Leserne forteller
Jeg tok et drastisk valg. Nå må jeg feire julen uten barna
– Jeg kjedet meg og så for meg et mer festlig liv med en annen mann. I stedet sitter jeg alene kveld etter kveld.
Jeg ønsker å fortelle min historie for å vise at alt har sin pris.
Jeg er slett ikke så sikker på at jeg gjorde det riktige da jeg bestemte meg for å gjøre slutt på et 15 år langt ekteskap – fordi jeg var sliten og lei og ikke følte meg tiltrukket av ektemannen min lenger.
Barnas far tok bruddet svært tungt. Da han etter et halvt år fikk tilbud om en god jobb i hjembyen, slo han til. Han ønsket å komme seg bort, og det hadde jeg forståelse for.
Vi ble enige om at barna skulle besøke ham så ofte som mulig i skoleferiene.
Det daglige ansvaret har jeg ikke følt som en byrde. Jeg har hele veien vært innstilt på å greie tilværelsen som alenemor.
Siden jeg bare har jobbet i halv stilling etter at vi fikk barn, var det aldri spørsmål om hvor barna skulle bo. Det var en selvfølge for oss begge at jeg fikk den daglige omsorgen.
Jeg gikk gladelig med på at barna skulle feire jul hos mor det ene året og hos far det neste, og da i to uker om gangen. Den første julen, i fjor, var de sammen med meg.
Eksmannen min sa ofte at han gruet seg til å feire julen alene, men jeg lo av ham og sa at han pent måtte venne seg til det, i likhet med andre fraskilte foreldre.
Les også (+): Min eksmanns nye kjæreste har overtatt alt som en gang var mitt
Jul alene
Jeg var på vei inn i julen sammen med barna mine og følte ingen medlidenhet med faren deres.
Da barna uttrykte bekymring for faren, sa jeg at de ikke måtte tenke så mye på det.
«Han kommer til å få en flott jul sammen med venner og familie. Voksne greier seg», sa jeg til dem.
Nå nærmer julen seg med stormskritt. For hver dag som går, blir den knugende følelsen mer påtrengende.
Jeg blir til stadighet minnet på det jeg nesten ikke orker å tenke på; at jeg må feire julen alene i år.
Jeg vet ikke hvordan jeg hadde tenkt meg at dette skulle bli. Sannheten er at jeg var
altfor korttenkt.
Jeg evnet ikke å sette meg inn i situasjonen til barnas far. Nå ønsker jeg bare at han skal si at de likevel kan feire julen sammen med meg.
Jeg har alltid vært opptatt av tradisjoner, og jeg har bare gode minner fra de julene som har vært, også sammen med eksmannen min. Vi kranglet aldri, og i ettertid ser jeg at vi hadde mange fine stunder sammen.
Problemet er at jeg på et tidspunkt ikke greide å se disse stundene. De var for lavmælte og forutsigbare. Jeg følte at jeg levde i et vakuum, at livet mitt var blottet for overraskelser.
Alle disse negative tankene gjorde at jeg ikke fanget de gode stundene.
Livet er ikke blitt som jeg hadde tenkt. Eksmannen min har fått en samboer som ikke har barn, han er den av oss som kanskje er lykkeligst.
Jeg, som trodde at livet virkelig skulle begynne å smile til meg, føler tomhet og anger. Jeg har påført andre masse smerte fordi jeg var mest opptatt av å realisere mine egne drømmer.
Barna har klandret meg for at jeg forlot faren deres. De har slitt med savn og sorg i kjølvannet av skilsmissen. Nå har de endelig begynt å bli glade igjen.
Ikke alt blir som man har tenkt. Det er min historie et eksempel på. Sannheten er at jeg forelsket meg i en kollega mens jeg ennå var gift. Vi hadde en romanse.
Når jeg går fra mannen min, blir det oss, tenkte jeg. Men elskeren min var ikke interessert i et forpliktende forhold til en dame med tre små barn. Han lot ikke høre fra seg da jeg fortalte at jeg var blitt alene.
Jeg har vært som en tåpelig og naiv tenåring. Ekteskapet mitt var ikke fullt av sprut, men det var trygt og godt. Jeg kjedet meg og så for meg et mer festlig liv med en annen mann.
I stedet sitter jeg kveld etter kveld alene. Venninnene mine tok avstand da jeg skilte meg. De er alle vel forankret i en kjernefamilie med mann og barn. Nå synes de at jeg får som fortjent.
Les også (+): Det eneste jeg vil, er å feire jul uten min kone
Dagene er blitt mørkere
I butikkvinduene stråler julepynten mot meg. Barna mine har kjøpt julegaver til faren og den nye samboeren.
De gleder seg til å feire julen nordpå, der besteforeldrene også bor. De har foreløpig ikke observert at jeg gruer meg til høytiden. Jeg forsøker å late som om det er helt greit for meg at de drar til faren.
Jeg var den som sa at de ikke måtte bekymre seg for faren da han satt alene. Begynner jeg å klage nå, kommer de til å fortelle meg at jeg har bedt om dette selv.
De er så store at de ser sammenhengene. Og jeg er den første til å se at jeg får som fortjent, men det gjør ikke min situasjon lettere. Jeg føler at jeg ikke kommer til å holde ut å gå gjennom høytiden uten å ha barna rundt meg.
I alle år har det vært for dem jeg har pyntet, bakt og feiret. I går kveld tok jeg meg sammen og laget en stor pepperkakedeig, men det var som om jeg ikke hadde kraft i hendene da jeg skulle elte den.
Jeg forteller ikke min historie for å få medlidenhet. Jeg håper bare at de erfaringene jeg har gjort, kan få andre som lever i «kjedelige» ekteskap, til å tenke seg godt om før de tar ut separasjon.
Vi lever i en tid der det fokuseres mye på samspill og harmoni i et forhold. Det er så lett å tro at alle andre har det så mye bedre enn deg.
Dessverre har jeg for sent lært at forutsigbarhet ikke nødvendigvis er kjedelig. I dag er det de trygge, stille stundene jeg savner mest. Jeg kan rett og slett ikke fatte hva det var som fikk meg til å bli så irrasjonell.
Jeg har ingen tro på gjenforening mellom eksmannen min og meg. Jeg vet at jeg i årene som kommer må nøye meg med å tilbringe annenhver jul sammen med barna.
Forhåpentlig går ting seg til. Kanskje treffer jeg med tiden en mann i samme situasjon som meg. Å ha en å feire julen sammen med, en som du er glad i, vil helt sikkert hjelpe på situasjonen.
Men det er fremdeles en gåte for meg hvordan jeg skal komme meg gjennom to ukers høytid uten å ha barna rundt meg.
Jeg har vurdert å reise bort, men vet ikke om jeg tør ta det skrittet. Å skape jul i huset og på tradisjonelt sett feire jul har alltid betydd mye for meg. Kanskje vil jeg føle meg helt forkommen og alene på et fremmed sted.
En venninne sa til meg at jeg må kjøpe meg en bok, en som handler om å tenke positivt. Hun sier at jeg må trene på å kose meg alene.
Tanken er ikke dum, men det er lett å grave seg ned i selvmedlidenhet i stedet. Heldigvis har jeg lovet barna at jeg skal forberede julen som normalt, slik at de får med seg førjulsstemningen hjemme hos meg.
Det løftet gjør at jeg må skjerpe meg. Det siste jeg vil, er at de skal føle at de burde ha vært hjemme og passet på meg. Jeg vet jo at de gleder seg til å være sammen med faren sin. Og neste år er det min tur igjen …
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 20/12 2023, og sist oppdatert 20/12 2023.
