men jeg er ikke i stand til å føle, så hvis du ønsker deg masse, hold deg unna meg, sa han.
Les også (+): «Jeg vil at det skal bli oss en dag», sa han. Alt var løgn, jeg ble rundlurt
Han sa aldri at han elsket meg
Jeg hverken kunne eller ville holde meg unna og vi innledet et forhold. Hver gang han kysset meg, visste jeg at han tenkte på henne, hun som døde to år tidligere, før de fikk begynt på sitt ordentlige liv som ektepar.
Slik jeg følte det, veide min enorme kjærlighet for ham opp for det han ikke klarte å føle for meg. «Jeg er glad i deg», sa han etter hvert, og det var nok for meg.
Jeg bestemte meg for å få ham til å elske meg en dag. Han skulle få den tiden han trengte.
Hjemme hos ham sto det bilder fremme av henne og de to sammen. Hun var så vakker, og jeg må innrømme at jeg følte en slags sjalusi.
Til og med som død hadde hun hans hjerte hos seg og det føltes ikke rettferdig, for jeg var den som ga ham nærhet og trøst. Hos meg fikk han den kjærligheten vi mennesker trenger for å føle oss lykkelige.
Jeg merket at han hadde sterke følelser for meg, for uten at jeg startet det, begynte han å snakke om en fremtid for oss to. Ennå hadde han ikke sagt de magiske ordene: Jeg elsker deg. Men jeg trodde at de ville komme en dag.
Etter ett år som kjærester fikk jeg hilse på foreldrene til hans døde kone. Han og de sto hverandre fortsatt veldig nær, de sa at de så på ham som en sønn.
Selv om de sa at de var glad på hans vegne, leste jeg en sorg i ansiktet deres, og jeg fikk en klump i magen fordi jeg klarte å sette meg inn i situasjonen de var i. Det var jo deres datter som skulle ha kommet inn døren med Kristian, ikke meg.
Isolert sett hadde vi det fint. Selv om han hadde sorg og savn på lasset, ville jeg ha ham. Han var flink til å si at jeg var fantastisk og at han satte så stor pris på meg. Han sa til og med at jeg gjorde tilværelsen hans lettere og bedre. Men han sa fortsatt ikke at han elsket meg.
Da han fridde, leste jeg det som at han elsket meg. Selv om jeg var gravid og han kanskje gjorde det fordi han følte han måtte, gråt jeg av glede. Det skulle bli oss to.
Jeg var ikke forberedt på at hans ekskones foreldre var selvfølgelige gjester i bryllupet. Da jeg forsto det, ble jeg urolig og faktisk litt trist. Da de fikk vite at vi ventet barn, sa de at de følte seg litt som besteforeldre.
De kunne likeså godt ha lagt til: «For det var jo vår datter som skulle ha fått barn med Kristian». Jeg gråt meg i søvn, for plutselig gikk det opp for meg at tapet og sorgen kom til å følge vårt samliv i all tid. Det kom ikke til å bli borte.
Les også (+): Jeg lot min søster overta datteren min. Er jeg en dårlig mor?
Oss tre
Da vi fikk datteren vår så jeg imidlertid at noe skjedde. Det var som om Kristian ble øyeblikkelig tilkoblet livet nå og meg.
– Takk, du har gitt meg det aller fineste, sa han og kysset meg.
Men heller ikke da sa han: Jeg elsker deg.
Nå har vi vært gift i mange år. Vi har nydelige barn, som det går bra med, og vi har det fint sammen. Vi er et avstemt par, som ikke krangler og som er enig om det meste. Jeg har ingen grunn til å klage.
I flere år plaget det meg at han bar med seg sin døde kone og holdt minnene om henne levende. Jeg følte sorg når han gikk på graven hennes, eller dro innom hennes foreldre på besøk.
Jeg følte det slik fordi jeg ble minnet om at jeg aldri ville bli nummer en i hans liv. Barna våre var nummer en, likestilt med henne, men ikke jeg. Han var ærlig om at hun var hans store kjærlighet.
Jeg vet at jeg ikke er alene om å leve med et menneske som bærer med seg sin tidligere ene, store kjærlighet. På et tidspunkt måtte jeg ta grep og ikke la det gå innover meg. Det var da jeg begynte å akseptere at hans ekskone for alltid vil være en del av hans liv, at jeg falt til ro.
– Skal vi slå følge med deg?, begynte jeg å spørre når han skulle på graven.
Sa han nei, ble jeg ikke lei meg. Sa han ja, ble jeg med og lot ham snakke om henne. En gang jeg var der sammen med ham, sa han:
– Det har ikke vært så lett for deg å komme inn i mitt liv. På en måte har jeg fortsatt å være sammen med en annen.
Jeg så på ham, tok hånden hans og ga ham en klem.
– Så får vi være oss tre, da. Det er bra nok for meg.
Noe skjedde når jeg endret tanker og holdninger. Når jeg på eget initiativ begynte å invitere hans eks svigerforeldre i våre barns bursdager, åpnet de armene for meg på en annen måte.
Nå er vi en hel gjeng som er glad i hverandre. Jeg til og med føler at hun som har min manns hjerte er blitt en jeg kjenner og er glad i. Jeg velger å tenke at hun og jeg må ha noe til felles siden NN falt for oss.
Jeg blir kanskje ikke nummer en, men jeg er så heldig å leve sammen med en mann som ønsker meg alt godt, og som er trofast og lojal. Kanskje en dag hører jeg de magiske ordene. Jeg tror og håper det.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
Denne saken ble første gang publisert 25/01 2022.
