Amok med støvlene på
VM-historiens styggeste episoder: – Vi bytter ikke drakter med ville dyr
Fotball-VM er mer enn Pelé og Maradona på gullstol. VM-historien inneholder også Zidanes galskap, utslåtte tenner og en italiener som måtte fjernes fra banen av 17 politimenn.
Før BBC sendte opptak av VM-kampen mellom Chile og Italia i 1962, kom hallomannen med en advarsel.
– God kveld. Nå skal dere få se tidenes dummeste, mest brutale og motbydelige fotballkamp. Det var første gang Chile og Italia møttes. Jeg håper det blir siste.
1. Slaget i Santiago
Italiensk presse skrev en rekke nedlatende reportasjer om vertslandet Chile før VM-turneringen i 1962. Chilenerne tok sin hevn på banen. For et par år siden moret den britiske avisen The Guardian seg med å se kampen på nytt og referere, slik det ville sett ut etter modell av dagens live-rapporter i mediene.
Den første sene taklingen kom etter 13 sekunder, det første masseslagsmålet etter fem minutter og den første utvisningen etter åtte. Italieneren Giorgio Ferrini nektet imidlertid å forlate banen. Til sist ble politiet beordret inn. TV-bildene viste at i alt 17 konstabler i lange frakker måtte til for å eskortere spilleren vekk. De gikk først feil vei, slik at de måtte ta en u-sving.
– Ferrini foran og 17 mann bak. Det var som en scene fra en slapstick-komedie, fastslo avisen.
Det tok åtte minutter å komme i gang med kampen igjen, og på det tidspunktet hadde begge lag og den stakkars dommeren, Ken Aston, for lengst mistet hodet. Det var flere etterslengere enn pasninger. Ute på den ene kanten var chileneren Leonel Sanchez og italieneren Mario David stadig i tottene på hverandre. Like før pause ble Sanchez sparket på hælene av David, igjen. Sanchez reiste seg, og slo David rett ned med knyttneven.
Glem Maradonas hånd. VM-historiens mest oppsiktsvekkende dommertabbe er at Aston ikke viste ut Sanchez (klippene ligger på YouTube). Det gikk som det måtte gå. To minutter senere tok David hevn. Han kom flyvende gjennom lufta og sparket Sanchez i hodet. David ble utvist, og Italia var nede i ni mann.
Andre omgang besto av et par regelrette brytekamper, spytting – og to sene, chilenske scoringer, som sendte Italia hjem fra VM. Kampen avsluttet som den startet; med et masseslagsmål etter enda en grisetakling. Sluttscenen oppsummerte det hele greit: Italieneren Maschio strakk frem den ene hånda, takket en chilener for kampen – og slo til ham over kjeften med den andre.
2. Slaget i Bern
Det var en kamp alle gledet seg til. Ungarn var ubeseiret på fire år, Brasil var på vei mot storhet og begge var kjent for underholdende fotball. Men kvartfinalemøtet i Sveits i 1954 tok en helt annen retning.
Verstingrekordene
Flest røde kort i VM-sluttspill: 2, Rigobert Song, Kamerun og Zinédine Zidane, Frankrike
Flest gule kort: 7, Javier Mascherano, Argentina
Utvist i VM-finale: Pedro Monzon og Gustavo Dezotti, Argentina (1990), Marcel Desailly, Frankrike (1998), Zinédine Zidane, Frankrike (2006), Johnny Heitinga, Nederland (2010).
Raskeste utvisning: 56 sekunder, José Batista, Uruguay mot Skottland i 1986.
Etter at Ungarn gikk opp til 3–1 på straffespark i andre omgang, tiltet brassene. De hadde allerede på forhånd lansert mistanker om at dommeren var beordret av FIFA til å la kommunistene vinne.
Lagledere og journalister stormet banen i protest, og måtte fjernes av politifolk før kampen kunne fortsette. Bozsik og Nilton Santos begynte å slåss − og ble utvist. Med kampen tapt, langet Tozzi ut et spark mot den ungarske målvakten.
Da kampen var slutt, ble alle fritt vilt.
– Det var småkriger overalt. Spillere og lagledere og tilskuere slåss på banen, i gangene, helt inn i garderoben, fortalte den ungarske landslagssjefen Gustav Sebes. Han ble slått i hodet med en flaske, og måtte sy fire sting. Ungarn tapte finalen, mens Brasil la skandalen bak seg og vendte tilbake til Europa fire år senere
– uten andre slagvåpen enn den 17 år gamle Pelé.
