De blå sidene
Barna lurte på hvorfor vi skulle skilles. Det var ikke mulig å fortelle dem sannheten
Jeg levde på en løgn i mange år. Til slutt var det ingen vei tilbake.
Jeg er en mann i min såkalt beste alder. Jeg har livsmot og gleder i hverdagen, er fornøyd med tilværelsen og ser optimistisk på fremtiden.
I det hele tatt synes jeg livet er godt å leve. Men slik har det ikke alltid vært. I mange år levde jeg på en løgn, ofte var alt bare kaos inni meg.
Det er det min historie skal handle om. Kanskje jeg på den måten kan komme i kontakt med noen som har opplevd det samme som meg, eller noen som bare drømmer om en annen form for tilværelse.
Jeg var eneste gutten i en søskenflokk på fem og fikk nok litt ekstra oppmerksomhet av den grunn.
Spesielt fra faren min, som var strålende fornøyd med å ha en mann til i huset, som han pleide å si. Og jeg tror han fra første stund hadde store planer for fremtiden min.
Jeg var en snill og rolig gutt. Fant aldri på ordentlige rampestreker, noe særlig mor visste å verdsette. Jeg ga henne heller ingen grå hår ved å rase rundt på sykkel eller moped da den tiden kom.
I det hele tatt foretrakk jeg rolig lek i oversiktlige omgivelser, og jeg likte å være sammen med søstre, kusiner og venninnene deres.
Jentene satte pris på at jeg var sammen med dem, og det var ikke få betroelser jeg fikk i de årene.
Jeg hadde ikke mange venner blant guttene, selv ikke etter at jeg var begynt på skolen. Jeg var aldri med på å sparke fotball, drive med friidrett eller konkurrere på ski slik de andre guttene gjorde.
Jeg ble selvfølgelig ertet en del for det, men ikke verre enn at jeg taklet det og likevel syntes oppvekstårene var fine.
Hva er forelskelse
På videregående ble det vanskeligere for meg. Ikke på grunn av erting, det var det slutt med, men fordi de andre guttene stort sett var opptatt av andre ting enn meg. Som damer!
Det å ha dame så ut til å være det viktigste av alt.
Dermed begynte jeg å tenke over hvorfor jentene bare var interessert i meg som sjelesørger og kamerat. Ingen hadde noen gang vist det minste tegn til noe annet.
Samtidig var jeg klar over at jeg heller aldri hadde vært forelsket, ikke i en eneste av alle venninnene mine. Jeg visste rett og slett ikke hva det ville si å være forelsket!
Det var en tøff oppdagelse, og jo mer jeg ble bevisst hva det innebar, jo reddere ble jeg. Var jeg homofil? Jeg ville ikke være annerledes.
Jeg ønsket å skru tiden tilbake til barndommens idyll, til den uskyldige mor-og-far-og-barn-leken. Alt det som forelskelser medførte, ville jeg ikke være med på, aldri i verden.
Gjennom hele videregående snakket jeg ikke med noen om alle tankene og følelsene som rørte seg i meg. Kanskje regnet jeg med at det som ikke ble sagt eller presisert, ville gå over av seg selv.
Men jeg satte meg iallfall to mål, høyere utdannelse og en egen familie. Hvordan det siste skulle gå til, fikk jeg finne ut når den tid kom.
Da jeg begynte å studere, ble faren min så entusiastisk at han støttet meg både økonomisk og som pådriver.
Vi kunne diskutere alt mellom himmel og jord, men aldri snakket vi om den personen jeg egentlig var. Det var et ikke-tema som vi ikke kunne berøre. Isteden prøvde jeg å la lesingen ta all min tid, og i fritiden døyvet jeg det som sprengte på, med litt alkohol.
Dermed ble ikke tankene fullt så plagsomme. Men jeg var forferdelig ensom i de årene.
Jeg fikk min utdannelse, jeg fikk jobb og fant en jente som ville satse på meg. Vi giftet oss, og jeg ble fort veldig glad i Karin, selv om ekteskapet vårt fylte meg med sorg.
Jeg levde et liv på siden av den jeg var, hun fortjente noe bedre.
Likevel hadde vi det bra, og til tross for et uregelmessig og dårlig sexliv fikk vi fire unger på seks år. Jeg klarte det fordi det alltid var hun som tok initiativet, mens mine tanker var andre steder.
Stakkars Karin, som stadig ga uttrykk for at hun ikke følte seg attraktiv nok. Bare fordi jeg ofte kom med unnskyldninger om at jeg var sliten og ville sove.
Men etter hvert tok hverdagen også henne, og til slutt hadde heller ikke hun særlig overskudd til sex. Eller kanskje var min manglende interesse grunnen?
Den, kombinert med alt arbeidet en stor barneflokk fører med seg. For hun hadde mye å gjøre, selv om jeg stilte opp der det trengtes og samarbeidet om alle praktiske gjøremål.
