historien om Oslos mest fasjonable adresse:
Vaktmesteren ante ingenting om hva som befant seg i kjelleren: – Ingen ville gå ned hit
Hovedstadens rike bladde opp. Henrik Ibsen flyttet inn. Men prestisjeprosjektet Victoria terrasse skulle få en dyster historie. Nå er ringen snart sluttet.
Den aldrende pianisten slapp bomben under en lunsj i Utenriksdeparement i Oslo: Om vaktmesteren på den andre siden av bordet var klar over hva som befant seg i kjelleren − rett under kantinen der to satt å hygget seg?
− Jeg ante ingen ting. Ikke før denne dagen for mindre enn 20 år siden, sier vaktmester Ben Frankmo.
Sammen gikk de to ut til det staselige inngangspartiet med stor takhøyde og stukkaturer, ned den smale trappen til kjelleren, tok til venstre og så til høyre og så til høyre igjen. Og der: i et rom mellom moderne oransje arkivskap med håndskrevne innholdslapper, og basen til reholdspersonalet, gapte åpningen til to avlukker under takhvelvingene.
Rommene var små, takhøyden begrenset. I taket; en enslig lyspære. 1,5 meter x 1,5 meter var akkurat nok til at én voksen mann kunne få plass dersom han lå diagonalt.
Dørene var borte. Innenfor var de hvitpussede veggene dekket av hyller med arkivmapper.
− Her mørnet Gestapo nordmenn før forhør under krigen. Det ble sagt at om du kom hit, kom du aldri ut igjen levende. 13 mann kunne være presset sammen i hver av cellene, sier Frankmo.
Hvordan pianisten kunne vite dette? Som 15-åring var han kurer for nazistene med base i den herskapelige bygningen i Vika i Oslo sentrum, bedre kjent som Victoria terrasse.
Det hvite murkomplekset var ment å være en pryd for byen. Men mer enn noe annet er Victoria terrasse knyttet til mørke sider av norsk historie: Kriser, konkurser, krig og kriminalitet, samt død og diplomati.
Kongens dårlige utsikt
På midten av 1800-tallet var elendigheten plagsomt synlig, ikke minst fra Slottet. Svenskekongens irritasjon var påtagelig.
I skråningen ned mot fjorden, midt i glaningen dersom blikket søkte fra Slottsparken mot Ekeberg, havnen, Hovedøya og de andre idyllene i indre Oslofjord, lå strøket som på folkemunnet bare het «Røverstatene»: Mellom Ruseløkkveien og Drammensveien ovenfor Pipervika lå et av hovedstadens verste slumområder på 1850-tallet.
«Gatene» i plankebyen ble kalt Tunis, Tripolis og Algier etter områder i Nord-Afrika hvorfra pirater og sjørøvere herjet i Middelhavet.
Ekstrem fattigdom tvang mennesker sammen i skrøpelige trehus. Presten og sosiologen Eilert Sundt vendte rystet tilbake fra et besøk i Ruseløkkbakken. Han kunne fortelle at 285 familier med totalt 1485 personer delte på 165 kjøkken.
I snitt bodde fire personer i hvert rom i slumkvarteret. Så ille var forholdene, bemerket Sundt, at «konen må deltage i ervervet ved arbeide for fremmede, så som vask, skuring, søm, månedstjeneste o.s.v».
Peter Petersen hadde en løsning. Han var generalkonsul for Østerrike-Ungarn, industrimagnat i hovedstaden, levde uanstrengt og naturlig i det øverste sosiale sjikt og med kontakter til aller høyeste nivå i Norge. Under en passiar med Kong Oscar II, antydet Kongen at Slottets nærmest nabolag var svært upassende.
I Kristiania rådet byggeboom, lave renter og høy risikovillighet. Peter Petersen kjøpte «Røverstatene» i 1874.
Slummen ble revet, arkitekt Henrik Thrap-Meyer tegnet et eksklusivt leiegårdskompleks: 124 leiligheter fordelt på 13 leiegårder i tre kvartaler, alle med innlagt ferskvann og sjøvann, elektrisk lys, svimlende takhøyde og inntil 10–12 rom. Fundamentet skulle utgjøres av Basarhaller i tegl med bueganger, butikker og badeanstalt.
− Målet var å bygge boliger for å gi slottet mer standsmessige naboer, ifølge Statsbygg.
Les også: (+) Kvinnene på bildene fremsto som både fornemme og velstående. Sannheten var en helt annen
Krakket
Peter Petersen planla å finansiere prosjektet gjennom aksjesalg, men investormiljøet var lunkne. Petersen måtte finansiere prosjektet selv. Kanskje var det derfor komplekset først ble kalt «Petersborg».
Da bygget sto helt ferdig i 1890, hadde det en dominerende posisjon i Kristiania. Det 180 meter lange hvite komplekset med kupler, karnapper og pilastre kunne sees fra store deler av byen, og inneholdt de mest luksuriøse leilighetene som var å fremskaffe på den tiden.
