Leserne forteller
Etter 20 år var all fysisk nærhet borte og vi ble skilt. Så skjedde noe ingen av oss hadde tenkt på
Da Ole og jeg gikk fra hverandre, var jeg sikker på at det var over mellom oss for alltid, for vi hadde ikke vært nær hverandre fysisk på mange år.
Noen ganger må det drastiske avgjørelser til før man ser seg selv og sitt eget liv slik det egentlig er.
Jeg hadde vært gift med den samme mannen i nesten 20 år da vi mer eller mindre ble enige om at det var best om vi avsluttet samlivet.
Jeg hadde i mange år følt at jeg gikk på tomgang og at det ikke var følelser igjen overfor Ole. Vi hadde ikke lenger sex, lå rygg mot rygg i sengen.
Pliktskyldig, nærmest, kunne vi gi hverandre en klem. Vi var venner, eller som bror og søster, eller kanskje ikke engang det. For mellom oss lå det også en slags likegyldighet.
Som unge kunne vi ikke få nok av hverandre. Det var som om begjæret nesten spiste oss opp.
Før vi ble sammen hadde jeg vært i noen forhold, men ingen hadde fått meg til å føle det samme som ham. At det var kjærlighet for livet, var jeg overbevist om den gangen.
I noen år var vi bare kjærester – det var oss to. Og selv om vi begge hadde krevende jobber, hadde vi overskudd til å ta vare på hverandre og det vi hadde sammen.
Alle rundt oss så på oss som det perfekte paret, to som elsket hverandre så høyt at kjærligheten ville vare evig.
Vi visste ikke da at kjærlighet også trenger å holdes liv i. Vi visste ikke da at følelser som ikke tas vare på, kan forsvinne ut av syne.
Vi ble foreldre. På bare fire år fikk vi tre barn. Vi fikk et annet fokus, var slitne, ble irritable, hvem som gjorde hva ble et diskusjonstema.
Når jeg tenker tilbake, føles det nesten absurd, for jeg var i en periode en sur og grinete «kjerring», som var misfornøyd med mye.
Det er lett å se hvorfor ting ble tungt. Jeg ville ikke gi avkall på jobben og følte at jeg kom på etterskudd med alt, både hjemme og på jobb.
Ole hadde også en ansvarsfull jobb og hadde det likedan. På kveldene når barna hadde lagt seg, satt vi ved hver vår PC. Den tiden vi tidligere hadde hatt til å være kjærester, var det barna som tok.
Les også (+): Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hva kona drev med på Tinder
Null nærhet
I dag vet jeg at distanse mellom par kommer snikende nesten umerkelig. Jeg var dessuten så sliten at jeg ikke orket tanken på sengehygge.
Hvis det skjedde, var det nærmest et pliktløp, og jeg var lettet og tenkte at da slapp jeg det på en stund.
Heldigvis var ikke Ole veldig pågående. Det virket som om han syntes det var helt greit at ting var som de var.
Når vi leste i tabloidavisene at gjennomsnittspar hadde sex to ganger i uken, lo vi av det og sa at vi nektet å tro at det
er sant.
For oss skjedde det sjeldnere og sjeldnere, til vi endte med null nærhet.
Savnet jeg det? Helt ærlig, vet jeg ikke, men da barna begynte å bli store og vi ikke lenger trengte å passe på dem, begynte det å bygge seg opp en lengsel i meg.
Problemet var at Ole føltes som en fremmed, samtidig som han var en selvfølge; han bare var der. Vi sto opp sammen, sto side om side og pusset tennene, men ingen av oss dultet vennskapelig borti den andre.
Vi snakket om dagens gjøremål, hvem som skulle gjøre hva, og så dro vi til hver vår jobb. Praktisk er et ord som beskriver vår relasjon, slik den hadde blitt.
Det var jeg som ble betatt av en annen først. En kollega ble skilt og ga meg masse positiv oppmerksomhet. Han sa at jeg var sexy og la an på meg, og jeg ble smigret og begynte å slanke meg for å se flottere ut.
Det endte med at jeg var utro, og da jeg etter hvert fikk så dårlig samvittighet for det at jeg fortalte Ole om det, innrømte han å ha vært utro også.
«Kanskje er det på tide å innse at kjærligheten mellom oss forsvant på veien», var vi enige om. Og så satte vi i gang prosessen med å skille lag.
