Den betrodde sekretæren jobbet for fienden
I Øst-Tyskland trodde man knapt det man så: Vest-Tysklands mest betrodde rådgiver var deres egen spion
Spionskandalen som rammet den tyske kansleren Willy Brandt for 50 år siden.
Ferien i Frankrike ble den siste for Günter Guillaume og hans kone Christel.
Da Lufthansa-maskinen landet på flyplassen i Köln om morgenen den 25. april 1974, ventet vesttysk sikkerhetspoliti ved utgangen. Både herr og fru Guillaume ble arrestert, siktet for spionasje til fordel for DDR.
I utgangspunktet var det som skjedde en triviell og nærmest hverdagslig hendelse under den kalde krigen − hadde det ikke vært for at Günter Guillaume var privatsekretær for den vesttyske forbundskansleren (statsminister), Nobel-prisvinneren Willy Brandt.
50 år siden den utvilsomt største spionskandalen i tysk historie ble rullet opp, dokumenterer Guillaume-skandalen at det ikke bare er norske toppolitikere som kan oppleve at den største trusselen mot deres karriere kan være å finne i deres innerste krets.
Klassisk kommunist-spion
Günter Guillaume var en klassisk kommunistisk spion. Han var født i 1927, vokste opp i den østlige delen av Berlin, utdannet seg til etterretningsoffiser, og reiste 29 år gammel sammen med sin kone til Vest-Tyskland.
Günter og Christel utga seg for å være flyktninger fra regimet øst for jernteppet. De slo seg ned i Frankfurt, der de begge raskt engasjerte seg aktivt i det sosialdemokratiske partiet SPD.
I SPD ventet politisk karriere: Günter Guillaume ble ansatt som forretningsfører for SPDs bystyregruppe i Frankfurt i september 1957, bare ett år etter at han kom til Vest-Tyskland. Han ble selv innvalgt i bystyret i 1968.
Året etter fikk han i oppdrag å lede valgkampen for den Vest-Tysklands transportminister Georg Leber i hans valgdistrikt i Frankfurt. Det gikk utmerket, ikke minst takket være Guillaumes store organisasjonstalent.
Les også: (+) Da ondskapen rammet, måtte Knut Eriks far ta et umulig valg
Formfremmet
Med støtte fra transportministeren ble den hemmelige agenten samme år ansatt som sekretær for næringslivs-, finans- og sosialpolitikk ved kontoret til kansler Willy Brandt. Der arbeidet han så flittig og grundig at han i 1972 ble forfremmet til én av den mektige kanslerens tre private sekretærer.
Guillaume hadde blant parti- og offisielle kolleger rykte på seg for å være en moderat om ikke en høyreorientert sosialist.
I utgangspunktet skulle han arbeide med partisaker, men han fikk også andre ansvarsområder. Slik fikk han tilgang til hemmelige dokumenter og samtaler. For alle praktiske formål en del av Willy Brandts innerste krets.
I DDR trodde man knapt det man så: De hadde fått en spion som badet midt i smørøyet.
Skaffet prostituerte
Hverken Willy Brandt eller andre i kretsen rundt ham hadde mistanker. Günter Guillaume ble én av få personer som ledsaget Brandt privat og på ferier.
Én av hans oppgaver var å besørge prostituerte når kansleren følte behov for kvinnelig selskap.
Det er ingen hemmelighet at Brandt på denne tiden hadde betydelige personlige problemer. Kansleren slet med depresjoner og han hadde et alkoholkonsum som bekymret mange i hans nære krets.
Mye av den politiske glansen var falmet: Willy Brandt fremsto ikke som en samlende politisk leder, ikke var han spesielt populær. Hans ønske om mer åpenhet og samarbeid med østblokken – det som hadde gitt ham Fredsprisen – var ikke gangbar mynt i hele den vesttyske nasjonen.
Kritikken og motstanden preget Brandt på flere ulike måter. Heller ikke ekteskapet med norske Rut Brandt fungerte slik det skulle i disse årene.
