Han hørte langsomme fottrinn nærme seg. Det eneste han tenkte på, var hevn
Morten Jacobsen var likegyldig til alt i hele verden. Det eneste som sto i hodet på ham, var å få hevn over personen som hadde ødelagt livet hans.
Timen var kommet. Det store øyeblikket han hadde ventet på i nesten fem år, var endelig like om hjørnet. Nå skulle den djevelen snart dø.
Morten Jacobsen satt ved bordet i det lille kjøkkenet sitt og stirret ned på noen avisutklipp som var spredt ut foran ham. Det var fem stykker i alt, og alle stammet fra byens største lokalavis.
Det største av dem, som viste en gammel forside med enorme bokstaver og et bilde av Morten selv, hadde fått den sentrale plassen på bordet. Det var dette utklippet øynene hans hvilte mest på.
Overskriften var: Botulismerestaurant konkurs
De andre overskriftene på utklippene nevnte alle ordet botulisme, og artiklene omhandlet den samme saken: Et mindre tilfelle av matforgiftning som hadde rammet noen gjester på en restaurant, hvorav en var blitt alvorlig syk, men overlevde.
Det hadde vært en ganske ubetydelig affære, men avisen hadde valgt å blåse den opp, ut av alle proporsjoner.
Morten hadde vært eieren av restauranten. Og «botulisme-skandalen», som avisen hadde kalt saken, hadde fått katastrofale konsekvenser for restauranten. Og for ham selv. Det hadde vært hans store drøm i utrolig mange år; Å åpne en egen restaurant. En drøm som var gått i oppfyllelse, men som gikk i vasken akkurat da det begynte å se ut som om restauranten ville bli en stor suksess.
Et lite stykke med dårlig kjøtt var blitt servert til et bord, og tre gjester hadde endt på sykehuset. Noen få måneder senere hadde Morten vært nødt til å stenge restauranten sin.
Journalisten som hadde fått nyss om saken, het Johan Berg. Hvorfor han ble så besatt av å skulle forfølge Morten og hans lille restaurant, kunne Morten bare gjette seg til. Kanskje kjente han avisens lesere såpass godt at han visste at de ville elske en sånn historie, eller kanskje hadde han hatt mer personlige motiver.
Morten hadde i hvert fall på det tidspunktet syntes at han kunne gjenkjenne journalistens ansikt på bildet som fulgte alle artiklene hans. Det minnet veldig om en gjest i restauranten, som han kort tid før botulismeutbruddet hadde vært nødt til å kaste ut, på grunn av beruselse og provoserende oppførsel.
Morten hadde hele tiden hatt en mistanke om at Johan Berg var denne gjesten, og at han hadde benyttet seg av de forgiftede gjestene for å få hevn.
Men uansett grunn, hadde Johan Berg valgt å hetse Morten og restauranten hans med en synlig skadefryd. Dette hadde ført til at Morten var blitt ruinert og hadde mistet alt han eide. Selv kona og barna hans hadde forlatt ham i kjølvannet av skandalen, da han ikke hadde vært til å leve sammen med på grunn av humøret hans.
Morten tok en slurk av kaffekoppen sin. Kaffen var blitt kald i løpet av tiden han hadde sittet og glodd på avisutklippene foran seg, men det brydde han seg ikke om. Han var likegyldig til alt etter skandalen. Unntatt én ting. Og det var å få hevn over personen som hadde ødelagt livet hans.
Etter fem år ville han neppe bli mistenkt umiddelbart, hvis det plutselig skjedde noe alvorlig med journalisten. Denne overveielsen var den eneste grunnen til at han hadde ventet så lenge med å føre sin plan ut i livet.
Men nå var ventetiden endelig over, og alle de nødvendige detaljene var på plass.
Han tok mobiltelefonen sin opp fra bordet og tastet et nummer.
– Søndagsavisen, hvordan kan jeg hjelpe deg?, sa en opplagt kvinnestemme.
– Hei. Jeg vil gjerne snakke med en i redaksjonen, Johan Berg.
