Jeg var 16 år da verden ble mørk. Jeg forsto ikke den gang at alt ville bli bra igjen

Anne (31) var tenåring da verden ble mørk. Det tok tid å forstå hvorfor.

– Jeg ble bare tom, sier hun.

– Jeg slet med å gå på skolen. Selv det å komme seg ut av huset føltes umulig. Aller helst ville jeg ligge i sengen, trekke dynen langt over hodet og stilne smerten inni meg. Kroppen min var livredd – for et eller annet, og frykten økte fordi jeg ikke visste hva.

Hun var 16 år og bodde i et stort hus med foreldrene og to, eldre halvsøsken.

– De fleste anså meg nok for å være sosial og sprudlende. I motsetning til resten av familien var jeg hverken atletisk eller musikalsk, men jeg klarte meg på skolen og hadde mange venner.

– Min beste egenskap var å fange opp hvordan andre egentlig hadde det. Kanskje fordi jeg selv slet på innsiden? Jeg har alltid likt å vise omsorg.

Derfor valgte hun som voksen å bli sykepleier.

– Hvordan reagerte familien og venner på forandringen ved deg?

– Mamma og pappa er verdens søteste, understreker hun, – men de slet med å forstå.

– «Husk at hun er tenåring, Gro», hørte jeg pappa si til mamma.

– «Ja, men det har hun jo vært i tre år – uten å reagere sånn», svarte mamma.

– Jeg husker den samtalen, fordi den skrek i hodet mitt. De prøvde å få meg ut av huset, det vil si å ta del i skolen og andre aktiviteter. For meg ble det et ulevelig mas.

Hvorfor?

Anne ble stadig mørkere til sinns.

– Der og da opplevde jeg ikke mine foreldres innsats som hjelp.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

«Skjønner de ikke at jeg sliter med å leve?» tenkte jeg.

En gang skrek jeg til dem at jeg ønsket å dø. De ble sjokkerte, men anså det for å være et tenåringsopprør. Ingen fryktet at jeg ville forsøke å ta livet av meg – inntil det skjedde.

Den bunnløse fortvilelsen vokste i henne, og stort sett ble hun liggende i sengen.

– Etter hvert ble jeg selvsagt tvunget med til legen. Han fikk ikke ett ord ut av meg og sendte meg til en hastesamtale hos psykolog. Diagnosen ble angst og depresjon.

– Mamma spurte psykologen «hvorfor?». De hadde jo hatt en omgjengelig og grei datter.

Foreldrene søkte en årsak og kunne ikke finne den.

– Det var riktig at jeg overhodet ikke manglet noe, hverken oppmuntring eller oppmerksomhet. Jeg var født inn i prototypen på en drømmefamilie.

Til slutt nøstet hun opp at alt det positive ved hjemmet for henne ble en belastning.

– Sannheten er at mamma, pappa og mine eldre søsken er supermennesker, forteller hun litt spøkefullt.

– Samtlige har topp utdannelser og jobber, i fritiden er de mesterkokker og atleter, alle tangerer flere instrumenter, og i tillegg er de svært pene.

Hun ler av sin egen oppsummering.

– De er nesten er for gode til å være sanne, men de er faktisk nettopp det– både sanne og gode, understreker hun.

– Uten en gang å ha innrømmet det overfor meg selv, kjente jeg på å være «svanefamiliens» andunge. Den litt lubne jenta, som var klønete med det meste. Jeg var høyt elsket. Problemet var at jeg ikke elsket meg selv.

– Var det en form for konkurranse mellom dere?

– Nei, sier hun bestemt.

– Men jeg opplevde det slik, og hadde en svært dårlig selvfølelse. Det finnes ingen fasit på hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Alt jeg vet er at det hjalp å lære og elske seg selv.

Før hun forsto det, ble hun enda mer deprimert.

– Det nytter ikke å flykte fra sine indre demoner.

Les også (+): Kristian fremsto som drømmemannen, men han var et monster

Felles trøst

Anne taklet ikke presset om å skulle tilbake på skolen eller å bli den blide datteren hun en gang hadde vært. Hun skjøv unna både søsken og venner.

– Det ble et slit å leve. Ingenting ga meg glede lenger. Derfor forsøkte jeg å ende livet. To ganger.

Det var moren som fant henne. Begge gangene.

– I dag er jeg inderlig glad for at hun fant meg i tide, men den første gangen ble jeg veldig sint på mamma. Jeg ville jo ikke leve.

– Da mamma fant meg, hulket jeg i armene hennes. Det løsnet noe inni meg, bitte litt – men nok.

Foreldrene fikk henne innlagt på psykiatrisk avdeling.

– Akkurat da hatet jeg dem for det. Jeg følte heller ikke at det hjalp noe særlig å prate med fagfolk.

Men moren inspirerte henne til å prate med andre som har overlevd selvmordsforsøk.

Anne fikk kontakt med Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS).

– For meg ble det redningen, sier hun.

– Det hjalp meg å høre at jeg ikke er alene med slike tunge tanker. Dessuten var det oppmuntrende å møte andre som hadde klart å akseptere seg selv fullt og helt.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

De ga meg håp.

Les også (+): – Jeg har opplevd det verste av alt

Livsglad

I dag kjenner Anne på en yr glede over å gå ut av døren.

– Jeg lurer ikke lenger meg selv eller andre ved å late som jeg har det bra. Nå er livet stort sett langt mer enn bra – på ekte.

– De fleste av oss har også dårlige dager. Hvordan møter du dem?

– De skremmer meg ikke lenger. Jeg prøver å tenke at over skyene skinner solen. Det har jo livet vist meg, sier hun optimistisk.

– Hvor krevende er det å komme seg dit du er nå?

– Du må øve deg på å leve, jobbe med deg selv minutt for minutt – hver eneste dag. Klart det koster litt, men jeg lover deg at det absolutt er verdt innsatsen!

Anne ønsker å gi andre håp.

– Når alt føles bekmørkt, er det vanskelig å finne mening. Vit at de tunge tankene vil bli lettere. Ja, det tar tid og det er krevende, men det er gull ved enden av regnbuen, oppmuntrer hun.

– Selv ikke en pandemi skal få ta knekken på livsgleden min!

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «Samtale i natten» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Ingen voksne hjalp deg, enda de visste

Jeg lot ham holde på med den andre kvinnen, jeg trodde det ville gå over

Denne saken ble første gang publisert 29/11 2022, og sist oppdatert 29/11 2022.