Les også: (+) Det hemmelige skrekkprosjektet kunne endt i helvete – rett ved grensen til Norge
Voldsomme reaksjoner
Da Guillaume ble pågrepet og fikk beskjed om at han var avslørt som spion, gjorde han ingen forsøk på å nekte. Til politifolkene som pågrep ham, sa han bare «Jeg er borger av DDR og offiser. Respekter det».
Under resten av saken sa han ingenting, fordi hans ønske om en personlig samtale med Brandt ikke ble innvilget.
Reaksjonene i Tysklands politiske miljø var voldsomme: Ikke bare hadde Brandt næret en slange ved sitt høyst personlige bryst, Guillaume var heller ikke blitt fjernet straks han kom under mistanke.
Det opposisjonelle kristendemokratiske partiet CDU snakket om «sikkerhetsskandalen» og beskrev Guillaume som «den viktigste og best plasserte agenten» fra Øst-Tyskland som var blitt avdekket til dags dato.
Mistenkelig bursdagshilsen
Günter Guillaume gikk svært lenge under radaren for den tyske kontraspionasjen. Men tidlig på 70-tallet begynte det å skje noe.
I februar 1973 arbeidet Heinrich Schrögge i Verfassungsschutz (sikkerhetstjenesten for innenriks politisk overvåkning) i Köln med tre tilfeller av mulig spionasje, der navnet til Guillaume på én eller annen måte dukket opp.
En kollega tipset ham om noen mystiske kortbølgemeldinger som var blitt snappet opp 15 år tidligere. Datoene ble sjekket, og det viste seg at de fant sted på dager da ekteparet Guillaume hadde fødselsdager.
1. februar 1956 hadde Stasi over radio sendt en gratulasjon til «Georg». 6. oktober samme år gikk en hilsen til «Chr.» Og i midten av april 1957 var meldingen «Glückwunsch zum zweiten Mann» sendt.
Med disse meldingene som bakgrunn gikk Schrögge til sine overordnede med mistankene og fikk i oppdrag å innlede en «forsiktig observasjon av ekteparet».
Les også: (+) Ukrainas nesten usynlige papp-våpen sprer skrekk i Russland
Slakt bånd
Første gang mistankene mot Brandts nære medarbeider ble tatt opp på regjeringsnivå, var 29. mai 1973.
Günther Nollau, øverste sjef for Verfassungsschutz, hadde bedt om en samtale med Hans-Dietrich Genscher, daværende innenriksminister. Under dette møtet la Nollau frem spionmistanken mot Guillaume. Genscher informerte så kansleren personlig.
Spionjeger Nollau hadde bedt om at Guillaume inntil videre måtte få beholde sin posisjon, slik at man kunne danne seg et bilde av hva han drev med og omfanget av virksomheten. Brandt gikk med på dette og informerte bare sin kontorsjef. Andre av Brandts aller nærmeste rådgiver fikk ikke vite noe.
Den lange slakken spionen fikk på repet og en omfattende og langvarig etterforskning, gjorde at Guillaume kunne fortsette sitt arbeid i flere måneder til. Han var blant annet med da Willy Brandt i juli 1973 besøkte sitt gamle hjemland – Norge.
Lekkasje-frykt
1. mars 1974, ett år etter at mistanken var vakt, oppsøkte spionjeger Nollau og innenriksminister Genscher igjen kansleren: Guillaume ville bli arrestert om tre uker, fortalte de. Kilder mener i ettertid at Brandt undervurderte sprengkraften i affæren, og trodde ting ville gå seg til. Han viet derfor ikke den svært delikate saken noen særlig oppmerksomhet.
Men for dem som arbeidet med å avsløre spionen, ble hensynet til kansleren selv et forhold de måtte ta med i betraktningen.
1. mai 1974 mottok Willy Brandt en mappe som hadde gått tjenestevei fra sjefen for Bundeskriminalamt −Tysklands Kripos. Mappen inneholdt protokollerte utsagn om Brandts privatliv fra etterforskningen av Guillaume.