– Et øyeblikk.
Han hørte noe romstering, og etter et par sekunder med total stillhet, begynte en melodi å spille. «Har jeg virkelig nervene til å gjennomføre det her?» spurte Morten seg selv.
Hjertet hans banket litt raskere enn forventet, og han følte seg tørr i munnen. «Mann deg opp! Han har fortjent det. Det skal gjennomføres!»
– Det er Johan.
Lyden av stemmen traff Morten som en knyttneve i ansiktet, og med ett var all nervøsitet borte. Hatet blusset så voldsomt opp i ham, at han kun ved en sterk anstrengelse var i stand til å bevare roen og ikke skrike alle tenkelige bannord inn i Johan Bergs øre.
Det føltes som om det var i går at journalisten med sin selvtilfredse lespende stemme hadde ringt ham og spurt ham ut om matforgiftningen, og forsikret ham om at han ville til bunns i saken – for å hjelpe Morten ut av hans uheldige situasjon.
– Hei, svarte Morten, og håpet Johan Berg ikke ville gjenkjenne stemmen hans.
– Jeg har en historie til deg som jeg er sikker på du vil være veldig interessert i …
Det ble helt stille i den andre enden. «Kan han gjenkjenne stemmen min?» tenkte Morten. Hjertet hans begynte å hamre igjen.
– Jaså, og hva er det for en historie?
Johan Berg hørtes nonchalant ut, men Morten kjente ham for godt nå til å la seg lure av alle triksene hans. Han hadde fulgt hans journalistiske arbeid i fem år, og hadde sett hvor konstant sulten Johan var etter sensasjoner. Han ville aldri gå glipp av en sjanse.
– Jeg vil helst ikke snakke om det over telefon. Man vet jo aldri om det er noen som avlytter oss.
Journalisten lo.
– Så er det vel en minister jeg snakker med, siden du er redd for at telefonen din blir avlyttet. Du må nok gi meg litt mer informasjon hvis du vil vekke interessen min. Jeg får utrolig mange anonyme tips hver eneste dag.
– Jeg forstår.
Morten tok opp et avisutklipp som hadde ligget på bordet ved siden av de andre avisutklippene, men som handlet om en helt annen sak. Artikkelen, som var mer enn to år gammel, hadde overskriften Forsvunnet.
Den beskrev et dobbeltmord som hadde sjokkert hele byen, der den antatte gjerningsmannen, John Villumsen, lederen av en av byens kriminelle bander, plutselig hadde forsvunnet fra jordens overflate. De to drepte hadde vært byens politisjef og kona hans. I løpet av årene som var gått, var han fortsatt ikke funnet, og de fleste trodde at han hadde flyktet til utlandet. Artikkelen var skrevet av Johan Berg.
– Jeg er John Villumsen.
Igjen ble det en pause i den andre enden. Denne gangen litt lengre.
– John Villumsen? Er du i landet?
– Jeg vil gjerne fortelle deg min side av historien. Men vi blir nødt til å møtes på et sted hvor vi ikke blir sett av andre.
– Hvor?
Denne gangen var det Morten som tok en lang pause.
– Kjenner du den gamle margarinfabrikken i utkanten av byen?
Johan Berg bekreftet, og de avtalte å møtes der klokken syv samme kveld.
Så er fellen satt opp, tenkte Morten da han avsluttet samtalen. Fem års ventetid var over. Nå skulle journalisten endelig få straffen sin.
Skrittene hans ga et ekko i den øde korridoren da han varsomt gikk inn gjennom en stor åpning i veggen, der det en gang hadde vært en dør.
Morten følte seg fristet til å rope høyt, bare for å vite hvor kraftig ekkoet ville være, men han visste bedre enn å risikere unødvendig oppmerksomhet.
Han hadde valgt denne bygningen fordi den var den mest bortgjemte og mennesketomme i byen han visste om. Ikke engang de narkomane eller de hjemløse syntes å vise noen interesse for stedet. Han hadde kjørt rundt i området mange ganger i det siste, på søk etter det perfekte sted til et mord, men hadde ikke sett andre mennesker enn noen få joggere og folk som gikk tur med hunden sin.
