leserne forteller
Jeg skammer meg over sønnen min og hva han har blitt
Sissel (49) følte lettelse da sønnen Christians (26) besøk var over. – I to uker har energien min gått til å styre unna samtaler om enkelte tema, forteller hun.
Hun er en flott dame som kommer til avtalen vår i trenchcoat og høye støvletter. Jeg vet fra før at Sissel er sekretær i et advokatfirma, at hun bor i et område av Oslo som er kjent for å være av de bedre stedene å bo, og at hun har et stort hjerte. I fritiden stiller hun opp for en frivillig organisasjon.
– Jeg føler skam og tør ikke fortelle noen om hva slags tanker min eneste sønn har, er det første hun sier.
Hva er det verste som kan skje en mor? Det verste er at noe forferdelig skjer med barnet ditt, at han eller hun blir alvorlig skadet eller syk. Eller at han eller hun dør.
Alle mødre er enig i at det er slik. Men Sissel sier at det finnes noe som er nesten like ille, nemlig at det barnet du har oppdratt og elsket ikke har respekt for andre mennesker.
– Jeg føler meg rådvill og fortvilet, for den gutten jeg lærte opp til å bli et godt menneske, ser på andre som mindre verdt enn seg selv, og han nører opp under frykt og angst for hva nye landsmenn kan bringe med seg inn i landet vårt. Han sier at de kommer hit for å utnytte vårt velferdssystem, at de er kjeltringer og mordere, og det er ikke greit, sier hun og rister på hodet.
Hun er kommet på kollisjonskurs med sitt voksne barn, og nå sitter hun rett overfor meg og viser sin fortvilelse. Innimellom setningene rister hun på hodet og sukker.
– Jeg kommer fra et helt alminnelig norsk hjem med gode verdier. Da jeg vokste opp, ble jeg gjort oppmerksom på hvor heldige vi er, vi som er født i Norge. Livets største lottogevinst er å bli født i et så rikt land med så mange velferdsgoder, sier hun rolig.
Som ung drømte Sissel om å få litt mer enn hva foreldrene hennes kunne by på. Hun skjelte til dem som hadde god råd og drømte om å få det som dem. Hun innrømmer det.
I ung alder, etter å ha fullført videregående skole innen handel og kontor, fikk hun jobb i et privat firma som importerte klær. Da møtte hun Egil, som hun giftet seg med. Han var eierens sønn og levde høyt på strå.
– Han var kjekk å se på, verdensvant og tok meg med på restauranter og ferieturer. Jeg lot meg fascinere og var stolt over å ha en kjæreste som ham, innrømmer hun.
Til og med hennes jordnære foreldre lot seg begeistre. De kjøpte inn nye klær da de skulle ha den vordende svigersønnen på middag første gang.
I mange år var de stolte over at datteren hadde gjort et så godt parti.
– Vi giftet oss og fikk sønnen vår, Christian. Dessverre ble ikke hverdagen så fantastisk som jeg hadde drømt om. Jeg oppdaget at det manglet noe essensielt, nemlig varme og kjærlighet. Det var et voldsomt fokus på penger. Det som kunne sette i gang en diskusjon rundt middagsbordet, var om staten grabbet til seg for mye av det som egentlig var Egils og våre penger, forklarer hun.
Les også (+): Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex
Sønnen min klarte ikke å få vitnemål
Sissel forlot ektemannen, og selv om han satt godt i det, fikk hun nesten ikke med seg noe av verdi ut av ekteskapet, økonomisk.
– Jeg kjøpte meg et lite hus i utkanten av Oslo og bestemte meg for å klare meg selv. Etter kort tid fikk jeg jobb i advokatfirmaet som jeg fremdeles er ansatt i, og jeg fikk det bedre, ikke minst fordi jeg kunne leve i tråd med egne verdier, forklarer hun.
I de første årene etter skilsmissen bodde sønnen mest hos henne, fordi faren var mye ute på reiser, og det var gode år.
– Christian var en god gutt, selv om han nok også var bortskjemt. Han hadde det dyreste og flotteste av alt, fordi pappaen sørget godt for ham, og han hadde mange venner og klarte seg godt sosialt, minnes mammaen.
Sissel giftet seg på nytt og fikk en datter med sin nye mann. Noe skjedde da sønnen ble 14–15 år gammel. Han ble opptatt av å være den rike. Han ville bo mer og mer hos faren, og der nøt han å få mer penger mellom hendene.
