Leserne forteller
Jeg forlot barna mine da de var små. Avgjørelsen har forfulgt meg hele livet
Jeg ble gift på ny, men fortsatte å håpe. «Når de blir voksne, vil de kontakte deg, bare vent og se», sa mannen min, og jeg trodde på ham.
«Innviklet» er ordet jeg har brukt når mitt liv skal beskrives. Det slår meg at mange mennesker rundt om i Norge og andre land, har hatt – og har – innviklede liv.
Mennesker lever i turbulente ekteskap, blir skilt og gift på nytt. Barn blir sinte på foreldre, og en forelder manipulerer barn bort fra den andre forelderen. Overalt finnes drama og skjebner.
Jeg er en dame som blir pesjonist om ett år, og jeg sitter her og vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Det er en lang historie, og det føles som om jeg ble født inn i kaos.
Pappa var alkoholiker, og han var ikke snill hverken mot søsteren min, moren min eller meg. Og fordi mamma ikke klarte å forlate ham, sannsynligvis fordi hun var redd ham, tenkte jeg at jeg måtte komme meg bort så fort jeg kunne.
16 år gammel rømte jeg med kjæresten min Roy og flyttet til en by mer enn hundre mil unna.
I dag ser jeg at jeg ikke var moden nok til å stable på beina et voksenliv, og det rare er at jeg ikke forsto hvilken kontrollerende mann jeg var sammen med. Han var åtte år eldre enn meg og tok fullstendig styring over meg.
18 år gammel ble jeg mor for første gang, og to år senere fikk jeg barn nummer to og giftet meg.
Fordi mannen min, som etablerte et byggefirma, gjorde det bra i forretningslivet, sa jeg til meg selv at livet var bra, men det var ikke det – det var tøffe tider.
Hjemme ble jeg beordret rundt, og det ble min hverdag å gå på silkesokker og føle meg dum og ubrukelig. Når mannen min ville ha sex, nyttet det ikke å si at jeg hadde hodepine. Han overfalt meg til og med når jeg sov.
Når jeg tenker tilbake, vet jeg én ting, og det er at jeg midt i min usikkerhet var en kjærlig mamma for de to barna mine, men livet med en oppfarende og ufølsom mann gjorde meg engstelig, og etter noen år begynte jeg å drømme om å komme meg vekk.
Det var desperasjonen som drev meg til å flykte, og jeg innså at jeg ikke kunne ta barna med meg fordi mannen min da ville sette himmel og jord i bevegelse for å ta dem fra meg.
Han hadde flere ganger sagt hva som ville skje om jeg gjorde alvor av truslene mine om å forlate ham, og jeg torde ikke.
Les også (+): Jeg var hans elskerinne i 20 år. Til slutt kjørte jeg hjem til ham
Forlot barna mine
Vi skal tilbake på 1970- tallet. Jeg var i midten av 20-årene, hadde fått hyre på en båt og reiste fra alt – det føltes som om jeg ikke hadde noe valg.
Jeg forlot altså mine barn, og hver kveld når jeg la meg etter en lang arbeidsdag, gråt jeg. «En dag når dere blir store nok skal vi snakke sammen og gjenforenes», lovet jeg meg selv i slike stunder.
Men livet blir ikke slik du planlegger – det blir til mens du går. Om bord på skipet møtte jeg en ung mann fra et annet land. Han var snill, god og omsorgsfull. Jeg trengte en som tok vare på meg, og jeg ble med ham da jobben min på båten var over.
I flere år bodde han og jeg sammen i en europeisk storby, og vi dro til sjøs sammen med jevne mellomrom. Den eneste jeg hadde kontakt med hjemme i Norge, var moren min, selv om hun tok avstand fra det jeg hadde gjort.
Hun sa at barna mine trengte meg. «Stakkars Roy, som er alene om å ta vare på dem», sa hun også. Roy hadde fått skilsmisse ved dom på grunn av meg.
Det viste seg at min kjæreste hadde et rusproblem, og selv om han bare var snill og god, skiltes våre veier.
Noen år senere, da jeg var i slutten av 30-årene, møtte jeg en enkemann som hadde tre barn, og det ble min skjebne.