Alarmen gikk i kretsen rundt Bundeskanzler Brandt: Når detaljene fra Brandts tallrike seksuelle affærer med prostituerte og hans alkoholproblemer ble kjent, ville opposisjonen bruke dem til en mediekampanje mot Brandt i den nært forestående valgkampen.
Gikk av
Toppene i tysk kriminal- og sikkerhetspoliti fryktet at den tyske regjeringssjefen kunne bli sårbar for utpresning fra DDR. Spionjeger Nollau oppfordret SPDs ledelse i Forbundsdagen diskret om at de oppfordret Brandt til å gå av.
Tre dager senere, om kvelden den 4. mai 1974, besluttet Brandt å trekke seg, trolig fordi han ikke var blitt oppfordret til å bli sittende.
Siden har det vært hevdet at spion-skandalen bare var dråpen som fikk begeret til å renne over for den tørste kansleren. Flere sentrale personer i SPD mente at Brandt ikke kunne beholdes som regjeringssjef på grunn av sine helseproblemer.
Flere i partiet mente SPD ville ha bedre sjanser med en ubesudlet kandidat i neste valgkamp. Brandt merket seg stemningen, og tolket den slik at han ikke hadde den nødvendige støtten fra de andre toppene i partiet.
− Ta ansvar
På toppen av det hele, slo Rut Brandt fast morgenen etter at noen måtte ta ansvaret for skandalen. Dermed var løpet kjørt for mannen som hadde ledet den vesttyske nasjonen i nesten fem år, og dominert den politiske ledelsen av landet i et par tiår.
Om morgenen 5. mai orienterte Brandt ledende SPD-politikere om sin beslutning. Formelt skulle han først varsle Tysklands president om at han gikk av, nærmere midnatt. Brandt tok dermed på seg det politiske ansvaret for beslutningen om ikke å straks arrestere Guillaume.
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Innrømmet feil
I flere tyske aviser, særlig den høyreorienterte Springer-pressen, var kritikken mot Brandt nådeløs. Mange av avisene hevdet også at det var faren for utpresning mot kansleren som gjorde at han trakk seg.
Det avviste Willy Brandt på det sterkeste noen dager senere.
− Jeg har trukket meg av respekt for demokratiets uskrevne regler, og for at min politiske integritet ikke skal ødelegges, slo Brandt fast. Han presiserte at han trakk seg fordi han aksepterte politisk og personlig ansvar for systemsvikt i forbindelse med Guillaume-saken.
I det samme møtet innrømmet Brandt også at han hadde gjort feil:
– Uansett hvilke råd som ble gitt meg, skulle jeg ikke ha latt hemmelige papirer komme i hendene på agenten under ferien min i Norge i fjor sommer (1973), sa han.
Storkupp på Norgesferie
Det største «kuppet» Günter Guillaume gjorde mens han spionerte på Willy Brandt, skjedde i Norge.
Sommeren 1973 fulgte DDR-spionen sin sjef på ferie her i landet, og han klarte å få en sensitiv melding fra USAs daværende president Richard Nixon til Brandt kopiert og sendt videre til DDR. Også hemmeligstemplede papirer og NATOs sikkerhetsspørsmål ble oversendt.
Da Guillaume i 1993 − etter Tysklands gjenforening − vitnet i straffesaken mot DDRs tidligere sikkerhetssjef Markus Wolf, fortalte Guillaume selv om hvordan operasjonen skjedde.
– Meldingen fra Nixon ble levert personlig av USAs ambassadør i Oslo. Brandt bad meg om å sende den som telegram til Bonn. Jeg måtte kopiere den, men jeg hadde ikke slike minikameraer som man ser på film.
Byttet ut koffert
I stedet byttet Guillaume en koffert full av suvenirer med en koffert med identisk utseende som inneholdt dokumentene. Så tok han med seg det graderte materialet på en familieferie til Sverige. Kofferten med dokumentene plasserte han på et hotellrom der en mer teknisk kyndig østtysk agent kopierte dem.