3. Han med det onde blikket
Med 90 000 på tribunene på Wembley burde det vært en fest. Men ute på banen var stemningen så amper at kvartfinalekampen mellom England og Argentina i 1966 bare ble ubehagelig.
Argentinerne brukte alle midler for å stoppe vertslandet og kastet seg voldsomt inn i alle taklinger. Dommer Kreitlein fra Tyskland delte raskt ut en advarsel til kapteinen Antonio Rattin, som var verst av alle.
Ti minutter før pause protesterte den digre Rattin mot en dommeravgjørelse og tyskeren svarte med å vise ham av banen.
– For det onde blikket i øynene hans, forklarte dommeren etterpå.
England vant 1–0 etter en scoring av Geoff Hurst, som noen dager senere også ble finalehelt. Men da argentinerne ville bytte drakter med de engelske spillerne etter kampen, løp landslagssjef Alf Ramsay ut på banen og stanset dem.
– Vi bytter ikke drakter med ville dyr, sa Ramsay.
4. Tre tenner i Sevilla
Sommeren 1982 var Toni Schumacher mer forhatt i Frankrike enn Adolf Hitler. Den tyske landslagsmålvakten burde fått fengselsstraff for angrepet på Patrick Battiston i VM-semifinalen i Sevilla. I hvert fall et lite, rødt kort. Men i stedet fikk han utspill fra mål.
Battiston hadde bare vært på banen i fem minutter som innbytter da han fikk en perfekt pasning fra den franske maestro Michel Platini. Veien til målet var fri. Like folketom som Champs d'Elysees en grytidlig morgen, som Battiston senere sa.
I øyekroken så Battiston at Schumacher kom rusende ut fra målet sitt – altfor sent. Tyskeren fullførte angrepet sitt, og hoppet med full tyngde rett inn i franskmannen. Han gikk ned for telling, bevisstløs. Han rakk ikke engang å få med seg at ballen trillet ufarlig ut ved siden av stolpen.
Battiston mistet tre tenner, måtte få tilførsel av oksygen og lå på sykehus noen dager. Men enda verre; ved en av skjebnens styggere ironier ble Schumacher helten da Vest-Tyskland vant straffesparkkonkurransen som avgjorde kampen.
5. Lamaens spytt
Apropos Hitler. Det er ikke til å underslå at det skapte litt dårlig stemning mellom tyskere og nederlendere at sistnevnte fans stilte på tribunen med plakat av lagkapteinen Lothar Matthäus med hitlerbart i en kvalifiseringskamp til VM 1990. Rivalene møttes igjen i selve turneringen i Italia, og hår av et litt annet slag havnet i begivenhetenes sentrum.
Nederlands Frank Rijkaard stanset den tyske krølltoppen Rudi Völlers fremmarsj, og fikk gult kort. Det betydde at Rijkaard ville gå glipp av kvartfinalen dersom Nederland vant. Han ble så forbannet på Völler at han spyttet ham i håret, uten at dommeren eller andre enn tyskeren fikk det med seg. En like forbannet Völler fikk gult kort for sin reaksjon. På det påfølgende frisparket oppsto en ny krangel, og dommeren dro opp rødt til begge.
På vei ut av banen skjedde det igjen. Rijkaard gurglet opp en skikkelig klyse, og sendte den gjennom lufta, rett inn i Völlers imponerende hårmanke.
Rijkaard, som umiddelbart ble døpt «lamaen», la seg raskt flat. Etter kampen, som Vest-Tyskland vant, ba han Völler om unnskyldning. Han godtok den. Om frisøren hans gjorde det samme, er ikke kjent.
6. Massakren i Nürnberg
I gamle dager var det lettere å komme unna med tjuvtriks og griseserier. Bare de som var på stadion kunne se hvor ille det faktisk var da Brasil og Ungarn slåss i Bern i 1954, eller da en haug tsjekkoslovaker ble båret av banen med knekte armer og ben etter en kamp mot Brasil i 1938.
Men nå er alt på TV. I reprise og fra alle vinkler. Det er derfor enkelt å dokumentere hvor brutal sluttspillkampen mellom Portugal og Nederland i 2006 var. Den russiske dommeren Ivanov delte ut 16 gule kort, flest i VM-historien, og fire av disse resulterte i rødt. Det burde vært flere utvisninger. Steinansikt-stopperen Boulahrouz satte knottene i låret på stjernespilleren Cristiano Ronaldo, som haltet ut av kampen i tårer. Luis Figo skallet til Mark van Bommel, men ble unnskyldt av landslagssjefen sin:
– Jesus klarer kanskje å vende det andre kinnet til. Figo er ikke Jesus, sa han.