Mens gjennomsnittet i Kristiania var under to rom per leilighet, kunne kondisjonerte leieboere boltre seg på 460 kvadratmeter i Victoria terrasse.
I enkelte av leilighetene var det både stue, spisestue, salong, røkeværelse, soveværelser, kjøkken og pikeværelse(r). Det var helt vanlig å ha tjenestepike – og enkelte hadde opptil tre av dem.
Fra vinduene på fremsiden var det fri utsikt mot havnen, Hovedøya og Ekeberg.
Konstruksjonsmetoden var etter tyske forbilder og materialer − uten at man kan mistenke Petersen for å ha hatt i tankene hvem komplekset skulle huse 50 år senere. For Petersen trodde på boligmarkedet.
Én av dem som flyttet inn i første etasje i kompleksets sydlige hjørnet var Henrik Ibsen, nylig hjemkommet fra Italia. I løpet av fire år som leieboer skrev Ibsen «Byggmester Solnes» og «Lille Eyolf».
Han flyttet litt lenger opp i strøket før Kristiania-krakket rammet eiendomsbransjen tungt i 1899 og mangt et hjem gikk dukken.
Komplekset på toppen av Ruseløkkbakken var offisielt omdøpt til Victoria terrasse, oppkalt etter kongens svigerdatter, uten at det hjalp Petersens utleieprosjekt. Leilighetene ble tatt i bruk som kontorer.
I 1913 kjøpte Staten hele kvartalet, og departementer flyttet inn. 17 år senere skulle byråkratenes nye høyborg bli skrekkabinett.
Okkupert kontor
Bare noen uker etter at tyske tropper rykket inn i Norge, flyttet nazistenes Sicherheitspolizei inn i de kontorene som hadde huset Utenriksdepartementet i Victoria terrasse.
Sipo-sjefen Heinrich Fehlis inntok utenriksministerens kontor i tredje etasje.
Fehlis var jurist, ansatt i Gestapo fra 1936. Fra han kom til Oslo under angrepet på Norge, hadde han nærmest uinnskrenket makt og var i realiteten herre over liv og død. På kontoret i Victoria terrasse signerte han ordrer om henrettelser, selv i saker hvor det ikke forelå noen rettskraftig dom.
Fehlis ga også ordren om å opprette en Sonderkommando i 1941. Sonderkommandoen var en ren militær enhet med 35 mann, som skulle sikre og forsvare Victoria terrasse.
SS-Hauptsturmführer Oskar Hans ble utnevnt sjef. Han skulle bli kjent som bøddelen på Victoria terrasse. Blant dem som ble henrettet av Oskar Hans og hans soldater, var fagforeningstoppene Rolf Wickstrøm og Viggo
Hansteen. Oskar Hans utførte blindt de ordre han fikk fra Fehlis. Samtidig overvåket han alt som foregikk i bygningene. Og det var ikke lite under de fem okkupasjonsårene.
Les også: Modige Margit holdt på hemmeligheten til sin død
Gestapister
Victoria terrasse inneholdt et virvar av korridorer. Kjelleren inneholdt fangeceller, kartotekrom, tilfluktsrom og reservelysverk. Her var gass- og skuddsikre dører.
I første etasje fantes også celler og kontorer. I annen etasje kun kontorer, mens det i tredje var kartkontorer og et kontor hvor man klippet ut av aviser og registrerte utklippene. Og ikke minst; Sipo-sjefen Heinrich Fehlis’ kontor med forværelse.
På Victoria terrasse krydde det av både tyske og norske gestapister under ledelse av Siegfried Fehmer. Angivere og torturister gikk om hverandre, og daglig ble nordmenn halt inn til forhør – noen ganger på ubegrunnet mistanke, andre ganger for bagateller og noen ganger under mistanke av å være sentrale motstandsfolk med sentrale roller.
Blant nordmenn som tjenestegjorde her, var Alfred Erlandsen. Han var tolk for SIPO, og gjorde seg skyldig i en lang rekke tilfeller av mishandlinger av fanger under såkalte «skjerpet forhør».
På Victoria terrasse torturerte han Milorg-mannen Carl Oddvar Erichsen til døde. I kjelleren badet han Karsten Klingenberg i isvann til offeret mistet bevisstheten. Erlandsen vek ikke tilbake for å bruke tortur mot kvinner.
Så ille var det at tyskerne faktisk grep inn og arresterte ham.
Men også motstandsbevegelsen hadde sine høyt betrodde folk i arbeid på Victoria terrasse. Blant dem var sekretæren Ida Deetjen som jobbet seg inn på kontoret til Gestapo-sjef Fehmer. Tyskernes faste låssmed ble stadig tilkalt og kunne formidle til motstandsbevegelsen hvordan det så ut og hvem som oppholdt seg hvor i kontorkomplekset.
Angrepet fra luften
Aktiviteten på Victoria terrasse ble raskt ansett som en stor trussel mot motstandsbevegelsen, og tidlig et høyt prioritert mål for norske motstandsgrupper. Norske myndigheter i London var lunkne til sabotasjeplaner. De fryktet for tyske hevnaksjoner mot norske sivile.