På denne blåsende kvelden var det heller ingen mennesker å se i området.
Morten stakk hånden ned i jakkelommen sin og tok opp en mobiltelefon. Det var den han hadde brukt til å ringe Johan Berg. Det var en av hans gamle mobiler og hadde et sim-kort som ikke kunne spores.
Klokken var 18.58, og det var ingen anrop eller meldinger han hadde gått glipp av. «Altså er han på vei.»
Fra der han sto, ville han kunne se alle som nærmet seg bygningen fra veien, som gikk forbi margarinfabrikken. Det var en konstant strøm av biler i begge retninger, men ingen av dem svingte inn på grusveien som førte til den gamle sementbygningen.
Morten hadde gått dit til fots, han ville ikke risikere at noen la merke til bilen hans. Folk tok jo bilder av stort sett alt de så nå om dagen, noe han hadde tenkt på før han dro hjemmefra.
Hvis han bare kunne komme seg vekk fra gjerningsstedet uten å bli oppdaget, ville han føle seg sikker. Det måtte være andre enn ham som hadde et like godt motiv til å drepe Johan Berg. Dessuten var journalisten kjent for å oppsøke farlige steder, og enda farligere mennesker, i sin evige jakt på historier som ville gi ham berømmelse.
Da liket av journalisten ville bli funnet i den avsidesliggende bygningen, ville både politiet og Johan Bergs kolleger først og fremst lete etter spor i den kriminelle verdenen. Det var Morten sikker på.
En hvit bil bremset ned og blinket mot avkjørselen til margarinfabrikken.
«Så er vi i gang», tenkte Morten, og tok instinktivt på bagen han hadde hengende over skulderen sin. Den inneholdt kun hammeren han skulle bruke til å utføre drapet med. Han hadde bare sett sitt kommende offer i virkeligheten én gang, og husket derfor ikke hvor stor han egentlig var, men det ville heller ikke gjøre noen forskjell så lenge planen hans virket.
Han skulle gjemme seg i mørket bak inngangen han selv var kommet gjennom, og så snart Johan var nådd tilstrekkelig langt inn i rommet til at han ikke ville bli sett utenfra, ville Morten slå ham i nakken bakfra.
Bilen nærmet seg sakte bygningen, og bak vindusviskerne på frontruten, som var travle med å holde tritt med det øsende regnet, kunne Morten se et ansikt som virket veldig kjent. En lyshåret mann i førtiårene. Han kikket skiftvis mot den gamle fabrikken på hans venstre hånd, som han nå var begynt å kjøre langs, og på grusveien foran ham, som var dekket med utallige små og store hull.
Morten gikk ut på betongtrappen, utenfor døråpningen, for å vise Johan Berg hvilken inngang han skulle benytte seg av.
«Heldig med regnværet», tenkte han. Nå ville det ikke engang virke mistenkelig at Morten ventet på ham inne i bygningen.
Han skyndte seg inn igjen, før Johan fikk mulighet til å kikke lenge nok på ham til å kunne gjenkjenne ham. Han hadde på lue og en stor jakke, det var kanskje nok til å stoppe alarmklokkene i Johans hode fra å ringe, så lenge han så ham på avstand.
Men så fort øynene deres møttes, ville helvete bryte løs. Hvis alt gikk etter planen, ville øynene deres aldri møtes.
Morten stilte seg bak et hyllesystem han hadde funnet et annet sted i bygningen og hadde plassert ved siden av døren. Han håpet, og regnet med, at når Johan Berg kom inn gjennom døråpningen, ville han først se til begge sider for å lete etter ham, og så fortsette gjennom den mørke korridoren, mot en annen dør som førte inn i en stor hall.
Der var det store vinduer og mye mer lys. Så snart han passerte Mortens skjulested, ville han slå til.
