De blå sidene
Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle bli som min egen mamma. Så skjedde det som ikke skal skje
Sammen med mine venners barn hadde jeg ry på meg for å være den alle barna elsket å være sammen med, men det var ikke så enkelt å være mamma som jeg trodde …
Jeg sitter hjemme i stuen og er lei meg. De tre barna mine er i seng, og jeg føler meg bare sliten og nedfor.
I dag gjorde jeg igjen det jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle gjøre. Jeg slo en av sønnene mine. Han gjorde meg så sint at jeg klappet til ham i ansiktet med flat hånd.
– Du er den verste mammaen i hele verden! Voksne har ikke lov til å slå barn. Jeg kan anmelde deg! skrek han til meg.
Jeg vokste opp i et hjem der det ble brukt fysisk avstraffelse mot meg og søsknene mine. Hørte vi ikke etter, ble vi slått på baken eller nærmest filleristet. Når moren min ble sint, pleide jeg å være livredd.
Jeg sto med hendene foran ansiktet og skrek: – Ikke slå, vær så snill, ikke slå! Jeg skal være snill, jeg skal oppføre meg ordentlig! De to brødrene mine oppførte seg på samme måte.
Det skulle ikke mye til for å gjøre moren min sint. Sølte vi ut melken eller slengte skoene fra oss på gulvet, føk hun opp som en tornado.
– Tror dere at jeg er en hushjelp? Dere er noen egoister, alle sammen, som ikke har lært å ta hensyn til andre, sa hun til oss.
Da jeg ble gammel nok til å se ting i en sammenheng, husker jeg at jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle bli en mamma som henne.
Jeg skulle elske barna mine og aldri slå dem eller sperre dem inne i et rom, slik hun gjorde med meg.
Les også (+) Noen menn blir aldri gode fedre. Sønnen min er en av dem
Mangel på kjærlighet
I dag har jeg vanskelig for å huske mor som noe annet enn et oppfarende vesen, som bare kjeftet, smelte og slo. Jeg husker ikke at vi lekte sammen med henne, spilte spill eller at jeg satt på fanget.
Det er som om det ikke eksisterte kjærlighet i hjemmet vårt. Bare hvis vi oppførte oss som hun ville, det vil si at vi var stille og pyntelige og ikke laget leven av noe slag, kunne hun like oss, virket det som.
Jeg fikk aldri noe godt forhold til moren min. I voksen alder har jeg ment at hun er altfor opptatt av å klandre alle rundt seg for at livet hennes ikke ble slik hun drømte om.
Fremdeles hører jeg aldri et positivt ord om meg selv. Hele livet har jeg følt at jeg ikke er bra nok eller har vært flink nok. At jeg jobber i butikk og ikke har større ambisjoner enn det, har nok skuffet henne veldig.
Hun er ingen god bestemor for mine tre barn, hun sier rett ut at hun ikke orker å være sammen med barna fordi de bråker for mye. Min manns foreldre er døde, ergo har jeg ingen til å avlaste meg.
Jeg var voksen da jeg giftet meg med verdens snilleste mann og fikk mitt første barn, en liten gutt. Under hele svangerskapet gledet jeg meg til det som skulle komme.
Jeg har alltid elsket unger. Alltid, når jeg var sammen med venner som hadde små barn, brukte jeg tiden til å leke med dem.
De betraktet meg som en morsom og leken tante. Derfor trodde jeg selv at jeg ville bli en god mor også.
Da Marius ble født og jeg holdt ham i armene for første gang, husker jeg at jeg hvisket i øret hans: – Jeg skal aldri gjøre deg noe vondt! Bare tanken på min egen barndom ga meg gåsehud.
Hvordan kan foreldre slå et barn? For meg var det uforståelig der og da. Kjærligheten føltes grenseløst sterk. Jeg så meg selv som en tigermamma, som ville kjempe med alle midler for å forsvare barnet mitt.
