De blå sidene
Invitasjonene til bryllupet var sendt. Så ombestemte jeg meg
Invitasjoner var sendt ut og alt var planlagt i detalj, men jeg var ikke klar til å bli bundet på hender og føtter.
Thor og jeg ble sammen som nittenåringer og ble raskt samboere. På den tiden jobbet vi som ufaglærte på hver vår bedrift, og ingen rundt oss tenkte hverken på utdannelse eller å utvikle seg. Vi gjorde som de fleste andre i omgangskretsen: Vi forlovet oss og sparte til bryllup, fast bestemte på å stifte familie.
I syv år var vi sammen, og omtrent like lenge planla vi bryllup og sparte til både det og til vår egen leilighet. I perioder hadde vi to jobber hver for å komme nærmere målet vårt.
Ikke klar
Et par av venninnene mine ble gravide og fikk barn noen måneder før bryllupet vårt skulle stå, og det var etter et besøk hos en av dem at jeg fikk kalde føtter.
Plutselig slo det meg at jeg ikke orket tanken på å bli bundet på hender og føtter og leve innen kjernefamiliens trange rammer. Når jeg hørte venninnene mine snakke, handlet alt om barn og bleier.
Invitasjonene var sendt ut og hele bryllupet var planlagt ned til den minste detalj. Jeg skulle ha hvit brudekjole og slør i håret, og alt skulle være storslått, flott og dyrt.
Var det bare nervene som spilte meg et puss, eller tvilte jeg på forholdet og kjærligheten mellom Thor og meg?
Til slutt hadde jeg bestemt meg. Jeg snakket med Thor og gråt og var helt fortvilet, for jeg visste at jeg ikke kunne gifte meg med ham. Han gråt også og sa at jeg måtte ta ansvar for å ringe alle gjestene og avbestille alt.
Det gjorde jeg, og det var tungt å høre på alle som mente at jeg burde gifte meg allikevel. Det ble mye prat og press fra andre, særlig fra foreldrene mine, for de mente at jeg aldri kom til å finne en bedre mann.
Jeg sto heldigvis på mitt og lyttet til min indre stemme. Det gjorde at livet mitt gikk i en helt ny retning.
Les også (+) Mannen min er humørsyk og ustabil. Jeg orker ikke mer
Realiserte meg selv
Etter bruddet brukte jeg min halvpart av sparepengene våre til å reise rundt i verden. Jeg dro til Bali og Nepal, jeg gikk på matlagingskurs i Thailand og studerte spansk i en spansk landsby. Jeg bodde fire måneder i Mexico og fikk mange nye venner. Noen av dem har jeg fortsatt kontakt med.
Etter hvert reiste jeg hjem og søkte meg inn på sosionomstudiet. Det var det største målet mitt: Å få en høyere utdannelse, i motsetning til alle venninnene mine.
Jeg storkoste meg, selv om jeg bodde trangt og slet med å få endene til å møtes som student.
I studietiden møtte jeg også Vemund, og vi ble raskt et par. Foreldrene mine likte ham godt, og det var viktig for meg. Vi reiste også en del sammen før vi giftet oss borgerlig med en enkel seremoni. Et knapt år senere fikk vi vårt første barn.
Livet hadde sett helt annerledes ut hvis Thor og jeg hadde fortsatt i samme retning. Heldigvis ble Thor også inspirert til å gjøre noen endringer, etter at kjærlighetssorgen omsider løsnet grepet og han kunne se fremover igjen.
Han utdannet seg til ingeniør, og jeg vet at han i dag har en godt betalt jobb som han stortrives i.
Hadde vi giftet oss og fått barn den gangen, hadde neppe noen av oss tatt utdanning. Det var så enkelt å gjøre som alle andre: å prioritere en trygg og sikker inntekt og så stifte familie.
Jeg har aldri angret på at jeg avlyste bryllupet og fulgte magefølelsen. Jeg tror rett og slett at sjelen min trengte alle disse opplevelsene og livserfaringene jeg fikk mens jeg var ute og reiste.
Ikke minst fikk jeg en indre ro i ettertid. Og med en meningsfull jobb som lar meg hjelpe andre i vanskelige livssituasjoner, har jeg skapt de rammene i livet mitt som i dag gir meg en følelse av å være der jeg skal være.
Denne saken ble første gang publisert 24/08 2020.