Kofferten med suvenirene fløy tilbake til Bonn med Brandt, ble deponert i Guillaumes safe og senere byttet ut med den originale kofferten.
– De lot ham (Guillaume, red.anm.) være i nærheten av Brandt i nesten ett år etter at de hadde fått mistanke mot ham. Det ville vært utenkelig for oss, sa Markus Wolf i et intervju i forbindelse med rettssaken mot ham.
Partisan for fred
I sin vitneforklaring mer enn antydet Guillaume at det var personer i kretsen rundt Brandt som ønsket at kansleren skulle fjernes.
– Det sto klart for meg at jeg var klubben som visse krefter ønsket å bruke for å drive Brandt ut av kontoret, sa den tidligere spionen, som hevdet at han hadde tjent som «en partisan for fred,» og at han hadde hjulpet til med å opprettholde en militær balanse mellom øst og vest.
Brandt innrømmet senere at det var galt av ham ikke å reagere på mistankene mot Guillaume.
– Jeg fant ut at jeg hadde overvurdert min kunnskap om menneskets natur, skrev han i memoarene som kom ut i 1992.
Stasi: − En tabbe
På den andre siden av jernteppet ble Günter og Christel Guillaume «store prestasjon» offisielt feiret i DDR som to overbeviste kommunister som ofret lange faser av livet for sosialismens store sak.
Internt måtte Stasi-ledelsen forklare seg overfor parti- og statsledelsen, og rettferdiggjøre fiaskoen ved at Guillaume ble avslørt og konsekvensene det fikk.
Stasis spionsjef Markus Wolf hevdet senere at det aldri hadde vært Stasis mål å fremprovosere Brandts avgang, og at Stasi betraktet den som en stor tabbe.
Dømt og fordømt
I desember 1975 ble Günter Guillaume dømt til 13 års fengsel og kona Christel til åtte års fengsel for forræderi. I 1981 ble spionene løslatt, og de returnerte til DDR etter ha blitt utvekslet med andre agenter.
Stasi feiret dem med en to timer lang dokumentar («Mission accomplished»). Günter Guillaume holdt flere foredrag ved Stasi-skolen om sitt oppdrag.
Willy Brandt snakket ikke mye om DDR-spionen som hadde ført til hans avgang, tre år etter at han fikk Nobels fredspris for å ha rakt ut en forsonende hånd til kommunistregimene i Øst-Europa.
I biografien «Mitt liv i politikken» omtalte han spionen som en nokså ubetydelig skikkelse hvis selskap han ikke likte spesielt.
Norgesvenn
Willy Brandt bodde i Norge i årene 1933−1940, i eksil for Hitlers regime i Tyskland.
I Norge jobbet Brandt som journalist og forfatter. Opprinnelig hadde som oppdrag å trekke Arbeiderpartiet i Norge i en mer revolusjonær retning. Men møtet med norske sosialdemokrater fikk motsatt effekt: Aps måte å inkludere brede samfunnslag og jobbe for velferdsordninger ble forbilde for den tyske politikeren som senere giftet seg norsk.
Under krigen oppholdt Brandt seg i Stockholm og holdt tett kontakt med både motstandsbevegelsen i Norge og den norske regjeringen i London. I 1960 ble han hedret med St. Olavs Orden for sin innsats.
I Tyskland var Brandt borgermester i Berlin i ni år, blant annet under byggingen av Berlin-muren. Deretter ble Brandt utenriksminister i 1966, og i 1969 forbundskansler.
Han fikk Nobels fredspris i 1971. Helt frem til sin død i 1992 var han nært knyttet til Norge.
Brandt var født Herbert Frahm, navnet Willy Brandt tok han under oppholdet i Norge før krigen.
Kilder: New York Times, Stasi-arkivene, Brandt-biographie.de, Wikipedia, The Guardian, Washington Post.
Denne saken ble første gang publisert 02/10 2023, og sist oppdatert 02/11 2023.
