Samtale i natten
Jeg vet det er tabu, men ett av barna er min favoritt
At foreldre kan ha en «gullunge», har alle hørt. Aina innrømmer at hun favoriserer det ene barnet sitt.
Med senket blikk tar Aina opp et tema hun mener er tabu.
– Jeg har tre barn og én klar favoritt, går hun rett på sak.
– «Hun er den eneste jenta», har jeg i alle år unnskyldt forskjellsbehandlingen. Min mann og jeg har i like stor grad stilt opp for våre to, eldre sønner, men det er ingen tvil om at Maren har fått mest oppmerksomhet og kjærlighet. «Guttene er tøffe og tåler at prinsessen vår blir skjemt bort litt ekstra», trodde jeg.
Nå som de er voksne og har egne barn har det vist seg at de ikke gjorde det.
– Hvorfor elsker du ikke oss likt høyt? spurte vår eldste nylig. Guttene hadde pratet om det og var enige om at Maren ble favorisert. – Jeg ville aldri ha behandlet mine barn så ulikt!, sa han bittert.
Spesielt det at han var bitter overrasket henne.
– Hva svarte du?
– At å måle kjærlighet er vanskelig. Det svaret ble for vagt for ham. Han ba meg komme tilbake med et bedre.
Det førte til at hun leste seg opp på psykologien om hvorfor foreldre har en «gullunge».
– Sannheten er jeg redd vil bli for brutalt å høre, sier hun med lav stemme.
Les også (+) I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Ignorerte henne
Aina visste at guttene var det hun kaller «sjalu» på søsteren.
– Jeg har alltid tenkt at «sånn er det mellom søsken». Maren ble født åtte år etter eldstemann og ble ganske riktig fra dag én «gulljenta».
Hun grubler på hva hun skal svare sønnene.
– Jeg kunne si at «ulike mennesker bringer frem forskjellige sider hos oss». Maren ble født med et vesen som gjør andre glade. Attpåklatten vår er mild, snill og god.
– Og brødrene, hvordan er de av vesen?
– Som spedbarn gråt de begge konstant, og var vanskelige å trøste. Det er bare to år mellom dem. De slet med konsentrasjonsvansker og knyttet seg ikke lett til andre, men fant hverandre. De er både like av vesen og utseende. Mange har trodd de er tvillinger.
Hun forteller at guttene som barn ignorerte søsteren.
– Maren har bestandig gjort sitt beste for å bli venn med dem, men konstant blitt avvist av begge to. Å være vår gullunge skapte problemer for henne.
– Hva gjorde dere for å løse konflikten?
– Tja, ja, sier hun og smører på mer rosa leppestift mens hun tenker seg om.
– De var noen rampegutter som barn og fikk mye kjeft av meg. Mannen min var mer tålmodig med dem. De bærer ikke samme nag til ham. Vel, det er jo åpenbart at vi ikke klarte å løse konflikten. Det ble en ond sirkel. Når guttene var avvisende til Maren, fikk de kjeft og hun trøst.
– Hva ville du ha gjort annerledes om mulig?
– Jeg burde ha vært mer varsom med dem, tatt mer hensyn til deres følelser og prøvd å prate med dem. I stedet ble jeg sint og tvang dem til å inkludere søsteren i leken. Sønnene våre har rett når de påstår at jeg forskjellsbehandlet barna mine.
Les også (+) Sjefen gjorde livet mitt til et mareritt
Tabu
Den pent stelte damen forteller at hun ble sykmeldt fra jobben da guttene var små.
– De hadde konstant «maur i buksa». Ingen av dem klarte for eksempel å holde øyekontakt mer enn et sekund. Vi trodde det feilte dem noe og tok dem med til utredninger hos leger, men ingen diagnose ble stilt. Det var vanskelig å få et nært forhold til dem.
– Også for mannen din?
Hun nikker kort til svar.
– Vi hadde bestemt oss for ikke å få flere barn. Maren var med andre ord ikke planlagt. Jeg gruet meg til hun skulle bli født. Ville vi få enda en urokråke?
Til hennes overraskelse var deres tredje barn det hun kaller «en engel».
– Maren sov godt, spiste uten problemer, var sosial og blid, og diltet fornøyd etter oss. Med store, blå øyne erklærte hun titt og ofte at hun elsket oss. Hun gjorde det også lett å elske henne. Selv ikke i tenårene var hun kranglevoren. Guttene derimot har alltid hatt et voldsomt temperament.
– Hvem ligner de sånn sett?
– Eeehh, sier hun nølende, – det er nok dessverre meg. De trykket konstant på knapper som gjorde at jeg fikk kort lunte. Med dem ble jeg frustrert, sint og sliten.
– Med Maren følte jeg meg mer kompetent som forelder. Hun smilte ofte og jeg smilte tilbake. Vi fikk umiddelbart et fint samspill. Hun gjorde meg rolig. Rollen som mamma ble med henne mye mer gledesfylt.
– Kan det være at sønnene dine egentlig trengte deg mest?
– Absolutt! Jeg mener riktig nok at de aldri led noen nød, men de vokste opp med en mindre «vellykket» mor enn Maren. De utløste ikke de samme varme følelsene hos meg. Det er brutalt selv å innrømme overfor meg selv. Er det en sannhet de bør bli fortalt? spør hun seg.
– Å favorisere et barn er jo «fy-fy» – tabu!
Unnskyld
Ennå har hun unngått å gi sønnene et klart svar.
– Hvordan er dynamikken i familien i dag?
– Vi hjelper og følger opp alle våre barn og barnebarn, men vi koser oss mest sammen med Maren og hennes familie, innrømmer hun.
– De møter oss med åpne armer. Hos guttene og deres familier virker hverdagen generelt mer trøblete.
Hun understreker at samtlige barn og barnebarn er elsket.
– Relasjonene vi har til dem derimot er i dag som under oppveksten høyst forskjellige.
Eldstesønnen sa rett ut at spesielt moren elsker sitt yngste barn mer enn guttene.
– Han har rett og det er jo forferdelig! sier hun og sier hun har dårlig samvittighet.
– Hva kan du gjøre for å skape en bedre balanse?
– I løpet av denne samtalen har jeg kommet frem til at jeg må be dem om unnskyldning og være ærlig om mine følelser. Først da tror jeg vi har en sjanse til å starte på nytt, sier hun og håper sønnene vil gi henne den sjansen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «Samtale i natten» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 17/11 2023.