I stedet for å ta vare på egne barn, ble jeg mamma for hans tre små. De var nydelige barn, og jeg følte at de trengte meg.
Pappaen deres var grenseløst takknemlig over å ha møtt meg. I ham fant jeg endelig en trygg og solid havn, uten kaos og sorg.
Les også (+): Pappa kuttet meg ut da jeg sa jeg skulle skilles, og jeg forsto ikke hvorfor. Så kom det et brev
Han hatet meg
I årene som gikk forsøkte jeg flere ganger å komme i kontakt med barna mine. Pappaen deres giftet seg på nytt og fikk to barn til, og de vokste opp i en stor familie.
Han hatet meg og nektet meg å se mine to barn. Alle brevene og gavene jeg sendte, ble kastet, fikk jeg vite.
«Når de blir voksne, vil de kontakte deg, bare vent og se», sa mannen min, og jeg klamret meg fast i det håpet, for uansett hvilken vei mitt liv hadde tatt, var de det kjæreste jeg hadde.
Men årene gikk, og mens jeg ble mamma for tre andre, hørte jeg ingen ting fra dem jeg ga livet til. De var blitt unge voksne og kunne tenke selv, men likevel hørte jeg ingen ting.
Husket de meg ikke – husket de ikke varmen og omsorgen jeg ga dem – alle de gode klemmene? Hadde de ingen erindring av hvor kjærlig jeg var og hvor nær vi var hverandre? Ofte tenkte jeg på dette.
Jeg er klar over at jeg sviktet. Når folk rundt meg spurte om mitt liv, sa jeg at det var innviklet, at jeg hadde to barn som jeg ikke har kontakt med.
«Det må være fælt for deg», var omkvedet. Og ja, det har vært fælt. Helt til nå har jeg tenkt på dem hver dag, savnet, håpet og drømt.
Via mine søsken fikk jeg vite at barna mine giftet seg og fikk barn. De ville ikke ha kontakt med min familie og var tydelige på at den nye konen til faren var å betrakte som deres mor.
Selv tenkte jeg at faren deres ikke kunne ha forandret seg så mye, og at de må ha sett hans vanskelige sider.
De var voksne; burde de ikke ha forsøkt å sette seg inn i hvordan det var for meg den gangen? Noe måtte de da huske fra hans måte å behandle meg på?
Årene gikk. Mitt innviklede liv forble innviklet, og den såre drømmen fulgte meg som en skygge.
«Jeg er glad i min manns barn, men det blir aldri som mine egne», tenkte jeg mange ganger. Selv om jeg ikke hadde sett ungene mine siden de var syv og ni år gamle, visste jeg at jeg elsket dem høyere enn noe annet.
Det var for noen måneder siden at jeg innså at jeg må vinkle om. Drømmen om tilgivelse og gjenforening tok så mye energi at jeg ikke klarte å føle meg lykkelig.
«Mamma, du har oss», sa den yngste datteren til mannen min, og da hun ga meg en klem, var det som om jeg endelig så hvor heldig jeg er.
Det er en tid for alt, også for å la det som er deg kjært, gå. Jeg bestemte meg for å legge drømmen død og akseptere at mine to barn er tapt for alltid.
De er i 40-årene og er fremdeles styrt av hva faren deres har sagt om meg, og det er ingen ting jeg får gjort med det.
For meg ble det en befrielse da jeg endelig forsonet meg med min historie. Jeg kan ikke bruke resten av livet på å angre på at jeg dro fra barna mine, for gjort er gjort. Det var et riktig valg for meg og min mentale helse.
Valget jeg har tatt nå, har gjort at jeg ikke bruker ordet «innviklet» lenger om mitt liv. I grunnen er det enkelt:
Jeg er blitt bestemor til fire barn, og de fyller huset vårt med glede og latter rett som det er. Livet med mannen min og hans voksne barn og barnebarn er alt annet enn komplisert. Isolert sett, her vi er, blir jeg satt grenseløst pris på og jeg er elsket.
«Du er mammaen vår, uansett hvordan du ser på det», har hans tre barn sagt til meg. Så herfra og resten av tiden er de mine og jeg deres – hundre prosent.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 10/04 2024, og sist oppdatert 10/04 2024.
