De blå sidene
Jeg arvet hytta sammen med min bror, men så gjorde han noe som endret alt
Da jeg og broren min arvet hver vår halvpart av hytta på fjellet, ble jeg overlykkelig. Men etter noen år endret alt seg.
Barndommen min var både sår og god samtidig. Mor var snill og ga mye kjærlighet og omsorg, men hun var beskjeden og selvutslettende.
Andres behov og ønsker kom alltid foran hennes egne. Hun var der bestandig for storebror Oskar og meg. Overfor far var hun svært ettergivende, det virket som om hun så på alle menn som en slags overmakt som hun bare måtte føye seg etter.
Det de sa og mente, var lov. Slik ble det også i forholdet til Oskar etter hvert som han vokste til.
Far var selger og borte hjemmefra i lange perioder om gangen. Det var alltid spennende når han kom hjem, pent kledd, kanskje med gaver og alle var glade.
Bare ikke mor. Hun fikk noe sørgmodig over seg når pappa kom hjem, noe jeg ikke kunne forstå.
Jeg la også merke til at hver gang far reiste igjen, ble mor underlig fraværende og luktet det jeg etter hvert forsto var alkohol.
Hvor hun oppbevarte flaskene, fant jeg ut en dag jeg var alene hjemme og tok noen bøker ut av bokhyllen. Gjemt bak bøkene fant jeg noen flate flasker som luktet slik mor luktet… Jeg var vel 11-12 år gammel.
Etter hvert som jeg ble eldre, forsto jeg at far hadde flere sider enn å være som et spennende pust fra den store verden. Jeg forsto at han var en skikkelig sjarmør og slett ingen trofast ektemann.
Mye av pengene han tjente, gikk til fest og andre kvinner, og jeg forsto hvorfor mor måtte ta vaskejobber for å få endene til å møtes.
Jeg var, og er fremdeles, ettergivende og konfliktsky og svært opptatt av at alle rundt meg skal være fornøyd og ikke bli sint eller irritert på meg. Litt sånn som mor.
Oskar derimot, utviklet seg til å bli en utadvendt og ærgjerrig streber. Han giftet seg med en flott dame med samme innstilling.
Les også (+): Jeg var så lei av å ha dårlig råd, men tok et grusomt dårlig valg
Hytteavtalen
Da jeg var 32 år gammel, døde far på en måte som på sett og vis sto i stil til livet han levde, han falt om på et tilfeldig hotell i armene på en av sine tilfeldige damebekjentskaper. Det var hjertet som sviktet.
Far og mor hadde vært enige om at Oskar og jeg skulle eie hytta på fjellet med en halvpart hver.
De hadde til og med skrevet det ned, og etter fars død ønsket mor at vi skulle overta med én gang.
Oskar og jeg skulle bruke hytta annenhver påske og ellers dele likt på bruken gjennom året. Da skulle vi jo selvfølgelig også dele likt på utgiftene.
Jeg, som egentlig aldri forventet noe, ble veldig takknemlig for denne likestillingen med min vellykkede storebror. Jeg hadde nemlig fått en slags oppfatning av at Oskar tok det som en selvfølge at det var han som skulle overta hytta når tiden kom.
Jeg har aldri vært så glad og opprømt som da jeg fikk høre om hytteavtalen. Det var starten på en veldig god periode i livet mitt.
Ofte inviterte jeg venner med på hytteturer i fjellheimen, da koste vi oss skikkelig. Hytta var gammel, men veldig trivelig. Delingen med Oskar gitt fint i mange år.
Boutgiftene i Oslo var høye, jeg bodde alene og særlig mye ekstra var det ikke penger til.
Nettopp derfor var også hytta så verdifull for meg. Jeg er hjelpepleier og hadde ikke all verdens inntekt. Oskar var i en ganske annen situasjon, som leder for en avdeling i et privat firma tjente han svært godt.
Jeg hadde en drøm om å reise ut i verden, så jeg tok ekstrajobb og alle vakter jeg kunne få, og sparte iherdig slik at jeg kunne få oppfylt drømmen.
En dag hadde jeg nok til å ta to måneders permisjon for å arbeide på et barnehjem øst i Europa. Der fikk jeg dekket kost og losji. Etter de sjokkerende bildene på TV om forholdene ved mange barnehjem, hadde jeg båret på dette ønsket.
Det var mye vondt og vanskelig å se og oppleve, men også mange små oaser av kjærlighet og varme i kontakten med de forsømte og glemte barna.
Jeg opplevde virkelig å være ønsket og verdifull i dette engasjementet, mine egne problemer fortonet seg små og bagatellmessige sammenlignet med det jeg ble vitne til.