Utenfor hørte han at bilen ble stilt like ved siden av trappen. Motoren ble slukket, og en bildør smekket igjen.
Morten sto klar med hammeren i sin høyre hånd. Allerede nå kunne han merke hvordan grepet var blitt vått av svette.
Han hørte langsomme fottrinn i trappen, samtidig som en matt silhuett begynte å vise seg i rommet der det begrensede dagslyset kom inn gjennom døråpningen. Og så ble det helt stille.
I noen sekunder kunne Morten bare høre lyden av regnet som buldret mot de gamle takplatene over hodet hans.
At Johan Berg var litt engstelig over å skulle møte en potensielt livsfarlig person på et sted som dette, forundret ikke Morten, men han var sikker på at journalisten var ivrig nok etter å få historien, til at han ville fortsette inn i bygningen.
Dessuten hadde John Villumsen heller ikke noen grunn til å ville gjøre ham noe.
– Hallo!, sa Johan Berg høyt.
Men det kom ikke noe annet svar enn et svakt ekko fra hallen på den andre siden av neste døråpning.
Straks etter så Morten sin gamle fiende, Johan Berg, gå forbi hyllesystemet han skjulte seg bak. Han kikket seg ikke engang til sidene, men gikk rolig over mot hallen med blikket rettet fremover.
Med begge hender i jakkelommene sine, virket han ikke på noen måte urolig, men så ut som om han kun var ute på enda et ubetydelig arbeidsærend.
«Stakkars fyr», tenkte Morten. «Så selvsikker han ser ut. Hvis han bare visste at han er blitt lokket i en felle, som en annen idiot.»
– Hallo, gjentok Johan Berg da han nesten var fremme ved døråpningen som førte inn til den store hallen.
Nå! Morten sprang frem fra skjulestedet sitt, over mot Johan Berg. Det var omtrent fire meter fra hyllesystemet til der hvor Johan sto med ryggen vendt mot Morten, og allerede ved det første skritt hadde det nesten gått helt galt.
Morten klarte å sparke til noe som lå i mørket på gulvet, og det fikk Johan Berg til å vende seg mot ham.
Øynene deres møttes. Journalisten så forbløffet ut, men sto helt ubevegelig med hendene i lommene sine mens Morten nærmet seg.
– Hva faen, var det eneste Johan Berg rakk å si før hammeren traff ham midt i ansiktet. Han falt bakover og landet med et stort brak på noe som hørtes ut som en bunke metallplater.
Morten bøyde seg ned og slo ham enda en gang i ansiktet med hammeren.
– Takk for sist, sa han høyt.
– Men nå er du altså ferdig med å henge ut uskyldige mennesker i avisen din.
Han syntes plutselig at han hørte en merkelig lyd. Han reiste seg opp og så over mot døråpningen. Det var ingenting å se, bortsett fra biler som kjørte forbi på motorveien over. «Det var nok bare ekkoet fra min egen stemme», tenkte han.
Han puttet raskt hammeren ned i bagen sin igjen, og begynte å gå mot utgangen.
Da han kom til trappen utenfor, så han et syn som var så uvirkelig at det gikk adskillige sekunder før han forstod det.
På begge sidene av trappen sto det masse mennesker, alle sammen kledd i svart.
Om de var menn eller kvinner var ikke mulig å se, da de hadde masker foran ansiktene, og overkroppene deres var dekket med skuddsikre vester.
De hadde svarte hjelmer på hodet, og alle siktet på ham med maskinpistoler. De var kanskje åtte eller ti stykker til sammen.
– Hold hendene sånn at vi kan se dem, ropte en av dem.
Det gikk plutselig opp for Morten hva som hadde skjedd. Johan Berg hadde fortalt politiet at han hadde fått kontakt med John Villumsen, og de hadde lagt en felle for ham.
Han løftet opp armene sine.
– Jeg er ikke John Villumsen, sa han med spak stemme.
Denne saken ble første gang publisert 03/04 2020, og sist oppdatert 24/03 2021.