Den første tiden koste jeg meg med babyen min, dullet og diet. Men Marius sov ikke om nettene, han krevde like mye av meg enten det var dag eller natt, så jeg ble forferdelig sliten.
Da Marius var to år, ble jeg gravid igjen. Vi fikk enda en gutt, og jeg var hjemme med begge to. Det var langt mer slitsomt enn jeg hadde trodd, men jeg koste meg også.
Ett år senere var jeg gravid igjen. Det var ikke planlagt, men vi tenkte at tre er et bra tall på en søskenflokk.
Les også (+): Stesønnene mine tok alt da Johan døde. De ruinerte meg
Tette barn
I dag ser jeg at barna kom for tett. Med et barn på fem år, et på to år og en baby i huset mistet jeg kontrollen. Jeg var så sliten at jeg ofte ikke tenkte klart. Guttene var aktive, og jeg mistet meg selv.
Jeg glemmer aldri den første gangen jeg ga eldstesønnen en ørefik. Han var fem år og hadde spurt om å ta en kjeks. Jeg sa nei, han fortsatte å mase, og jeg sa nei igjen. Da han likevel sto der med kjeksen i munnen, klikket det for meg.
Plutselig hørte jeg lyden av hånden min som traff kinnet hans. Jeg husker blikket hans; han var som i sjokk. Etterpå følte jeg meg syk av sorg og skam.
Det har gått seks år siden jeg slo et av barna for første gang, dessverre kan jeg ikke skryte av at det ble siste gang. De siste årene har føltes som et blodslit. Barna får frem noe i meg, følelser som jeg trodde at jeg ikke hadde.
På det verste kommer et sinne jeg hater meg selv for, og som gjør at jeg mister kontrollen. Jeg har slått barna mine flere ganger. Den eneste jeg ikke har slått, er datteren min, for hun har et roligere vesen og hører bedre etter enn brødrene gjør.
Mens jeg før var leken og tålmodig, er jeg nå oppfarende og streng. Jeg ser at jeg har mistet meg selv. Problemet er at ungene suger alle kreftene mine.
Det er som om jeg blir spist opp og hjernen blir gal av maset, kranglingen og bråket som følger.
Mannen min sier at jeg må lære meg å telle til 10 og roe meg ned, men jeg klarer det ikke. Det er lett for ham, som er på jobb til sent på kveld hele uken og ikke opplever hvordan de kan være.
Sammen med ham oppfører også ungene seg helt annerledes. Det er meg de er infame og uoppdragne mot. Noen ganger kan det virke som om de ønsker at jeg skal bli rasende.
Så sitter jeg her, da, og føler sorg og skuffelse fordi jeg atter en gang gikk over streken og slo.
Tanken på at sønnen min sto akkurat slik jeg selv sto som barn – med hendene foran ansiktet mens han ba meg om å la være å slå – gir meg fysiske smerter i brystet.
Jeg er ingen snill mor. Det plager meg. Det eneste jeg vil, er at vi skal ha det godt sammen. Jeg elsker barna mine over alt.
I en samtale med en venninne sa hun at jeg ikke må bli så lei meg. Hun trøstet meg med å si at jeg er en bedre mor enn de fleste, og at de aller fleste en eller annen gang har straffet barnet sitt fysisk.
Jeg tror ikke at det er sant. Tanken på at barnevernet skal få vite og kanskje vurdere meg uegnet som mor, ligger som et spøkelse i bakhodet mitt.
Angsten for at barna skal forakte meg i stedet for å være glad i meg, rir meg også som en mare.
Å være en morsom tante når du ikke har barn selv, er en enkel sak. Å være en god mor er mye vanskeligere. Det har livet lært meg.
Og selv om jeg mener at det moren min gjorde var galt, så har jeg måttet revurdere mitt syn på henne også. Jeg er jo ikke bedre selv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 27/03 2024.