Les også (+): Vi er seks venninner som drar på hyttetur sammen hvert år. Årets sjokkavsløring kan ha ødelagt alt
Lengslene
Det er rart med det, det går an å undertrykke følelser og lengsler en lang stund. For noen kanskje bestandig. Men for meg lå lengslene der og ulmet under overflaten, og jeg visste det var et tidsspørsmål før de dukket frem for alvor.
Jeg tenkte og tenkte og var fortvilet langt inn i sjelen. Ansvaret for familien hvilte tungt på meg, jeg kunne jo ikke bare løpe fra alt.
Jeg var glad i Karin og elsket barna våre. Tenk om hun ville klandre meg så mye for å ha ført henne bak lyset at hun nektet meg kontakt med barna? Det var jo dem jeg levde for.
Jeg så til slutt bare én løsning, en jeg aldri hadde trodd jeg ville velge. Nemlig å ta meg selv i nakken, finne frem telefonkatalogen, slå et nummer og snakke med likesinnede.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg i panikk la på røret, før jeg en dag endelig ventet til noen svarte hos Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring.
Det var utrolig vanskelig å komme i gang med samtalen. Særlig det å fortelle at jeg som homofil levde i ekteskap med en kvinne. Og jeg som aldri hadde sagt ordet homofil høyt for meg selv engang!
Stemmen i røret var vennlig, og uten å være påtrengende ba hun meg ta den tid jeg trengte. Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der med hjertebank uten å si et ord, tungen hadde liksom låst seg.
Men noen små, nøytrale spørsmål fra kvinnen i den andre enden gjorde at alt plutselig løsnet.
Dermed var det gjort. Jeg gråt og jeg snakket om hverandre. Jeg spurte og grov, ville ha svar på alt, og følte meg til slutt så lett og fri som jeg aldri før hadde gjort.
For første gang hadde jeg erkjent min legning og snakket åpent om den. Møtt åpenhet og forståelse og ikke minst fått oppmuntring og gode råd.
Det var ingen vei tilbake lenger. Prosessen inni meg var kommet for langt.
Neste skritt skulle være å snakke åpent med Karin, prøve å formidle noe av den innsikten jeg nå hadde fått.
Det ble å ta seg selv i nakken igjen, sette seg ned og ta det jeg visste ville bli den vanskeligste samtalen i mitt liv.
Karin reagerte med tårer og sjokk, men hun hørte på meg og lot meg snakke ferdig. Jeg kommer aldri til å glemme respekten hun viste meg, selv om sårheten og fortvilelsen hennes gjorde vondt.
Vi snakket til langt på natt, og neste dag holdt jeg meg hjemme fra jobb, slik at vi kunne fortsette.
Les også (+): Søsteren min sa det var min egen skyld at mannen min hadde gått så langt. Jeg kunne ikke tro det jeg hørte
Skilsmisse
Selvfølgelig satte samtalene sterke følelser i sving hos oss begge, men de var nyttige og nødvendige. Til min forbauselse hadde Karin aldri vært inne på tanken om at jeg var homofil.
Hun hadde tolket min manglende interesse for sex dit hen at jeg ikke tente på henne. Noe som lå i sakens natur at jeg ikke gjorde, jeg tente jo ikke på kvinner i det hele tatt.
Stakkars Karin, som i årevis hadde trodd hun ikke var attraktiv nok. Hun, som er den mest sjarmerende, peneste og flotteste jenta jeg vet om. Bare snill og god og den beste venn noen kan ønske seg.
Vi har vært skilt i flere år nå, Karin og jeg. Det var vondt å oppløse hjem og familie og forferdelig vanskelig å finne en slags forklaring for de ulykkelige barna.
«Hvorfor skal dere skilles? Dere som er så glad i hverandre og aldri krangler?»
Det var ikke mulig å fortelle dem sannheten, ikke foreløpig.
Karin og jeg jobbet hardt på alle plan for at barna skulle lide minst mulig. Og jeg tror vi greide det. Sårene grodde etter hvert, og alt har mer eller mindre falt på plass.
Vi har det bra på hver vår måte. Ungene bor hvor de alltid har bodd, de har sin mor, skole, venner og interesser.
Karin er fortsatt min venn, og hun har heldigvis innledet et forhold til en ny mann. En som kan gi henne det hun fortjener. Selv har jeg kjøpt leilighet og lever alene, men har barna hos meg så ofte jeg kan.
Livet som åpen homofil har vært tøft, men jeg har det som sagt godt med meg selv nå og trives med min nye identitet.
Jeg har truffet mange homofile og har fått mange gode venner, bare ingen jeg kan tenke meg å dele tilværelsen med. Men jeg er ikke i tvil om at den drømmen nok blir oppfylt med tiden.
Jeg har opplevd mye, både godt og vondt, tort kjenne på følelser og tenkt tanker som gjør vondt. Det har vært en hard prosess, og til tider har jeg stått alene i stormen.
For å redde meg selv har jeg måttet ta valg som var vanskelige. Både for dem jeg elsker, og for meg selv. Men jeg mener det har vært verdt det.
Vi har bare ett liv, det er vondt å skulle leve det på en løgn og aldri få møte verden med sitt sanne jeg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 04/01 2024, og sist oppdatert 04/01 2024.