Hjemmefronten la i stedet press på britene for å få satt Gestapo- og SIPO-hovedkvarteret ut av spill fra luften.
25. september 1942 kom fire engelske Mosquito bombefly i lav høyde inn Oslofjorden. Etter å ha passert i samme høyde som kirkespiret på Vålerenga kirke, stupte de ned mot Victoria terrasse.
Ingen bomber traff bygningen – enten ble de sluppet for tidlig, eller for sent.
Resultatet var at seks norske sivile og to tyskere omkom, og flere nabobygninger ble ødelagt. Både gestapistene og deres forhatte hovedkvarter sto uskadet igjen.
Nyttårsaften 1944 prøvde britene igjen. 12 Mosquito-fly fra Skottland klarte seg gjennom beskytning ved Horten og fra Ekeberg før flyene stupt ned mot Victoria terrasse.
12 bomber ble sluppet. Ingen av dem traff Victoria terrasse. Derimot ble bygninger rundt, og ikke minst, en fullstappet trikk på vei ned Drammensveien rammet.
105 mennesker døde, hvorav 78 norske sivile.
Ikke lenge etter det siste bombeangrepet flyttet Sipo-sjef Fehlis ut av Victoria terrasse og inn i en større kontorblokk på Furulund i Oslo vest. Gestapo-folkene ble igjen.
Da meldingen om Hitlers død kom 30. april 1945, ble peiser og ovner i det en gang så eksklusive boligkomplekset fyrt til bristepunktet med dokumenter og andre spor etter nazistenes ugjerninger.
De to siste ukene av krigen beskrives som en «livlig affære» på Victoria terrasse.
− Vi spiste benzafenyl (amfetamin, red.anm.), spilte kort og røykte, ja, det hendte til og med at vi tok oss en drink på kontoret, fortalte sekretær og norsk spion Ida Deetjen etter krigen.
Les også (+) Krigen var praktisk talt over. Da skjedde den ufattelige tragedien
Kripos-hjem
Etter krigen inntok norsk kriminalpoliti Victoria terrasse. Kriminallaboratoriet, identifiseringssentralen, kriminalregisteret og Polititidende ble skilt ut fra Oslo politikammer og flyttet inn i Gestapo- og Sipos gamle kontorer.
− Victoria terrasse var staselig, stor arbeidsplass med masse armslag, minnes én av dem som jobbet i etaten som overtok etter Gestapo; Leif A. Lier.
Som ung polititjenestemann fikk han først hospitantstilling, senere fast jobb i det nyopprettede Kriminalpolitisentralen som fikk base i Victoria terrasse.
− Jeg jobbet først på krim-vakta, så to år på fingeravtrykksavdelingen før jeg endte på avdelingen pressen døpte «Mordkommisjonen», sier Lier, som minnes godt flyttingen fra Victoria terrasse til langt trangere forhold i det nye politihuset på Grønland i 1978.
− Vi hadde plass nok og hadde det ganske greit i Victoria terrasse, og vi har jo lenge hatt en tendens til å bygge for smått når vi bygger nytt i dette landet, sier Lier.
− Vi tenkte ikke noe spesielt over Victoria Terrasses historie. Jeg kan i hvert fall ikke huske at vi noen gang snakket om det som har skjedd i bygget, sier Leif A. Lier.
Nå er Victoria terrasse på vei tilbake til start. Når Utenriksdepartementet etter planen skal flytte inn i det nye regjeringskvartalet i 2025, skal praktbygget selges og etter planen gjenskapes som eksklusivt leilighetskompleks.
Og akkurat som da Victoria terrasse ble bygget på 1880-tallet, kan det se ut til at de som skal selge har truffet markedet absolutt på topp: Det store spørsmålet er om markedet er interessert i flere store leiligheter med stor takhøyde og sentral adresse, i kvartaler med store rehabiliterings- og moderniseringsbehov − i en tid der rentene er høye og fyringskostnadene likeså.
Uansett er det ikke bare å pusse opp og dele opp gården i passe leilighetsstørrelser. Riksantikvaren har bestemt at hele anlegget med deler av interiøret er å anse som fredet. Andre deler av bygningsmassen med pilastre, stukkaturer og gullbelagte smijernsdetaljer kan fort bli fredet også.
Og ikke bare stekeovnen i bakeriet der Ibsen handlet bakervarer på slutten av 1800-tallet er, og skal forbli bevart. Også ventecellene der Gestapo oppbevarte skrekkslagne fanger i påvente av forhør, skal bevares for ettertiden.
For ulykker, lidelser og elendighet som har fulgt Victoria terrasse gjennom historien er i dag blitt verneverdig, den også.
Kilder: Gestapo (B. Nøklebye), Bomb Gestapohovedkvarteret (C. Guhnfeldt), Victoria terrasse (Trond Indahl), Norges verste nazister (B. Roughtvedt), Aftenposten. Foskning.no, Statsbygg.
Denne saken ble første gang publisert 29/01 2024, og sist oppdatert 29/01 2024.