– Jeg ser nå at han ble bortskjemt og lat. Da han begynte på videregående skole, gjorde han en så slett innsats at han ikke besto, og han fikk ikke vitnemål. Min eksmann stilte dumsnilt opp og ga ham jobb i firmaet sitt. Der fikk jeg inntrykk av at han kunne komme og gå når han ville, og likevel få lønn, forteller mammaen.
Christian fikk en fin leilighet av faren da han fylte 20 år, og han levde på livets solside. Han snakket negativt om vanlige mennesker, og Sissel korrigerte ham og minnet ham om at ikke alle blir født inn i velstand. Likevel fortsatte han.
Folk som går på Nav er tapere, ifølge ham, og innvandrere ble karakterisert som snyltere og terrorister. De kommer hit og forsyner seg av vårt, kunne han si, og han sa rett ut at han mente de måtte reise tilbake til stedet de kom fra.
At han selv ville ha vært en Nav-er hvis ikke det hadde vært for farens pengestøtte, ble ikke snakket om.
– I begynnelsen tenkte jeg at dette var umodne tanker som kom til å bli borte, bare han fikk innspill fra meg og andre om at han tok feil. I stedet ble det verre og verre. Han ser på seg selv som mer verdt enn andre. At han er en slabbedask som ikke bidrar vesentlig, ser han ikke selv, sier mammaen.
Les også (+): Min mann styrte økonomien, og vi levde et liv i sus og dus. Sjokket kom som lyn fra klar himmel
Han begynte å legge ut ting på sosiale medier
I lang tid bagatelliserte hun holdningene hans. Når hun snakket med folk som hadde møtt ham, sa de at han var en kjekk ung mann, og hun valgte å ta det til seg.
Og så lenge hun unngikk å snakke om betente temaer, hadde de det hyggelig når de var sammen.
– Men så begynte han å legge ut ting på sosiale medier, som definitivt var rasistisk, og han meldte seg inn i innvandringsfiendtlige grupper. Han har blitt mer og mer ekstrem. Det plager meg etter hvert så mye at jeg lar være å følge med på hva han skriver, sier mammaen.
– Det siste året har ting eskalert. Etter at det ble slutt med en kjæreste han hadde, har jeg inntrykk av at han er blitt enda mer ekstrem. Han sitter hjemme hos seg selv og poster innlegg som bygger opp under fremmedhatet han føler. Praktisk talt ingen trykker liker på det han poster, men det skremmer ham ikke fra å fortsette, forteller Sissel.
Hun føler at sønnen er blitt en taper og et utskudd. Ikke engang vennene hans gir ham støtte. Nå sitter han mest alene og deler tanker med likesinnede.
Nylig hadde Sissel invitert til familiemiddag og sønnen kom og bodde hos henne et par uker. Da var de samlet, hele familien: Sissels nye mann, deres felles datter, mannens to barn fra tidligere ekteskap og Sissels sønn Christian.
– Alle de andre har store hjerter, og de var enige om at vi må ønske flyktninger velkommen til Norge. Da dette ble samtaleemne, skilte Christian seg så sterkt ut at jeg følte meg syk. Ord som jeg ikke klarer å si, nedsettende grusomme ord ble brukt om mennesker fra andre land. Det ble ekstremt ubehagelig rundt bordet flere ganger, og jeg ble brannslukkeren som krevde at vi snakket om noe annet, sier hun.
Sissel sier at hun deler sin historie for å synliggjøre hvor vondt det er å være grunnleggende uenig med et nært familiemedlem, om noe så viktig som menneskeverdet.
– Jeg er glad vi har ytringsfrihet i Norge, og jeg tåler en meningsutveksling, men at min sønn er så låst i et elendig menneskesyn, plager meg sterkt. Jeg føler skam fordi han er så uklok. Jeg skammer meg over å være mor til en som ikke forstår bedre, sier hun.
Før hun avslutter, poengterer hun at hun er glad i Christian, tross alt.
– Jeg klamrer meg fast i håpet om at han en dag endrer kurs. Kanskje innser han en dag at de som kommer hit, bare er på jakt etter trygghet og et godt liv for seg og sine barn. Forhåpentlig blir han så voksen at han slutter å skjære alle over én kam. Jeg må og vil tro at det ordner seg til slutt, sier hun.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 08/07 2022, og sist oppdatert 31/08 2022.
