Brevet jeg aldri sendte
Jeg kommer til å fortsette å lete etter deg. Det du gjorde mot meg er utilgivelig!
Du skal få kjenne på hva du gjorde, derfor fortsetter jeg å sende meldinger.
Hei
Etter å ha sendt deg utallige e-poster og tekstmeldinger over tid, sitter jeg nå her og skriver til deg, Kristian, gjennom brevs form, men samtidig som et innlegg på nettet.
Jeg tenker at det er viktig at både menn som deg og kvinner som meg leser hva jeg ønsker å si deg. Det du har gjort, og som du faktisk fremdeles gjør, er feigt og usselt, nemlig.
I dagens samfunn snakker vi om «ghosting», som går ut på at en person som har hatt utstrakt kontakt med en annen gjennom nettet og datingsider, plutselig bare «forsvinner». Du ble kjent med meg gjennom en datingside og vi skrev lange og veldig personlige brev til hverandre.
Etter hvert følte jeg at vi kjente hverandre veldig godt.
Du visste praktisk talt alt om meg, og jeg om deg, ut fra hva du sa. Brått ble du bare borte og lot være å svare på mine henvendelser. Jeg fikk ingen forklaring.
Det gjør vondt å være meg, for jeg sitter her med så utrolig mange spørsmål. Du sa at du likte meg veldig godt. Du sa at jeg er en flott kvinne.
Du sa at du kunne tenke deg å flytte til min hjemby og bli kjent med mine barn. Var det bare et skuespill?
Dessverre frykter jeg det. Når jeg nå sitter her og skriver føler jeg meg ikke bare lurt, men også naiv og dum.
Du og jeg ble kjærester gjennom ord før vi møttes fysisk. Da vi endelig møttes, føltes det ikke rart at vi sjekket inn sammen på et hotellrom for en helg, for vi hadde bygd opp tillit gjennom å snakke med hverandre både skriftlig og muntlig, og vi hadde sett hverandre når vi snakket på nettet.
Da vi skulle legge oss sammen, føltes det for meg som å dele seng med en jeg kjente godt. Jeg var ikke sjenert eller redd og følte at det var riktig. Jeg var sikker på at helgen var begynnelsen på et godt forhold mellom to voksne mennesker som hadde mange ting til felles.
Jeg var betatt av den jeg visste at du var og var sikker på at du hadde det på den samme måten.
I dag ser jeg at det er farlig å kommunisere for dypt og personlig på nett, når det ikke har skjedd et fysisk møte. Sannsynligvis var du iskald og beregnende da du møtte meg. Sannsynligvis hadde du også flere du «åpnet» deg for, og som du møtte på samme måte.
Nå finner jeg ikke navnet ditt lenger og ingen svarer når jeg ringer eller sender sms. Har du blokkert meg? Var jeg et eventyr en natt, bare? Var det en lek først å få meg villig og myk gjennom ord, for så å dumpe meg uten at jeg engang fikk vite det?
Det er gått tre måneder siden jeg så deg og siden da har jeg ikke hørt ett ord fra deg. Du kysset meg farvel og sa at du gledet deg til å se meg igjen, og så ble det stille.
Jeg har ikke tall på alle de meldingene jeg har sendt deg, og egentlig ønsker jeg ikke å gi meg, for du skal få kjenne at du har gjort noe som ikke er greit, og at du er feig, som ikke tør å si det som det er.
Jeg håper at andre kvinner kan lære noe av hva du lærte meg; nemlig at inderlig kontakt gjennom nettet ikke er virkelig.
Det er tull å bruke uker på å bli kjent med en du ikke har sittet fysisk overfor. Møt den du snakker med. Møt vedkommende mange ganger. Da ser du hvem han eller hun virkelig er. Da blir det ikke så lett å «ghoste».
Du tråkket ikke bare på meg, men påførte meg også et ødelagt selvbilde.
Hilsen hun du ghostet
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 20/06 2022, og sist oppdatert 21/06 2022.
