Leserne forteller
Jeg følte jeg ble frarøvet livets største og sterkeste følelse. Så ble en ufattelig tragedie til den store kjærligheten
Da jeg til slutt innså at jeg aldri kom til å få egne barn, føltes det som en uoverkommelig sorg. Når tragedie på tragedie påvirket livet mitt, ble det grobunnen for en grenseløs kjærlighet.
Grenseløs, fantastisk kjærlighet. Ubetinget og betingelsesløs kjærlighet.
Det er slik morskjærligheten beskrives, og jeg tror det er derfor det er så viktig for oss mennesker å få og ha barn.
At jeg skulle bli mor, var bare noe jeg visste allerede fra da jeg var ung. Alle fikk barn, og selvfølgelig skulle jeg få mine også.
Jeg vokste opp i en familie på fem og var vant til å ha mennesker rundt meg. Barndommen var liv og røre, og jeg likte at det var sånn.
Jeg var dessuten god venn med søsknene mine og kunne ikke se for meg en tilværelse uten dem.
Selvfølgelig kranglet vi, slik søsken gjør. Selvfølgelig ønsket vi hverandre dit pepperen grodde, men vi visste én ting: At om noe skulle skje mamma og pappa, hadde vi hverandre, for det var hva mamma minte oss om. Hun ga oss stadig denne påminnelsen hvis vi var uenige.
Da min eldste søster fikk barn, ble jeg den fantastiske tanten som stilte opp, og jeg visste i enda sterkere grad enn før at jeg også ville ha barn. Det så koselig ut.
Lillebroren min fikk barn også, og da ble mitt ønske enda mer forsterket, men jeg slet med å finne en mann, som jeg kunne slå meg til ro med.
Da jeg endelig fant ham, var jeg i midten av 30-årene, og ting begynte å haste. Heldigvis ville han også stifte familie, så vi gjorde alt det forelskede par i seriøse forhold gjør. Vi kjøpte hus, giftet oss og forsøkte å bli gravid.
Jeg trodde at det ville skje fort, men månedene gikk. Etter ett år gikk jeg til legen, ble undersøkt og hun fant ingen ting galt.
Jeg fikk vite at gjennomsnittspar brukte et par år på å lykkes, så jeg bestemte meg for å slå meg til ro med det. Vi fikk vite at folk utover i 30-årene kunne forvente at det tok litt lengre tid.
Men ingen ting skjedde, og etter et par år ble vi begge utredet. Legene fant ingen ting galt med noen av oss, så det var bare å dra hjem og fortsette å forsøke.
Vi ble fortalt at det å gå og tenke på og ønske veldig sterkt å bli gravid i seg selv kunne være en stressfaktor som gjorde at vi ikke fikk det til.
Som et bilde på dette sa legen at mange opplevde å bli gravide hvis de for eksempel satte i gang en adopsjonsprosess.
Vi sjekket litt rundt dette, men det var flere års ventetid og så mye å ordne at vi i stedet bestemte oss for å satse på vår egen fertilitet. «Plutselig skjer det», sa mannen min.
Årene gikk, og de gikk fort. Da jeg fylte 40 år, hadde jeg vært gravid en gang, men spontanaborterte.
Vi sa ja takk til assistert befruktning her hjemme i Norge, men lyktes ikke, og bestemte oss for å reise til utlandet for å prøve lykken der.
Ennå hadde ikke legene klart å finne noe galt med hverken mannen min eller meg.
Mens vi sto i forsøkene lå det et håp i luften om i hvert fall å få ett barn, men skuffelse på skuffelse ble resultatet.
En stor sorg
Da jeg 44 år gammel hadde gått gjennom syv forsøk totalt i Norge og Danmark, innså jeg at toget var gått, og jeg gikk rett i kjelleren mentalt.
«Vi kan ikke la dette bety så mye», sa mannen min, i et håp om å få meg opp av bølgedalen jeg var i, men min sorg overskygget det meste.
Jeg ville så gjerne få oppleve den ultimate og grensesprengende kjærligheten som enhver forelder føler for sitt barn.
Jeg følte at jeg var frarøvet livets største og sterkeste følelse.
Det føltes for sent for alt. Adopsjon, eller å bli fosterhjem, ble så langvarige prosesser at jeg ikke følte at jeg hadde krefter til det der og da.
Det ville uansett ikke bli som å bære frem mitt eget, resonnerte jeg. Men jeg var i tvil. Jeg visste jo at det ute i verden var barn som trengte trygge voksne, og jeg betvilte ikke at jeg hadde stor kjærlighetsevne.