Akkurat da følte jeg ingen sorg, for jeg innså at vi ikke kunne fortsette på samme måte som par.
Jeg kjøpte en leilighet og det samme gjorde Ole, og jeg trodde at jeg kom til å ha et forhold til kollegaen min, men noe skjedde da forholdet ikke lenger måtte hemmeligholdes; det var som om forelskelsen ble borte.
I tiden som fulgte møtte jeg noen menn og hadde noen korte romanser, men de tente ingen brann i meg, ikke slik Ole gjorde med meg som ung.
Parallelt med mine erfaringer, gjorde han sine. Vi snakket ikke mye sammen, bare om barna når det var naturlig.
Men så ble den ene datteren vår syk og trengte ekstra oppfølging, og en kveld ble Ole og jeg sittende og snakke sammen i stuen min.
«Har du fått det bra?» spurte han plutselig.
Jeg sa at jeg sannelig ikke visste hvordan jeg hadde det, og han sa at han kunne si akkurat det samme om seg og sitt nye liv.
Den natten ble vi sittende og snakke om hva som hadde skjedde med oss og hvorfor.
«Vi var ikke flinke nok til å pleie kjærligheten og forholdet», landet vi på.
Kanskje drakk vi noen glass for mye med vin, og det resulterte i at vi havnet i min seng. Det jeg opplevde da, var en aha-opplevelse. Ingen annen mann hadde klart å få meg i den samme lykkerusen.
Egentlig var vi enige om at det var et engangstilfelle og at vi måtte late som om det ikke hadde skjedd, men det ble umulig, for når jeg møtte ham, var kroppen min i brann. Vi var tilbake der vi var som unge, og det kjentes absurd.
Er det mulig å forelske seg på nytt i en mann du har avskrevet som kjæresteobjekt etter mange års samliv?
Søsteren min mente at det var min frykt for å ende som ensom som slo ut, men selv følte jeg veldig sterkt på kroppen at jeg hadde forelsket meg i Ole igjen.
En kveld ringte jeg til ham og sa at jeg ikke klarte å glemme vår stund sammen, og det endte med at jeg ble bedt hjem til ham. Og slik ble vi kjærester igjen.
Sammen med ham følte jeg meg trygg og fri. At han kjente meg og husket hva jeg satte pris på, var så utrolig godt. Jeg slapp å late som, jeg slapp å føle prestasjonsangst.
Les også (+) Jeg trodde jeg kjente mannen min. Men det var inntil politiet sto på døren
Fant tilbake til hverandre
I flere uker møtte vi hverandre uten at noen andre visste, fordi vi ville være helt sikre på følelsene våre før vi delte nyheten med barna, familiene våre og vennene våre.
Da barna våre fikk vite at vi hadde funnet tilbake til hverandre, ble de så glade at jeg aldri kommer til å glemme det.
Tårene rant og de omfavnet oss og delte hvor mye det betydde for dem at vi ble en hel familie igjen.
Nå er det et par år siden Ole og jeg flyttet sammen igjen.
Vi tapte penger på bruddet fordi leilighetene vi hadde kjøpt, ble solgt med tap, men i den store sammenhengen betyr det ingen ting, for vi lærte virkelig en lekse om samliv og kjærlighet.
Når du lever sammen med en annen person, må du pleie forholdet på samme måte som du vanner og gir næring til en plante. Merker du at det blir mindre nærhet, må du innby til nærhet.
En gang for mange år siden sluttet vi å ta på hverandre. Nå har jeg bestemt meg for å klemme ham og ta hånden hans hver eneste dag.
Ole og jeg har nå barn som har flyttet ut, og det er bare oss i huset, og vi nyter det.
Vi har bestemt oss for å føle oss helt frie overfor hverandre i både kommunikasjon og seksualitet, og det har vært en suksessoppskrift, som jeg vil anbefale alle andre par også.
I etterpåklokskapens lys ser jeg at både han og jeg sviktet vår felles kjærlighet, for ingen av oss tok kvantespranget inn i nærhet da nærheten ble borte.
Vi gikk begge og følte på en slags sorg, men vi snakket ikke sammen om det.
Til alle andre par, som er kommet til samme punkt som vi kom til før vi skilte lag, vil jeg si:
Snakk sammen og bestem dere for å være nær. Kanskje kan forholdet reddes – kanskje ligger kjærligheten der. Den trenger bare litt starthjelp.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 19/12 2023.