Det ble 2–2 i røde kort, men 1–0 til Portugal i spillet. FIFA-sjefen Sepp Blatter prøvde å spøke vekk det dårlige inntrykket millioner av TV-seere satt igjen med.
– Dommeren burde gitt seg selv gult kort, sa Blatter.
7. Søsteren til Zidane
Jeg tar heller søsteren din enn drakten.
Ti minutter gjensto av Zinedine Zidanes 803. og aller siste fotballkamp. Det var nesten som om det hele var regissert fra oven: Ti minutter igjen, og så ville verdens kanskje beste fotballspiller tusle av banen for godt med en VM-pokal i nevene. En slik sorti ville aldri bli glemt.
Men Marco Materazzi hadde andre planer. Den italienske midtstopperen hadde gjennom hele kampen gjort livet så surt som mulig for den franske stjernen. Mye på redelig vis, Materazzi hadde for eksempel scoret mål. Men det måtte mer til for å stanse Zidane. Materazzis oppskrift var tett markering, små spark her og der og litt slenging med kjeften.
Etter 110 minutter med Materazzis trøyeholding og gnål i ørene begynte Zidane i grunnen å få nok.
– Du kan vel vente til etter kampen med å få drakten min! snerret Zidane etter enda en tøff duell.
– Jeg tar heller søsteren din enn drakten, svarte Materazzi.
Pang! Før italieneren rakk å reagere, snudde Zidane seg rundt og skallet ham rett i brystkassa. Etter noen forvirrende minutter, der TV-bildene til sist avdekket sannheten, ble Zidane vist det røde kortet. Han tuslet av banen, forbi VM-trofeet, ned tunnelen.
Jo da. Visst ble det en sorti for evigheten.
8. Bruce Lee med fotballstøvler
Spania anno 2010 var ett av de beste landslagene verden har sett. VM-finalen mot Nederland inneholdt spesielt ett spektakulært, men mislykket, skulle det vise seg, forsøk på å stanse spanjolenes marsj mot deres aller første VM-gull i fotball.
Spanias Xabi Alonso var først på ballen i en duell på midtbanen. Han rakk akkurat å nikke den videre før støvelen på Nigel de Jongs utstrakte høyreben traff ham midt i brystet. Det var et kung fu-spark som ingen hadde sett maken til på en fotballbane siden Mario David fløy gjennom lufta mot Leonel Sanchez i 1962. Alonsos ferd gjennom luften bråstoppet. Han deiset i bakken.
– Jeg lå nede og forsto ikke hva som hadde skjedd før jeg så reprisen på storskjermen. Det var ekstremt vondt, og kroppen skalv. Men det var jo VM-finalen, jeg måtte spille så lenge jeg klarte, sier Xabi Alonso i dag.
De Jong fikk bare gult kort, og dommer Howard Webb innrømmet senere at han så situasjonen fra en dårlig vinkel.
– Det skulle vært rødt, sa han.
Webb delte ut 14 gule kort. Det var finalerekord, men kampen var som en barnebursdag å regne sammenlignet med Slaget i Santiago i 1962. The Guardian prøvde å telle opp da de gikk gjennom kampen på nytt. De kom frem til at det var 20 episoder som hver for seg kvalifiserte til rødt kort.
– Og da tok vi bare med det aller groveste.
Oppfant kortene
– Jeg dømte ikke en fotballkamp. Jeg dømte en militærøvelse, sa dommer Ken Aston etter «Slaget i Santiago».
Den traumatiske opplevelsen fikk ham senere på sporet av ordningen med gule og røde kort.
Før 1970 var det bare håndsignaler og prat som fortalte omgivelsene om en spiller ble utvist eller om han fikk en advarsel. Det skapte til tider forvirring. Under VM i England i 1966, hørte Aston et radiointervju med Jackie Charlton. Han hadde fått en advarsel av dommeren under en kaotisk kamp mot Argentina, noe Charlton ikke var klar over selv, før noen fortalte ham det etter kampen.
Aston satt i bilen ved et lyskryss, og fikk ideen til et fargesystem som kunne eliminere språkproblemer og gjøre det enklere for tilskuerne å følge med. Kona hans klippet ut et gult og et rødt kort fra en kartong, i riktig størrelse slik at de passet i dommerskjorta.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 57 2022
Denne saken ble første gang publisert 23/11 2022, og sist oppdatert 02/12 2022.