Men så ble mannen min kreftsyk og jeg fikk andre ting å tenke på i tillegg. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg følte at livet var blodig urettferdig.
Mens søsknene mine var friske og hadde barn, var jeg barnløs og hadde en alvorlig syk mann. Brått var alle muligheter borte. Å sette i gang prosesser mens han var syk, var umulig.
Les også (+): Jeg tok med barna og flyttet inn hos min nye kjæreste. Det skulle jeg komme til å angre på
Tenåring i hus
I denne tiden hadde jeg god støtte av min beste venninne, som hadde en datter hun hadde oppfostret alene.
Jeg var gudmor til denne jenta og var glad i henne. Faktisk var hun det barnet jeg hadde det sterkeste forholdet til fordi jeg hadde en rolle i hennes liv.
Sykehusopphold, frykt og håp gikk hånd i hånd denne tiden, og vi endte som heldige.
Det gikk heldigvis bra med mannen min til slutt, men da han kom seg på bena igjen og ble erklært frisk, ble jeg rammet av enda en sorg.
Min aller beste venninne ble syk, og det viste seg å være uhelbredelig kreft. Brått var det ikke plass til andre sorger i livet mitt. Alt handlet om å være verdens beste venninne.
Foreldrene hennes var døde, og datteren var i midten av tenårene og i en sårbar periode.
«Lov meg at du tar vare på Siri», sa venninnen min, og selvfølgelig lovet jeg henne det.
Da mammaen havnet på sykehuset, fikk vi en tenåring inn i huset.
Jenta som kom til oss, var livredd for å miste den ene forelderen hun hadde. Vi søkte profesjonell hjelp for å håndtere situasjonen på best mulig måte, og jeg brukte all min tid på henne. Vi kom hverandre veldig, veldig nær.
I ett år var det unntakstilstand, men til slutt ga legene opp all behandling, og min venninne døde. Ved sengen satt jeg, min mann og hennes datter.
Det siste hun sa før hun forsvant, var at vi måtte holde sammen, alltid.
«Jeg er ikke redd for å dø, for du får det bra hos Hans og Mari», sa hun til Siri.
Jeg mistet min aller beste venninne, hun jeg hadde delt alt med siden jeg var et barn. Samtidig fikk jeg et halvvoksent barn å ta vare på, og jeg forsto raskt at jeg endelig visste hva betingelsesløs kjærlighet var.
Det var ikke slik det skulle ha skjedd, men jeg var blitt en mamma. For Siri måtte jeg være sterk, og det klarte jeg.
Da hun endelig klarte å le ordentlig igjen, kunne ikke hjertet mitt ha banket kraftigere. Hennes ve og vel var viktigere for meg enn alt annet i livet. Vårt liv hadde fått en ny dimensjon.
Les også (+): Min stedatter ødela forholdet vårt. Så skjedde det utrolige og totalt overraskende
Adopsjon
I fem år hadde jeg en datter boende hjemme, og det ble de beste årene jeg hadde hatt. Ja, jeg sørget. Ja, vi sørget, over den mammaen hun mistet og venninnen jeg mistet, men vi fikk det fint. Den siste brikken falt på plass.
Også mannen min sa at livet hadde fått en ny og altoverskyggende mening. Vi sørget over at Siri ikke hadde sin mor, men bestemte oss for å gi henne alt det hun trengte av støtte og kjærlighet.
Det er flere år siden nå at jeg sa adjø til den biologiske moren til Siri, og Siri har flyttet hjemmefra og er i gang med studier og sitt voksne liv, men hver dag snakker vi sammen på telefonen og forteller hverandre hvor glad vi er i hverandre.
Da vi fikk ansvaret for henne, forsvant en sorg ut av livet mitt. Den som handlet om å være barnløs.
Siri hadde en mamma, og vi snakker ofte om hvilken fantastisk person hun var. Jeg blir kalt «mamma II», og vi vet begge at vi hører sammen i all fremtid.
Ubetinget kjærlighet er en viktig del av livet. Om vi ikke får egne barn, kan vi ta oss av andre og få oppleve den i all sin kraft.
Det hører med til vår historie at Siri ville at vi skulle adoptere henne da hun ble 18 år gammel. Vi sa øyeblikkelig ja. Vi er hverandres – på ordentlig – og slik hennes mor ønsket.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 02/08 2023.