Les også (+): Alt mellom oss var basert på løgn og bedrag. Var det denne løgneren jeg ville dele resten av livet med?
Uventet overraskelse
Da jeg kom hjem, fikk jeg en stor og uventet overraskelse. Broren min var godt i gang med en totalrenovering og utbygging av hytta - uten å ha spurt meg.
Hytta var fra fars tid, godt vedlikeholdt og var for meg svært så hjemmekoselig og kjær slik den var. Det sa jeg til Oskar og la til at han gjorde det veldig vanskelig for meg å dele utgiftene.
Oskar ble sint og freste at det var min egen skyld, jeg som sløste bort penger på uansvarlig livsførsel og merkelige reiser til utlandet. Noen måtte jo vise ansvar og forvalte det man hadde, mente han.
Oskar brukte mye penger, og hytta ble i sannhet fin, men jeg hadde ingen mulighet til å ta min andel av kostnadene. Derfor mente han at han hadde førsterett til bruken.
I stedet for annenhver påske, ble det nå til at han og kona tok som en selvfølge at de skulle være der hver påske. Og som de sa, jeg skulle selvfølgelig få adgang annenhver påske som før: Jeg skulle få et eget soverom og til og med få lov til å ha med meg en venninne!
At dette overhodet ikke virket attraktivt for meg, en voksen kvinne med et eget liv, forsto han ingenting av. Oskar hevdet at jeg var utakknemlig etter alt han hadde gjort!
At jeg i en alder av nesten 40 år ønsket å disponere hytta selv med mine venner, var visst vanskelig å forstå. Jeg var ikke lenger en jentunge som trivdes med et jenterom hvor jeg fikk lov å ha med en venninne!
I stedet for at jeg krevde min rett, ble det til at jeg brukte hytta stadig sjeldnere, den var jo ikke lenger det stedet jeg var så glad i.
Etter Oskars påkostninger er hytta blitt moderne og fullstendig preget av min svigerinnes smak i innredning og utstyr.
De få gangene jeg sa noe, fikk jeg høre at jeg var utakknemlig og ikke forsto hvor mye jeg hadde fått av dem. Da Oskar etter noen år foreslo å kjøpe meg ut, var jeg bare glad til.
Jeg hadde jo mistet så mye allikevel. Mor, som hadde vært på min side, var død, og jeg opplevde ikke lenger å ha noen som rent følelsesmessig var min familie.
Hytta lå i et attraktivt område, som med årene hadde blitt veldig dyrt, så jeg tenkte at jeg iallfall ville få såpass at jeg kunne kjøpe en bedre leilighet enn den lille jeg bodde i.
Men nok et sjokk — Oskar mente han var svært så sjenerøs og understreket hvordan han måtte ta opp lån for å kunne kjøpe meg ut.
450 000 var hva han mente han kunne klare, så det var summen han tilbød meg for min andel av en kjempestor tomt og hytta.
Takstmann, advokat eller eiendomsmegler ble aldri kontaktet. For meg var slikt skrekk og gru, og Oskar nevnte det aldri.
Vennene mine mente at jeg måtte ta kontakt med advokat og stå på min rett. Alle mente at han hadde lurt meg. Men jeg orket ikke en konflikt og aller minst med min bror.
I ettertid ser jeg at jeg har noe av den samme underdanighet og lydighet som moren min hadde. Dessuten er jo broren min alt jeg har igjen av familie.
Om jeg skulle komme i åpen krig med ham, ville jeg miste det lille jeg har av familie — det orket jeg ikke. Jeg orker ingen konflikter.
I gamle dager var det visstnok slik at en såkalt broderlig fordeling innebar at sønner fikk mye mer enn døtre i arveoppgjør. Slik er det ikke lenger heldigvis.
Alle barn har lik arverett etter foreldrene. Mange mener at jeg har meg selv å takke for at jeg har kommet så dårlig ut, men de vet ikke hvor sterkt jeg er preget av mor og hennes holdninger.
Denne historien har i alle fall gitt meg en oppvåkning i forståelse av meg selv og mennesker rundt meg. Broren min virker av og til som om han er fra en annen planet. Han tenker bare på penger og hvordan han kan skaffe seg ting. Hans kone er akkurat likedan, så sånn sett har han jo vært heldig.
Jeg fikk meg ingen bedre leilighet for hyttepengene, jeg betalte ned på lånet, men jeg har bestemt meg for at det ikke skal ødelegge livet mitt.
Hvis jeg forvalter pengene med omhu, kan jeg få råd til mange koselige turer sammen med vennene mine.
Vi behøver ikke reise så langt for å finne de gode og hyggelige opplevelsene.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
Denne saken ble første gang publisert 19/03 2024.
